onsdag 13. november 2013

Utkast

14. august 2013:
Noen ganger funker ikke alt slik du ønsker det skulle. Noen ganger funker rett og slett du ikke slik du skulle ønske du gjorde. Noen ganger funker bare ingenting. Når man skulle ha vært på festivalen du har gledet deg til lenge, være der med fine folk og drikke øl, gå på konserter som får det til å banke i brystet, spise overprisa mat fra boder med alt for lang kø, men når sannheten er at pusten har blitt slått ut av deg. Du orker såvidt å følge med på menneskene rundt deg, du orker såvidt å tenke, for hver gang du tenker så gjør det så vondt, det river og sliter i deg og du veit ikke om du klarer å overleve dagen. Så da dropper man festival til fordel med selskap av venner, ølboks i hånda og film på stort lerret, med mennesker som ikke sier noe om de røde øynene dine og de fortsatt synlige sporene etter tårene på kinnene når du kommer ut fra do igjen, de som plasserer en ny øl i hånda når boksen din er tom, de som ikke sier noe når du unnlater å være en del av samtalene, disse menneskene som bare lar deg være deg, enten om du er ...

Det er alltid spennende å gå igjennom utkastene sine. De blir stadig flere og flere, aldri færre. Og de forteller historier du kanskje ikke lenger husker eller tenker over. Øyeblikk, følelser og hendelser du kanskje har fortrengt eller glemt helt. Som du aldri kunne ha skrevet på nytt, fordi det ble skrevet på en tid da det akkurat hadde skjedd og følelsene var ferske. Når du leser mange av ordene nå kjenner du at du blir sint på deg selv. Sint fordi du var så dum og ikke så det som var rett foran deg hele tiden. Sint fordi du ikke alltid har fullført alle disse utkastene. Som denne. Enten om du er..hva da? Hvor skulle egentlig denne fortellingen slutte? Skulle det ende med tårer eller i armene til han som i utgangspunktet var årsaken til de røde øynene og alle tårene? Selv om jeg har levd denne historien så er jeg fortsatt den dag i dag usikker på hva som skjedde videre, hvor det hele endte og hvor jeg er nå. Det er det rare med utkast. Det er ikke alltid sikkert du veit hvordan fortellingen du lever nå, kommer til å ende heller.

2 kommentarer:

  1. Sparer alt jeg skriver, kort eller langt. Er gøy å se et notat man ikke husker man har skrevet, med setninger man ikke kan kjenne seg igjen i lenger. Det sier så mye om hvordan livet, og en selv, forandrer seg ofte helt umerkelig. Fint skrevet! :)

    SvarSlett
  2. Det er helt sant. Da jeg skrev dagbok for noen dager sia avslutta jeg det hele med et spørsmål om hvordan ting er om et år. Jeg lurer så innmarri på det. Om jeg enda er med han, om jeg har fått jobb, om jeg liker jobben, om jeg bor et sted jeg liker. Det er så mye som skal skje nå, og det er skummelt.

    SvarSlett