onsdag 11. desember 2013

Snø på bakfulle søndager

first snow

Snow steps.

Allerede før jeg åpnet øynene, kjente jeg hvordan hodet verket. Det gjorde vondt helt inn til sjela. Øllene fra i går hadde kommet for å hjemsøke meg, men da jeg åpnet øynene og så hvor utrolig hvitt det var ute i verden, så forsvant alt annet og hodepinen kunne ha det så godt. Barnet i meg hylte av glede og jeg satte meg opp i senga og lente meg frem i vinduskarmen. Snøen hadde kommet i løpet av natta og morgenen, og den hadde lagt seg som et hvitt teppe over byen min. Store tunge snøfnugg dalte fra himmelen og jeg ble sittende, smilende, å se på dette en stund. Jeg tenkte på deg med en gang, plukket opp mobilen og skreiv "SNØ!!" før jeg sendte det avgårde, hvor enn du måtte befinne deg. Jeg visste at du kom til å bli like glad som meg når du så det. Vi hadde snakket om det så mange ganger og ventet på snøen i hva som føltes ut som en evighet. Seinere den søndagen pakket jeg meg inn i tjukke klær, før du ringte på døra mi og vi gikk sammen mellom trærne i parken og fortalte om lørdagen vår. Jeg fortalte om at jeg hadde klart å legge kebaben jeg kjøpte på vei hjem fra byen i ovnen i stedet for kjøleskapet og hvor gøy du hadde hatt det i går, og når vi passerte Geologisk museum stoppet vi opp og jeg fortalte deg om pappa som pleide å ta meg med hit når jeg var liten nesten hver helg, kanskje også på noen søndager, og du spurte om de hadde en T-Rex der og jeg svarte at, ja, det har de, og du ble supergira og ville gå inn en tur, men så kom jeg på at det kostet penger, ikke mye, men nok og vi fortsatte i stedet å gå på stiene folk hadde tråkket opp i snøen og det ble mørkere og mørkere rundt oss, der vi vandret alene. Himmelen var svakt rosa og det ble snøen også. Hele verden badet i svakt rosa og hvitt og det var egentlig kaldt, men jeg holdt meg varm, den ene søndagen hvor jeg våknet opp med hodepine som gikk sakte, men sikkert over.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar