mandag 13. januar 2014







Jeg leser og skriver og leser enda mer. Ordene jeg leser får det til å krible i meg. Det kribler av kreativitet, av inspirasjon og av leseglede. Så tar jeg meg en pause og lar fingrene gli over tastaturet og hva jeg skaper, hva det ender opp som, spiller ingen rolle, men jeg skaper, jeg lager noe og det er det som er det viktigste. Ute snør det og inne er det varmt. Når jeg står opp alt for tidlig om morgenen er panneluggen bustete og savnet etter senga stort sekundet jeg forlater den. På kjøkkenet lages det havregrøt, den besteste havregrøten i verden, som spises i sofaen, under varmeteppet, med den svarte kaffekoppen til. Og ute om morgenen regner det, det snør eller det er skyfritt, så skyfritt og klart at man kan se stjernene, bare om man stopper opp og tar seg tid til å se. Hver dag er den samme, men helt forskjellig for alle andre. Jeg bruker tiden på bøker, på å skrive og på nye episoder av favoritt tv-seriene. Så dusjer jeg. Jeg dusjer lenge og under varmt varmt vann. Der tenker jeg alle tankene jeg har tenkt tusen, millioner, av ganger fra før av og jeg prøver å finne svarene, finne løsningene og om det gjør for vondt, om jeg har lyst til å lette opp litt, så lar jeg tårene renne. Jeg lar tårene renne, saltvann og varmt ferskvann i skjønn forening, nedover kroppen, ned på dusjgulvet og ned i røret. Borte. Jeg håper alltid det hjelper å tømme seg, at jeg blir lettere av det, at tankene ikke er like tunge lenger. Så går jeg ut av dusjen, varm, våt og naken. Og når jeg legger meg den kvelden tenker jeg fortsatt på de samme tankene. Disse tankene som gjør meg så trist og som jeg kjemper med hele dagen, hele kvelden, hele tiden. Disse tankene jeg ikke ser ut til å bli kvitt eller som jeg klarer å flykte fra uansett hva jeg prøver å distansere meg med. Enten om det er å lese, skrive og lese enda mer. Enten om det er å lage lange gode frokoster og høre på favorittradioen. Enten om det er å se utallige episoder av en tv-serie som ikke får deg til å tenke for mye. Enten du gjør alle disse tingene for å flykte eller ei, så er de der. Alltid et sted bak deg, alltid i skyggen din. Du ser deg i speilet før du legger deg og du innser at luggen din er bustete allerede før du legger deg. Det er vel bare en slik person du er. En som er litt bustete og aldri har det perfekte håret. Hun som klærne aldri sitter helt perfekt på eller skrittene som aldri er sikre nok. Ute snør det og med ett så var tankene og minnene der. Til og med snøen får deg til å tenke på det. Du legger puta og lukker øynene, og etter en stund så forsvinner denne verdenen du befinner deg i. Før ringeklokka vekker deg neste dag og det hele starter på nytt. Repeat. 

4 kommentarer:

  1. Fint. Morsomt det med panneluggen. Sånn er min og. Dette var siste gang jeg klippa det. Angrer alltid. Den siste uka har jeg prøvd å løse alt som gjør meg lei meg ved å "bare" ikke ta det så seriøst, ikke legge så mye følelser i det, som jeg fikk tips om. Lettere sagt enn gjort. Jeg kjenner det ikke like sterkt i brystet, griner ikke så mye, men det er inni meg hele tiden likevel og jeg veit ikke hva som er best.

    SvarSlett
  2. jeg har en litt sånn fuck vonde tanker jeg har annet mye viktigere å bruke tiden min på attitude. men før var jeg ikke sånn. jeg tenkte, lagret alt, og spilte det av om og om igjen til jeg kunne det utenat. nå er håret [nesten] alltid på plass og jeg går med bestemte skritt, hodet hevet og lurt blikk. <3 du skriver nydelig.

    SvarSlett