Når jeg kommer inn døra, drar jeg av meg støvlene, henger skjerfet og jakka på knaggen og koser pusekatten som gnir seg inntil beina mine. Jeg bøyer meg helt ned til han og kysser han på det myke pusehodet og han titter opp på meg med store, glade øyne som får en varme til å spre seg i brystet mitt. Mens jeg prøver å komme meg inn på kjøkkenet følger han etter meg, snirklende rundt beina mine sånn at jeg må tråkke ekstra forsiktig og det hele tar dobbel så lang tid. Jeg fyller vann i vannkokeren og tar ned posen med pulverkaffe, tar en kopp fra skapet og setter den på benken, hele tiden mens han går frem og tilbake på gulvet og mjauer på meg. Mens vannet blir varmere og varmere, før det putrer høyt, setter jeg meg ned på gulvet og katten er over meg med en gang. Han har savnet meg. Han legger all kroppsvekten sin inntil meg, jeg støtter han med hendene mine, mens han gnir seg på meg med all sin styrke og han veit at jeg tar han i mot, at jeg holder han, at han ikke faller og fra et sted dypt inni han purrer det av kjærlighet og varmen i brystet sprer seg ut i alle deler av kroppen og jeg ser på han med stor kjærlighet. For det er ikke noe annet jeg føler når jeg ser inn i hans store, gulgrønne øyne, enn akkurat det; kjærlighet.
Klokken er kvart over tolv, det er fredag og det har akkurat blitt lyst ute. Det er tjuende desember og om noen få timer har jeg ferie i to uker. Jeg sitter med den største kaffekoppen og en bunke pepperkaker ved siden av meg på pulten min. I dag er jeg alene på jobb og det er nesten ingenting å gjøre. Jeg tegner, skriver og leser bok i mellom telefonbestillingene. Det er nå folk reiser bort, pakker sakene sine, setter seg i busser, på tog og på fly. Folk reiser hjem til familie og gamle venner. Leiligheter står mørke og tomme. Jeg blir her, for det er her jeg har alt, hjem, familie og venner. Når jeg låser meg inn i leiligheten, låser jeg meg inn i leiligheten som har alt jeg eier. Leiligheten som er blitt hjemme.
Klokken er kvart over tolv, det er fredag og det har akkurat blitt lyst ute. Det er tjuende desember og om noen få timer har jeg ferie i to uker. Jeg sitter med den største kaffekoppen og en bunke pepperkaker ved siden av meg på pulten min. I dag er jeg alene på jobb og det er nesten ingenting å gjøre. Jeg tegner, skriver og leser bok i mellom telefonbestillingene. Det er nå folk reiser bort, pakker sakene sine, setter seg i busser, på tog og på fly. Folk reiser hjem til familie og gamle venner. Leiligheter står mørke og tomme. Jeg blir her, for det er her jeg har alt, hjem, familie og venner. Når jeg låser meg inn i leiligheten, låser jeg meg inn i leiligheten som har alt jeg eier. Leiligheten som er blitt hjemme.
/
Innlegg fra utkast. Det er mange rare ting på utkast.
<3 du skriver så himla fint.
SvarSlett