Apology letter to my body

Det er ikke bare bare å gå fra å like seg selv slik man er og alle feilene man måtte mene å ha, når man er oppfostra på kvinnemagasiner og samfunnets skjønnhetshysteri. Når man daglig blir fortalt hvordan en "normal" kropp ser ut, som kanskje er normalt for mange, men ikke alle. Når man bare blir vist èn type kropp som blir forgudet, er det lett å tro at sin egen kropp som ikke er likt dette bildet er feil, at man ikke er bra nok, at man ikke er perfekt. Feministen i meg får alltid dårlig samvittighet når jeg forteller meg selv at jeg er stygg og ekkel. Ekkel fordi jeg ikke er tynn nok og stygg fordi ansiktet mitt ser slik det ser ut. Og vi har alle slike dager. Da vi hater på speilbildet, enten om man måtte mene at man er for tynn eller for tykk, at man har for brede skuldre eller for små, at man ikke har store nok pupper eller at man mener at de har alt for store. Vi har alle slike dager, uansett om man passer i størrelsen small eller xxl-large. Og i dette fellesskapet av å hate oss selv for slik vi ser ut, er det ikke enkelt å komme seg ut av denne spiralen. For det er det, det er; En ond spiral. Og nettopp denne onde spiralen, er jeg dritt lei!

Det er mange år siden jeg valgte å slutte å lese kvinnemagasiner. Det er svært få av oss som faktisk vet hvor mye de påvirker oss, selv uten at vi merker det selv. Det tar visstnok bare noen sekunder fra vi ser et bilde til vi blir påvirket av det. Men det er ikke bare kvinnemagasiner som er verstinger. Reklameplakater på gaten, t-banen eller bussen, reklamen vi får dyttet ned i postkassa, artikler som popper opp på internett, reklamer på tv, blogger om alle disse perfekte menneskene. Det er over alt! Og det påvirker oss, enten vi vil eller ikke. Jeg valgte å slutte å lese kvinnemagasiner fordi jeg ble fortalt at jeg både skulle elske meg selv for den jeg er og på samme tid hvordan jeg kunne bli tynnere, sunnere, bedre og best. For jeg var jo ikke bra nok slik jeg var, var jeg vel.. Jeg ble dritt lei og jeg innså hvor mange stygge tanker jeg har tenkt om meg selv mens jeg vokste opp, fordi disse magasinene fortalte meg at jeg ikke var bra nok, ikke sånn egentlig.

Jeg er ikke den tynneste, ei heller den tjukkeste. Jeg bare er sånn som jeg er. Lårene disser når jeg går, jeg får bilringer når jeg sitter og dobbelhake når jeg gjør noe rart med ansiktet mitt. Jeg har strekkmerker, cellulitter og kviser. Og alt for mange dager går jeg ut med fett hår! Jeg er ikke perfekt, men dette har ingenting med hvordan kroppen min ser ut. Kroppen min er normal for meg og det er ingenting feil med den! Jeg er ung, frisk og rask og det at lårene mine treffer hverandre når jeg går, har ingen betydning for hvor mye jeg er verdt. Jeg er dritt lei av å føle at jeg må se "perfekt" ut for å være mer likt, for å bli akseptert osv. Det viktigste jeg gjør hver eneste dag er å si til meg selv at jeg er bra nok, akkurat slik jeg er. Ikke noe "men..", ikke noe tvil. Jeg er bra og det er du også!

Beklager så mye kroppen. Beklager for alle gangene jeg har sultet deg. Alle gangene jeg har ment at du er ekkel eller stygg. Beklager alle gangene jeg har hatet deg for å ikke se annerledes ut. Beklager for alle gangene jeg har grått over deg fordi du ikke så ut som hun jenta på reklameplakaten. Beklager at jeg har latt meg påvirke av reklamer og samfunnet, jeg angrer på det nå. For du er perfekt slik du er. Det er ikke noe galt i at lårene treffer hverandre, det er ikke noe galt med bilringene mine eller dobbelhaka som melder seg i ny og ne. Beklager kroppen! Stay body positive, bitch!