Øynene er så trøtte. Det føles ut som om det bare er to streker, ikke to runde, fine øyne. Sola har akkurat begynt å skinne inn igjennom vinduet på jobb og jeg må trekke ned persienna for å se skjermen. Jeg vil det ikke, men jeg må. 15. april
Jeg har klippet av meg halve håret. I nakken er det guttekort og det er så uvant å ta seg igjennom håret nå. Foran er det fortsatt langt. Hvem har sagt at man ikke kan få i både pose og sekk? 5. april
Jeg har sluttet å fortelle, fordi folk har egentlig aldri lyttet. Jeg orker ikke å gjenta til det kjedsommelige, når de egentlig er for opptatt med sine egne ord, sine egne ting, som bobler i munnen deres, som bare må ut, som venter bare på at du skal bli ferdig slik at det endelig er deres tur til å prate om noe helt annet, som om det du nettopp sa var hvordan været var ute. De lytter ikke mens du snakker, fordi de er for opptatt med å tenke på om du blir ferdig snart, til å faktisk få med seg hva du sier. Så du har sluttet. Du orker ikke. De bryr seg egentlig ikke. Og når de hører, når de faktisk får det med seg, så husker de det bare for et sekund, fordi neste gang, neste gang dere sitter der ute og all din energi er borte, når du kjenner at hodet er fullt av bomull og tankene kun er på senga di og søvn, og de dytter borti deg med albuene sine, "Kom igjen a! Våkne!", "Holder du på å sovne eller?", som om det skulle gi deg mer energi, når det i stedet tapper deg enda mer og du føler deg tommere og enda mer sliten enn noensinne. Du tappes for manglende energi. 4. mars
åh, du skriver så magisk.
SvarSlett