mandag 7. juli 2014











Når de fikk beskjeden, så de på hverandre og blikket deres fortalte det samme: Å, nei. De sa ikke stort, de bare studerte deg og ventet på din reaksjon. De ventet egentlig på å se deg bryte sammen. Da du ikke ga dem noen reaksjon i det hele tatt, tittet de litt usikkert på hverandre. Du plukket opp menyen og gransket den. "Jaja, fuck it.", sa du og trakk på skuldrene. Som om det var ingenting. For det var ingenting, ikke nå lenger. "Hva skal vi spise i dag da, dere?". De tok seg selv i det, de plukket opp menyen selv og begynte å se på den så smått, selv om de fortsatte å sendte deg kjappe blikk, litt sånn for å se om du ikke raknet mens de var uoppmerksomme, mens blikket deres var rettet en annen vei. Å du sa ingenting på dette, på blikkene deres, den anspente situasjonen, blikkene de sendte hverandre som spurte "Når skal denne fine fasaden som er henne, falle sammen?". Men du gjorde ingen av delene. Det hadde kommet noen sinte tårer når du hadde lest ordene, når du leste meldingen. Det hadde kommet en foss av følelser og du hadde måtte sitte der, på jobb, snakkende med kunder, med gråten i halsen og stille tårer som rant ned kinnene, uten noen mulighet til å gråte ut i fred. Men tårene hadde ikke rent lenge, de hadde stoppet opp, for sinnet som bygget seg opp i deg hadde stoppet tårene. Det var ingenting å være lei seg over, det var mye å være forbanna for. Så du valgte å la sinnet overvelde deg. Du lot det fylle deg. Ta deg. Den deilige, berusende, overvinnende følelsen av sinne. Den som tar bort sorgen, som tar bort smerten og etterlater styrke og uovervinnelighet. Sinnet som får deg til å føle deg sterkere enn noen gang, friere og forbanna. Åh, det er så deilig å være forbanna noen ganger. Så du var ikke lei deg der du satt med menyen i hendene. Du var sliten, du var lei, men du var ikke lei deg, du var ikke såra, du var bare forbanna, forbanna og ferdig, ferdig med hele driten. Så du sa ingenting på de bekymrede minene til vennene mine. Det var dette de hadde fryktet hele tiden, de hadde fryktet at du skulle gå opp i liningen, at dette ville knuse deg enda en gang. For de hadde sett hvordan du har hatt det siste året. De så hvordan du sakte, men sikkert forsvant for deg selv og alle andre i fjor høst, da du fikk skrevet ut resepter på angstdempende medisiner og antidepressiva. De hadde sett deg slite og de hatet det. De hadde ikke kunnet gjøre noe, ikke noe annet enn å bare være der for deg, være der og ikke gjøre noe som helst. For de kunne ikke ta bort sorgen i hjertet ditt, de kunne ikke fylle opp det mørke hullet som hadde fått feste i brystet ditt. De kunne ikke fjerne noe av det og derfor hatet de det hele mer enn noen andre. De visste ikke om det var på grunn av det knuste hjertet, men de valgte å hate han litt ekstra for det, for å ha kommet inn i livet hennes og forlate henne ødelagt. De visste ikke om det var noe mer, men det var det de hadde å holde fast ved. Men tiden gikk og du begynte å smile oftere. Latteren din begynte å virke hel igjen, den var varm og den var hjertelig. Øynene dine fikk tilbake glimtet og snart fikk de vite at du hadde sluttet på alle medisinene legen hadde skrevet ut til deg og at du følte deg bedre enn på evigheter. De så hvordan du igjen bygget deg selv opp igjen fra mørket, de så hvordan du hadde kjempet i et halvt år for så å klare å dra deg opp av det hølet du hadde falt ned i. Å det var ingenting som gledet dem mer. De hørte latteren din like ofte som før, de så deg smile akkurat sånn du hadde gjort før og de innså at du hadde klart det. Du var nå ute av det og det hele skulle bare bli enda bedre fremover. Og så kom ham tilbake og de alle holdt pusten. De stolte på at du kunne ta egne valg for deg selv og at du var smart nok til å vite hva du dreiv med, men allikevel holdt de alle pusten. For du var lykkelig for første gang på evigheter og ingen visste om ham kom til å ta det vekk denne gangen også. Så når dere satt rundt dette bordet i Storgata 9 og de hadde fått beskjeden, slapp de ikke pusten de hadde holdt så lenge, de bare ventet. Fuck. De sto klare til å ta deg imot, de sto klare til å se deg falle tilbake til mørket og de fortsatte å holde pusten litt til. De sendte deg blikk over menyen, de tittet på deg, gransket deg, mens dere satt der og spiste. De veide alle ordene dine, de lyttet til signaler fra deg, men de kunne ikke finne noe spesielt. Det eneste de kunne se var sinne. Du var forbanna og ferdig. Ettersom dagen gikk senket skuldrene deres seg, litt etter litt. De tenkte mindre og mindre på det. De sluttet litt etter litt å granske deg med bekymrede blikk ettersom de så at det faktisk gikk bra med deg. Å du lot dem bli overbevist i sitt eget tempo. Du veit at uansett hvor mye du hadde fortalt dem at det gikk fint, så hadde de ikke trodd på deg før de så det selv. Å du tenkte at det skal de få se. De skal få se at du klarer deg bra, at du har det fint. At du for første gang er fri fra noe som har tynget deg ned ganske så lenge. Du er fri og du er forbanna og du er klar til å ta på deg hele jævla verden. Alt dette skal de få se i sitt eget tempo, de skal få den tiden de trenger på å bli overbevist om at du har det bra. For de bryr seg bare så utrolig om deg og de ville gjort hva som helst for at du skal ha det bra, det er alt de vil og det er alt du vil for dem. Derfor lar du dem titte bekymret på deg, derfor lar du dem granske deg så lenge de føler at de trenger det. For før de vet ordet av det går de hjem og hjemme venter det en kjære som lurer på hvordan det står til med deg, hvordan det går med deg, og da vil hun svare; "Veit du.. Jeg tror faktisk hun har det fint. Det ser ut til at hun har det bra". 

/

Dere er verdens fineste, hver og en av dere, på så utrolig forskjellige måter <3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar