mandag 14. juli 2014

Det røde lille torpet i skogen









Myggstikket på tåa klør. Jeg klør hardt over den lille rosa prikken. Jeg har ett stikk under kneet også. Denne helgen satte jeg meg på bussen på vei til Sverige. Jeg ble plukket opp i Kongsvinger og vi kjørte videre derfra til Torsby og enda litt lenger ut til vi kom til torpet vårt. Der var det hund og mann og katt som ventet på oss. Lille røde torpet i skogen som jeg pleide å være på så ofte før, nå blir det kanskje bare en eller to ganger i året, maks. Her hvor utdratte stikkontakter blir satt inn i støpselet igjen helt av seg selv og lys skrudd på, sånn at man vet at det er ikke bare vi som bor der. Jeg bruker mye tid til å begrave hodet mitt ned i hundepels og få kjærlige kyss på kinnet tilbake. Vi diskuterer og vi fekter med armene og vi drikker øl. Vi ler hjerterått og bryr oss ikke om hvordan resten av bygda må oppfatte oss. Når vi er ferdig med ølen, kaster vi den bare på plenen, eller meg, når man ikke har helt kontroll. Jeg trengte å ha litt gress under føttene og få klemmer av fin familie. De spør om ham, men jeg svarer vagt, skifter tema, sier noe morsomt og de hyler av latter. Jeg smiler mesteparten av tiden og føler meg både hjemme og avslappet. Det er så godt å være i et annet land, uten dekning på mobilen, uten kontakt med omverdenen. Alt blir så langt borte, jeg får alt på avstand. Jeg trenger ikke å tenke på noe som helst. Vi drar å bader på lørdagen, etter en lang frokost og mathandling inne i byen. Vi er varme og slitne etter å ha sittet lenge i bilen og når vi kommer til stranda går vi rett uti, hund som menneske. Jeg dykker under, lar det kjølige vannet omringe kroppen, trenge igjennom stoffet i bikinien og omringe hele meg. Jeg gir meg over til vannet, lar kroppen slappe helt av, mens jeg ligger å flyter på ryggen. Jeg har alltid følt meg fri i vannet. Vannet er det stedet hvor jeg føler meg aller mest hjemme. Ikke vil jeg opp før folk nesten tvinger meg eller før kroppen er helt blå av kulde. Jeg trengte å komme meg litt bort, bort fra byen, bort fra vanene. Jeg trengte å komme så langt unna som mulig, slik at jeg kunne la meg selv føle litt igjen. Jeg tok meg tid til å kjenne på det hele, tenke på det som skjedde. Føle, enda så vondt det gjør. Så beveger tankene seg over til noe annet, det vi diskuterer akkurat nå eller bare hunden som kommer logrende for kos. Jeg trengte å klemme og kose på det myke hundehodet. Stillheten og de små, hviskende lydene fra skogen rundt. Jeg trengte å være litt barn igjen, bli vartet opp og tatt vare på. Jeg trengte å bade i kjølig svensk ferskvann for å kjøle ned den overopphetede kroppen som ikke tåler denne varmen. For alt venter på meg hjemme når jeg kommer hjem igjen. Jeg plukker opp der jeg slapp. Hjemme hvor det venter en masse rot på meg i leiligheten og en pusekatt som har savnet meg i helgen. Hjemme hvor det venter en ny dag med jobb, jobb og øl med vennene klokka fire. Det er godt å høre fuglekvitter i en svensk skog, for hverdagen venter alltid utålmodig på meg der fremme.

1 kommentar:

  1. Herregud asså. Ordå dine. Det e så fint å lesa de. De røre alltid noe ved meg <3

    / Åh, tusen tusen takk søte *klemifleng*

    SvarSlett