You own everything that happened to you. Tell your stories. If people wanted you to write warmly about them, they should've behaved better

Jeg øver meg på å skrive ærlig igjen. Å ikke sensurere følelsene, ordene jeg egentlig vil bruke, men som jeg lar være og bruker andre, mer kryptiske, bortforklarende ord. I lang tid nå har jeg valgt å ikke skrive historier, hendelser, fordi jeg redd for at enkelte som leser dem føler seg støtt eller ikke liker det. Jeg skreiv en gang rett fra levra. Uredd. Men en dag skreiv jeg som jeg alltid gjorde og så var det en jeg virkelig brydde meg om som ikke likte at jeg var så ærlig om oss. Og det respekterer jeg. Jeg respekterer at andre kanskje ikke vil ha livet sitt utlevert, men jeg utleverer ikke andre, men meg selv. Ingen kan finne ut hvem jeg skriver om, med mindre de var der selv eller om jeg har fortalt det allerede vil venner som leser. Det jeg skriver er ikke andres hemmeligheter, men mine følelser, mine hendelser i livet og mitt synspunkt på opplevelsene jeg opplever. Jeg kan skrive om andres følelser, men det er kun slik jeg tolker dem selv. Slik jeg opplever dem, tror de kan føle. Jeg skriver min egen sannhet, det trenger ikke å være andres sin sannhet. Sannheten og virkeligheten er forskjellig for oss alle. Jeg mener det at ingen leser samme bok. Vi tar til oss ting på forskjellige måter, får forskjellige følelser av en bok og lager våre egne bilder i hodet som ikke er likt noen andre. Jeg har ingen ønsker å skrive stygt om noen, henge ut noen eller få noen til å føle seg dårlig. Jeg ønsker bare å lette mine egne følelser, opplevelser og inntrykk. Om du er en del av dem, så er det fortsatt min historie også. Fra den dagen så ble jeg redd. Jeg ble redd for at hen skulle føle seg utlevert, jeg ble redd for at hen skulle få vite hva jeg følte og tenkte. Etterhvert gikk det over i at jeg ikke ville at noen av skjelettene i skapet mitt skulle komme frem. Hvite løgner, ubetydelige hemmeligheter. Det gikk over til at jeg ikke lenger klarte å skrive. Ikke engang tekster kun for mine egne øyne. Jeg var ikke lenger ærlig med meg selv. Jeg unngikk ordene jeg ville skrive, historiene som befinner seg inni meg, fordi jeg ikke ville innrømme så mange av de forskjellige tingene. Jeg orker ikke å skrive ordene for noen av dem bringer med seg smerte og sorg. Jeg orket bare ikke. Jeg turte ikke. Så jeg øver nå. Jeg sitter å skriver rett ut. Jeg skriver om de ekte, rå følelsene mine og jeg håper at jeg for første gang virkelig skal klare å skrive historien som brenner på innsiden. Alle tekstene ordene som jeg aldri har latt komme ut. Jeg sitter her i kveld og skriver og skriver. Jeg skriver om pinlige øyeblikk, følelser jeg er flau av i ettertid, ord som blir sagt som kanskje aldri burde bli sagt eller sagt på en annen måte..  Kleine, rare, kjipe, fine, magiske følelser, tanker, hendelser. Mine historier. Alle tankene, følelsene. Uansett hvor flaut det er å innrømme, uansett hvor pinlig det faktisk er. Jeg prøver å være ærlig med meg selv igjen og det er ganske så skummelt og det er langt i fra enkelt. Men for at jeg skal kunne lykkes i det jeg elsker her i verden, om jeg skal lykkes i det å skrive, kanskje en dag i fremtiden få gitt ut noe, så må jeg være ærlig med meg selv og skrive slik jeg egentlig ønsker å skrive, fortelle de historiene jeg ønsker å fortelle og gjøre det med slik hjerterå smerte og glede at det blir et hjertebarn jeg kan være fornøyd over. Jeg kan ikke la meg hindre i at folk ikke liker hva jeg skriver, enten om det er om dem eller ikke.. Du er kanskje en del av historien min, men det er min historie også og min historie å fortelle.