I fire dager gikk jeg i hi. Jeg sov på sofaen, våknet på sofaen. Netflix spilte den ene episoden etter den andre, men jeg fulgte ofte ikke med. Ene kvelden så jeg ferdig den første sesongen av en ny serie jeg har funnet og jeg satt og gråt og gråt, for det var jo ikke meningen at han ene skulle dø. Jeg leste ferdig to bøker, skrev, jeg drakk kaffe og spiste sjokolade. På lørdag ble jeg invitert ut på kino. Vi begge hadde en hvit helg og det eneste vi kunne komme på å gjøre, foruten å drikke øl, var å dra på kino. Vi så på Interstellar i tre timer, etterpå var vi svimle og slitne. Den filmen tok på, den var bra, men det var slitsomt å holde tilbake alle tårene hele tiden. Enten så var det filmen som var rørende, eller så var det bare jeg som er litt følsom om dagen. Etterpå tuslet vi hele veien hjem, diskuterte filmen, begge likte den, begge prøvde å forstå alt. Svimlende vitenskap, svimlende film. Jeg vasket av meg sminken, satte opp håret, tok på meg mer behagelige klær. På mobilen fikk jeg en melding. "Noen planer i kveld?". Jeg valgte å overse den. Tanken på å dra ut på byen der jeg lå, klar for enda litt mer tv-serier og søvn, fristet ikke litt engang. Det fristet ikke å være hun som blir kontakta hver lørdag etter klokka ett heller. Jeg orker ikke å være hun. Jeg vil heller sove alene, på sofaen, sovende til utallige episoder med en og samme tv-serie. Jeg vil ikke være den personen man kun kontakter for å få seg noe, natt til søndag. Jeg snudde mobilen opp ned, skjermen ned mot sofaen. Sånn, nå kunne han prate med sofaen min i stedet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar