søndag 30. november 2014

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

1 kommentar:

  1. Åh herregud. Tusen takk for fine kommentarer, HURRA og JA te mången kommentarer hehe ;) Ja det e kje no kjekt. Har alltid lurt på om eg ska skriva om det på bloggen eler ikje. Nå skreiv eg ikje så mye om det da. Men allikavel. Det va et stort steg for meg å ta. Kjente lenge at eg angra på at eg skreiv det. Vurderte tilogmed å sletta det. Men så tenkte eg nei. Eg lar det stå. Og hvis follk vil eg ska skriva mær ang sånne ting så kan de heller spør og visa det med å spør eller kommentera ;)

    Og for ein frisk pust tekstane dine e asså. Ingen skrive så fint som du. Ingen. Verken over under eller ved siden av. Du asså. <3

    SvarSlett