Lets love death away

Forrige fredag satte vi oss på toget til Tønsberg. Av alle ting endte vi opp på stillevogna. Etter to øl på Hula var M og jeg i fnisehumør, mens gutta begynte å innse hva de hadde begitt seg ut på. Vi fniste oss (nesten) helt lydløst hele veien til Tønsberg, mens gutta satt å lo av hvor teite vi var. Vi drar på Seigmenkonsert og drikker øl med magneter og hull i bunnen, som vi søler ut. Vi drikker enda mer øl på en pub, en skikkelig alkispub, hvor de spiller den ene slageren etter den andre. Jeg sittedanser og synger så engasjert jeg bare klarer. Førti minutter før det egentlig skal stenge, får vi beskjed om at det er stengt og at vi må drikke opp. Han var sikkert bare lei av å høre på  meg synge. Vi går oss bort på vei tilbake til vandrerhjemmet. Disse gatene jeg har vandra full igjennom før, før når det har vært festival og konserter og øl da også. Til slutt må vi finne frem GPSen og få den til å gi oss beskjed om hvor vi skal gå, hvor vi, lydige, følger ordrene om å gå til venstre og høyre, før vi står utenfor døra til vandrerhjemmet, alle fem, klare for senga.



Jeg stanger hodet mot veggen. Hodepinen melder seg, jeg melder meg ut. Orker rett og slett ikke mer. Setter verden på pause. Hodet mitt er mørkt, men det plager ikke meg. Det er ikke det som plager meg om dagen. La det være mørkt, det er bare behagelig. Jeg er skuffa, sint, lei, stressa. Veldig stressa. Nå til helgen skulle jeg egentlig på enda en konsert, i Manchester, men det lar seg ikke gjøre. Jeg blir hjemme. Langhelg helt frem til tirsdag. Det er deilig å tenke på at jeg ikke har noen planer enda. Å kunne fylle dagene med akkurat det jeg vil, akkurat hvor mye jeg ønsker å gjøre. Jeg skal være lenge oppe og sove masse. Jeg skal koke meg kaffe og skrive enda mer enn hva jeg har gjort på evigheter. Kanskje jeg kommer til å se ferdig resten av en av de nye tv-seriene jeg har begynt på, bare trykke på play og la timene forsvinne, helt til man har sett alle episodene. Kanskje kommer jeg til å bli rastløs av å ikke gjøre noe, kanskje drar jeg ut, drikker øl, smiler, ler. Kanskje kommer jeg til å finne på alt for mye, sånn at jeg er mer sliten etter langhelgen, enn før. Uansett så skal det bli fint med litt fri. Jeg trenger litt fri. Nå er det bare litt under en arbeidsdager igjen. Pust inn. Pust ut.