Lets love death away

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.