Lets love death away

Den svarte linjen mot alt det hvite blinker taktfast mot meg. Det er som om den sitter å trommer takten, er utålmodig. "Kom igjen da.." Jeg ser på den. "Skriv noe!" Blink. Blink. Blink. "HVA SOM HELST!" Katten sitter på gulvet og ser opp på meg. "Kos meg!". Alle krever sitt, men det siste er vanskeligst å motstå. Alt det hvite som skriker etter ordene jeg alltid har på tuppen av fingrene, men aldri når jeg setter meg ned for å skrive. Dette hvite jeg har begynt å hate. Denne lille svarte streken som alltid skriker sånn mot meg. Jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet. Han blunker fornøyd, begynner å svinse sakte rundt meg, mens han stryker seg inntil meg med hele kroppsvekten sin mot meg. Jeg blir liggende å lekekose med katten i flere timer. Det er mørkt ute og det er seint og jeg har ikke skrevet noe i dag heller. Jeg har hatt flere timer til å fylle opp alt det hvite med det sorte, men ingenting har kommet. "Det er lenge siden du har blogget!". Utenfor blinker blålysene som er på vei opp Trondheimsveien. I noen sekunder er stua mi som et diskotek. "Du burde skrive en bok!". Stua mi er mørk, det eneste som lyser den opp er lyset fra gatelysene utenfor vinduet. Lyset beveger seg på veggene mine i takten til vinden utenfor. Jeg har en sang på hjernen. Biffy. Det er lenge siden jeg har hørt på dem. Jeg hørte på dem på bussen, da jeg hadde snørt på meg skoene, kost katten farvel og busset opp mot Tonsenhagen. Jeg satte på den siste plata, første sangen. Lot sangene spilles en etter en. Helt til de dro meg med til helt andre steder enn der hvor jeg befant meg på 31-bussen mot Grorud T. Rockefeller en onsdagskveld, gjerder mot ribbeina, plastikkglass med øl som drikkes opp i store slurker før man kaster det tomme begeret på gulvet og danser videre, hjertet dundrende i brystet, svette som rant fra panna, halsen som var hes av synginga. Denne jenta jeg har så lyst til å skrive om, som går igjennom gatene i Oslo, som danser med hendene over hodet til takten til musikken, som drikker øl på de mørkeste bulene, som lever aller mest når hun går alene med musikk på ørene og alt hun kan se er skotuppene foran seg mens hun beveger seg igjennom byen, denne jenta som jeg ikke helt veit hvem er, som egentlig ikke er meg, men som jeg begynner å kjenne, denne jenta jeg har så lyst til å skrive om og alt hun gjør, om livet i Oslo, om mennene hun kysser, de hun ikke kysser, om vennene hun sitter oppe med til sola står opp, mens de deler en sigg, alle disse eventyrene, nedturene, oppturene, tårene, latterne som befinner seg og utspiller seg i denne jenta, det er det jeg søker etter, fortellingene hennes og alt som må fortelles på en riktig og sann måte og før jeg vet ordet av det så er sangen over og jeg er fremme på Tonsenhagen og jeg tenker at jeg skal skrive når jeg kommer hjem i kveld, jeg skal sette meg ned, sette på samme sangen og jeg skal skrive, å da jeg kommer hjem, da setter jeg på samme sangen, da setter jeg med ned ved skrivebordet, slår på pc'en og ser på den svarte streken mot alt det hvite, katten mjauer nede ved føttene mine og det er ingen ord som kommer ut. Så jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet.