fredag 17. april 2015

En helg (lørdagen)

Veit ikke hvilket bein jeg skal stå på, for jeg er redd ingen av dem vil bære meg. Kjøkkenet er kaldt. Jeg står lent inntil vasken. Vinduet står såvidt oppe, slipper inn den kalde, harde, vinterlufta. Besøket har dratt, jeg er alene. Jeg har klart å kommet meg i dusjen, jeg har klart å sminke meg, tørket håret, børsta luggen rett. Jeg har klart å komme meg ut på butikken, rukket ølsalget, kjøpt middag for flere dager og repareringsbrus til dagen i morgen. Jeg er som en speider, alltid beredt. Står der lent ved vasken og drikker iskaldt vann.









Dere har løpt, etter å ha sittet hos hun ene i noen timer, drukket så mange øl dere har klart på den tiden dere hadde, fortalt om gårsdagen, ledd og nå har dere løpt fra busstoppet, mens dere har holdt dere fast i armene til hverandre, fra Brugata, forbi Oslo City, mot bussterminalen, løpt opp den store trappa utenfor inngangen til Bussterminalen, men ikke gått inn inn der, dere skulle inn en annen inngang. Fiasko spyr ut brutal og hard musikk og hjertet banker fort, du er nervøs, du kjenner hjertet banker hardt for så mye mer enn bare løpingen, men du har pokerfjeset og venninnene dine ler av noe ved siden av deg, du smiler med dine mørkerøde lepper og går inn etter dem, hvor musikken er enda mer brutal og hard, men det er ikke det mest brutale du finner der inne. Du prøver å smile, men det er anstrengt, det er ikke så enkelt å smile i dag. Du slipper klemmen du får, før den egentlig er ferdig. Øl. Jeg trenger øl. I bardisken blir kortet ditt avvist. Faen. Noen med mer enn 1, 79 kr på kortet spanderer den på deg og du priser gudene, drikker i store slurker og har glemt gud og alle vennene hans i samme øyeblikk. Du snur deg mot den harde veggen av musikk, men veggen av brutalitet klarer ikke å hviske bort nærværet du føler så godt bak deg. Faen. Dette nærværet som skal komme til å hjemsøke resten av kvelden, som har hjemsøkt deg så lenge allerede. Jeg var redd for å møte deg i dag, skal hen komme til å si til meg seinere i kveld, men det hen ikke veit var at jeg var like redd selv av akkurat de samme grunnene. Men vi har ikke kommet dit enda, først skal vi drikke flere øl, vi skal gå nærmere scenen, og vi skal stå der og kose oss, ha det hyggelig, vi skal glemme den nervøse følelsen i magen, som sakte, men sikkert glir over til noe annet, glede, vi har det gøy, hele gjengen og vi skal komme til å tulle masse, jeg forelsker meg i lydmannen som viser seg å være en dukke, M2 blir dratt med ut helt foran scenen og M1 skal komme til å stå å ta meg på rumpa fordi hun er så gira på karen sin som sitter bak trommesettet og jeg skal komme til å le så jeg kjenner det, at jeg er glad, jeg er lykkelig og uten at jeg tenker over det så smiler jeg hele tiden, denne gangen uten å måtte tenke over det, uten at det er vanskelig og jeg tenker ikke på noe akkurat nå, men jeg skal komme til å tenke når det hele er over, når hele denne kvelden og natten er over, at dette var den fineste Valentines dagen jeg noen gang har hatt. 

2 kommentarer:

  1. jegh håper du har det fint og at du fortsetter å skrive. uansett om det er trist eller fint eller begge deler det du skriver, får jeg alltid lyst til å sitte barbeint i gresset i kongens have, med en iskaffe i hånda og tekstene dine i bokform <3

    du er flink og jeg heier på deg, alltid!

    SvarSlett
  2. ENIG med Christine. Eg og vil lesa dine ord i bokform. Med ein øll i håndå og sol på kroppen. Eller med te i koppen og pledd rundt kroppen. Du e fantastisk, husk det.

    // Han e ganske så fin ja, han e te å spisa opp, haha

    SvarSlett