Litt nå for tiden (og fortiden)

På mandager så går jeg fra jobb kl. 14.14 for å ta bussen som går 14.24, for å rekke timen som er 15.00. Siden begynnelsen av februar har jeg tatt 34-bussen mot Tåsen, opp til Voldsløkka. Jeg begynner å kjenne igjen de som skal av på samme stopp, av de samme grunnene som meg. Når jeg begynte å dra dit så var det snø, det var iskaldt og det var vanskelig å gå på fortauet fordi det var helt islagt. Nå er det bart, vinterjakka er bytta ut med en liten, lett jeansjakke og jeg går ikke lenger som en pingvin, livredd for å skli. Noen mandager så regner det, luggen kan være våt når jeg sitter på venteværelset, andre ganger er det sol og jeg myser mot vinduet jeg sitter vendt mot inne på kontoret hans. Dette vinduet jeg ser ut av, jeg kan se hustaket til det røde huset på andre siden av veien, den oransje mursteinpipa, strømledningene som henger imellom stolpene, kanskje en fugl som sitter der på ledningen og balanserer, mens jeg balanserer på den kjedelige kommunale stolen jeg sitter på, mens jeg forteller, forteller og balanserer, for jeg forteller alt, alle disse tingene jeg har brukt 24 år på å dytte så langt ned i meg at jeg til tider ikke har vært sikker på om det har skjedd meg, og jeg føler ingenting der jeg forteller, mens rynkene mellom brynene hans blir dypere og dypere, og det gikk fint i begynnelsen, da følte jeg ingenting når jeg fortalte, jeg føler fortsatt ikke mye, men jeg kjenner det, jeg kjenner det nå at sorgen som har bodd i kroppen hele mitt liv, den bor der fortsatt og den er like reell den dag i dag, som den var da jeg var sju, elleve, eller seksten. At det ikke har hjulpet enda hvor hardt jeg har forsøkt å dytte problemene ned, legge lokk på dem, i håp om at det du ikke kan se, det finnes ikke. Men det finnes og det bor i meg, det har bodd i meg hele mitt liv og det bor i meg den dag i dag. Etter en time, får jeg beskjed om at vi er ferdige for i dag, men jeg føler meg aldri ferdig, jeg kunne ha sittet der i flere år å fortalt, men det går jo selvfølgelig ikke, så jeg tar bussen mot sentrum igjen, den samme bussen, ikke de samme menneskene og jeg drar hjem, kanskje lager jeg meg middag, kanskje drar jeg ut igjen, drikker noen øl med venner, kanskje jeg går på skogstur med en hund, kanskje jeg leser en bok i sofaen eller sovner før klokka sju under pledd. Alt som rører seg i meg om dagen er ikke så fint, men livet suger ikke helt, det er fint, det er øl på fredag som er på en torsdag, ute i sola med den eldste kompisen jeg har, det er å spise ute med ei fin ei og prate om Tinder-folk, det er øvingskonsert-fest i en gammal garderobe eller puppedusker som svinges på Parkteateret. Det er så mange fine og bra mennesker som får meg til å glemme litt, som får meg til å le, som får meg til å grine av glede, som får meg til å bli alt for full midt i uka. Jeg klarer ikke å fokusere på å skrive for tiden, for det er så mye vondt om dagen, men når jeg har energi til det, når det slipper litt opp og jeg klarer å fokusere på alle de bra tingene, de fine, de triste, de som får meg til å smile og kanskje felle en tåre i samme slengen, så skal jeg fortelle om eventyrene mine igjen, jeg skal fortelle om den kvelden med puppedusker og pinup'er, kvelden med metallkonsert i en gammal garderobe, samme kvelden som jeg fikk en etterlengtet klem og morgenen etter hvor jeg fikk en etterlengtet sms, om kanskje en han eller to og om de rare, morsomme, triste øyeblikkene som har skjedd og som kommer til å skje.