Marerittet river i meg, mens jeg fortsatt er et sted i mellom drømmenes land og virkeligheten. Jeg kjenner jeg stiger mot overflaten, mot dagen, mot å våkne opp fra den grumsete, mørke drømmen. Men sorgen i mørket følger opp med meg og blir hos meg der jeg ligger svett og varm i senga mi en søndagsmorgen. Sorgen sitter i magen, i hjertet, i halsen som snurper seg. Det er vanskelig å puste, det gjør vondt i sjela. Hva hadde du gjort om du visste at disse drømmene var om deg? Hva hadde du følt om du visste om all denne smerten jeg drukner i hver kveld og står opp igjen fra hver morgen? Alle disse tankene som får meg til å ikke vite hvilken vei jeg skal gå her i livet.
Du har gått fra utested til utested, drukket øl til frokost, spist burger til lunsj og drukket drinker etter drinker etter drinker, drinker du aldri drikker ute ellers, med bror og mannen og kompis og spilt bowling og briljert og ledd og diskutert og vært så full at du forteller broren din i fylla at du har begynt å gå hos psykolog nå og han klemmer deg hardt og er så skjør i et øyeblikk, du forteller om kompiser som er kule og fine folk du henger med og dere snakker om politikk og de viktige sakene i verden og dere ler, gjør narr av hverandre og er glade i hverandre og drikker enda flere rosa drinker før dere går til neste sted for å drikke enda flere forskjellige drinker, før dere helt til slutt, da folk begynner å innta byen på ordentlig, for klokka er snart ti på kvelden og dere har holdt på i snart tolv timer og dere er alle fulle, så dere drar hjem, du drar hjem med en cheeseburger fra McDonalds som du skal komme til å spise i sofaen mens katten din stjeler pomes frites'en din.
Det var spor etter mascaratårer igjennom leiligheten min. Jeg våknet opp av at det var full snøstorm utenfor vinduet. De siste ukene har det vært sol og fint vær, våren hadde kommet og vi hadde glemt alt som har med vinteren å gjøre. Symbolikken var slående. Det hvite havet der ute, det sorte der inne. Jeg fulgte sporene igjennom leiligheten. På vinduskarmen ved siden av senga, på lista til dørkarmen til soverommet, lysbryteren til badet, på toalettlokket, på veggen ute i gangen.
Billetten fra konserten den 14. februar ligger fortsatt brettet i lommeboka mi. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke har tatt den ut, kastet den. Den ligger der i hvertfall fortsatt. Jeg ser den hver gang jeg holder lommeboka i hånda, det ene hjørnet stikker litt ut. Jeg forsøker hver gang å dytte den lenger ned, slik at jeg slipper å se den, bli påminnet, men den kommer alltid tilbake til meg, den kommer alltid til syne igjen.
Du har gått fra utested til utested, drukket øl til frokost, spist burger til lunsj og drukket drinker etter drinker etter drinker, drinker du aldri drikker ute ellers, med bror og mannen og kompis og spilt bowling og briljert og ledd og diskutert og vært så full at du forteller broren din i fylla at du har begynt å gå hos psykolog nå og han klemmer deg hardt og er så skjør i et øyeblikk, du forteller om kompiser som er kule og fine folk du henger med og dere snakker om politikk og de viktige sakene i verden og dere ler, gjør narr av hverandre og er glade i hverandre og drikker enda flere rosa drinker før dere går til neste sted for å drikke enda flere forskjellige drinker, før dere helt til slutt, da folk begynner å innta byen på ordentlig, for klokka er snart ti på kvelden og dere har holdt på i snart tolv timer og dere er alle fulle, så dere drar hjem, du drar hjem med en cheeseburger fra McDonalds som du skal komme til å spise i sofaen mens katten din stjeler pomes frites'en din.
Det var spor etter mascaratårer igjennom leiligheten min. Jeg våknet opp av at det var full snøstorm utenfor vinduet. De siste ukene har det vært sol og fint vær, våren hadde kommet og vi hadde glemt alt som har med vinteren å gjøre. Symbolikken var slående. Det hvite havet der ute, det sorte der inne. Jeg fulgte sporene igjennom leiligheten. På vinduskarmen ved siden av senga, på lista til dørkarmen til soverommet, lysbryteren til badet, på toalettlokket, på veggen ute i gangen.
Billetten fra konserten den 14. februar ligger fortsatt brettet i lommeboka mi. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke har tatt den ut, kastet den. Den ligger der i hvertfall fortsatt. Jeg ser den hver gang jeg holder lommeboka i hånda, det ene hjørnet stikker litt ut. Jeg forsøker hver gang å dytte den lenger ned, slik at jeg slipper å se den, bli påminnet, men den kommer alltid tilbake til meg, den kommer alltid til syne igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar