Various Storms & Saints

Det begynner å bli lyst, men jeg sitter der fortsatt. På denne kalde benken i en av Oslos parker. Oslo raser forbi meg. Menneskene er fulle, musikken pumpes ut av utallige utesteder. Men jeg sitter i en park, jeg er helt edru og det er ingen rundt meg, det er stille, eneste som kan høres er byens sus og jeg sitter der å ser på den mørkeblå himmelen som blir lysere og lysere for hvert minutt. Hvor mange ganger har jeg tenkt på hvordan det kom til å bli å få høre det? Å se det? Hvor mange ganger har jeg hatt den samtalen med meg selv, forberedt meg selv på det hele, overtalt meg til at jeg kommer til å overleve det? Hvor mange ganger? Taxiene passerer parken, lysene oppå bilene lyser ikke, de er opptatte. Er du i en av dem nå? Folk spaserer sammen, i armkroken til hverandre, i større grupper, noen helt alene. Man kan fortsatt se stjernene selv om himmelen er snart helt lys. Det går så fort, jeg husker det fra det første året jeg var på festival, på Hovefestivalen, det var i 2009 og jeg var atten, skulle fylle nitten og jeg satt der i nesten alle klærne jeg hadde med meg, tjukk hettegenser, tynn genser under, strømpebukse, joggebukse, sovepose over det hele og jeg satt der utenfor teltet vårt i hagestolen vi hadde stjålet av naboen som aldri var hjemme uansett, jeg holdt en øl som nå var kald, vi hadde aldri kald øl, bare om nettene var ølen kald og det var kanskje to, tre andre der som satt akkurat som meg, noen hadde sovnet i teltet, noen var forsvunnet i en annen camp og andre skravlet med hese stemmer etter alt for mye øl og konserter, og det var mørkt det ene sekundet og neste gang jeg ser rundt meg er det nesten helt lyst, og akkurat sånn er det der jeg sitter i parken denne lørdagsnatten som nå er søndagsmorgen, jeg har ikke flere lag med klær på meg, jeg har ingen bokseøl i hånda, det finnes ingen festivalbånd rundt hånda mi, ingen sovepose, kun en tynntynn strømpebukse, skjørt og en tynn sommerjakke, men jeg kjenner ikke kulden, enda det er nest siste dagen i mai og det er kaldt, jeg ser bare opp på himmelen som blir lysere og lysere og blir jeg der lenger kan jeg kanskje gå det siste stykket hjem med solstrålene skinnende mot det blå håret mitt. Hvor mange ganger har jeg ikke sett dette for meg? Jeg trodde alltid at det kom til å føles ut som om jeg dør på innsiden, som om alle innvollene mine blir revet ut og at jeg kommer til å få en enorm lyst til å løpe, jeg har sett for meg at jeg går rolig først, men så, så løper jeg, jeg løper og løper og løper og løper, helt til jeg ikke veit hvor jeg er lenger, helt til jeg har klart å løpe fra det hele, men jeg gjør ikke det. Jeg går sakte, jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk så sakte, men jeg tenkte ikke over det når jeg satte den ene foten foran den andre, jeg tenkte ikke på noe, alt var helt blankt og til slutt kom jeg til denne benken som jeg valgte å sette meg ned på, for jeg kunne høre fuglene kvitre i trærne rundt i parken og lukte syrinene. Å det føles ikke ut som om jeg dør, det føles ikke ut som om innvollene mine blir revet ut og jeg ønsker ikke å løpe. Jeg ønsker å bli, så jeg sitter der, jeg sitter der og føler ingen verdens ting. Tårene presser ikke på, følelsene står på sted i hvil. Hvor mange timer sitter jeg på denne benken? Hvor mange timer siden er det jeg sluttet å føle noe? Jeg ser på klokken og den er halv seks. Sola har såvidt begynt å titte frem. Verden er badet i varmt gult lys og til slutt så reiser jeg meg. Kroppen er stiv og den gjør vondt. Gatene er tomme. De i taxiene er hjemme nå, hjemme hos andre. De som gikk arm i arm, ligger nå å sover, mens den ene holder rundt den andre. Taxiene har vært på vei hjem selv i noen timer nå og kanskje har de kommet hjem til familiene sine, til hunden som står å venter ved døra, de tomme leilighetene. Jeg går i en gate jeg ikke aner navnet på, men jeg veit veien hjem. Tanken slår meg; hvor mye jeg hadde hata at jeg gikk aleine her. Jeg kjenner det er godt å gå alene der jeg ikke burde gå alene og jeg går sakte, ser på den tomme byen, som aldri er tom, og til slutt så kommer jeg til porten, tallet to ruver over hodet på meg når jeg låser meg inn, jeg kommer inn i bakgården hvor fuglene kvitrer høyt og det er da jeg kjenner det, at det velter opp i meg og jeg løper til inngangsdøra nede, sliter med nøklene, låser meg inn, løper opp trappene, låser opp døra mi og løper inn i leiligheten, jeg tar ikke av jeg skoene, jeg henger ikke fra jeg vesken eller jakka, jeg bøyer meg inne ned for å klappe katten som står forskrekket å ser på meg, jeg løper inn på badet, kaster meg over doen og spyr, jeg spyr opp alt jeg eier og har og enda litt til og det er da jeg kjenner det, det er da jeg kjenner hvordan det føles ut som om jeg skal dø, som om innvollene mine blir revet ut av jeg og det er først når jeg ikke har mer å spy opp at jeg setter meg inntil veggen og griner.







/ Tittel: Florence + the Machine - Various Storms & Saints