Wich Witch

Det føles ut som om jeg skal sprekke. Som om noe vokser i meg på innsiden og det begynner å bli så stort at huden begynner å revne. Huden er så tynn at du kan se blodårene stå ut, huden er gjennomsiktig. Du ser ned i kaffekoppen din på jobb og undrer over om det er mulig å drukne seg i det sorte og du ser opp og øynene dine ser ikke annet enn svart. Du blir igjen flere timer på jobb, fordi du ikke vil hjem, du vil ikke hjem til sofaen du veit venter på deg, du vil ikke hjem til timer som du må få til å gå uten å sprekke, du vil ikke hjem, så du blir der i Storgata 19, du organiserer papirarbeid, du tar alle mailene, sjekker alle oppdrag flere ganger og til slutt sitter du der bare uten noe mer å gjøre, før du logger av, slukker skjermen og låser deg ut. Ute møter regnet deg, sola deg, hva enn som faen meg møter deg og du er sint, du har det vondt, du går lange omveier hjem, men du blir ikke mindre sint av det, for jo flere skritt du tar, jo mer sinne stiger i deg, du blir kvalmere og kvalmere og det begynner å stige igjen i deg. Du har ikke klarte å spise ordentlig på en uke, du har sluttet å kaste opp, men du klarer ikke å få noe ordentlig mat ned. Du lever på det sorte, kaffe, og du spiser eple til lunsj og du går lange omveier på vei hjem, før du ender opp i en park, du legger deg på gresset, hører på alle folkene rundt deg eller du ender opp inne, inne på en mørk bule, ikke Bula deres, men et annet sted og du kjøper deg ikke øl, du sier "En vanlig, svart kaffe, takk", og du drikker dette sorte, alt dette sorte, klærne dine, blikket ditt, innvollene dine. Dette sorte som har druknet seg i deg, eller var det du i det sorte? Det er noe som har druknet og du kjenner etter og du er sikker på at det ikke er deg, for du står der, du puster, du klarer å sette den ene foten foran den andre, men det er noe som er druknet i sort, dyppet i sort. Innvollene dine, skjelettet ditt, musklene, øynene. Du er fyll opp i sort og du har ikke snakket med noen på flere dager, du husker de siste ordene til psykologen din, om at du ikke måtte isolere deg nå, nei, svarte jeg, men jeg har gjort det, for jeg veit ikke hvem jeg skal vende meg til, de jeg har lyst til å prate med, er de siste jeg vil prate med om dette og jeg går, jeg går og går og går og går og veit ikke lenger hvor jeg er eller hvor jeg skal gjøre av meg, men før jeg veit ordet av det er det mørkere ute, jeg kan gå, gå, gå, gå hjem og jeg kan sove og denne dagen kan endelig være over og jeg kan slippe unna alt det sorte i den mørke nattesøvnen i noen timer, jeg kan slippe unna i noen timer og det er det jeg går mot, bilene kjører i alle retninger, bussen på vei mot et mål, trikken som skrangler forbi meg, denne trikken jeg vurderer om jeg skal hoppe foran i et øyeblikk, hvor deilig det hadde vært å bli påført så store smerter, kanskje å dø, for å bare slippe unna, unna alt, dette enda mørkere enn det sorte jeg lever med, denne drømmetanken jeg har hatt så lenge jeg kan huske, siden jeg var barn, om å bare få lov til å slippe det hele, men jeg mener det ikke, ikke helt, for jeg hopper ikke foran trikken, jeg venter på grønt lys og jeg går over veien når det er trygt og alt det sorte fortsetter å velte opp i meg.



/ Fra 6. juni