Lets love death away

Når jeg etterhvert sluttet å høre på Fay Wildhagen, når jeg ikke lenger grein noe mer, når jeg ikke lenger var helt alene, så begynte jeg å gjøre alle disse tingene jeg egentlig ikke gjør. Jeg begynte å løpe i skogen, jeg klarte ikke lenger å sitte hjemme med rastløsheten eller tankene, så jeg løp og løp og løp, fant meg en kulp med vann når tørsten brant i halsen, spiste litt blåbær når jeg satte meg på en stein med den fineste utsikten over byen, stoppet helt opp for å se på dyrene i skogen når veiene våre møttes. Jeg begynte å gå ut aleine på lørdager med folk jeg egentlig ikke kjenner, ute hvor jeg møtte enda flere ukjente fine mennesker, som jeg lo med, løp bort på Max for å kjøpe burgere med når vi ble for sultne mellom ølene, disse jeg  danset vals med til metal enda lysene var slått på og tid for stengetid, men vi var bare ikke klar for å gå hjem enda, så vi ble stående på Jernbanetorget og prate til fem om morgenen, før vi så trakk hvert til vårt med løfter om å gjøre det igjen en dag snart. Jeg har sagt og gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre og det føles ut som om livet mitt beveger seg fremover. Mot hva, det er jeg ikke sikker på, men det er så godt, så godt å føle at livet har tatt et lite steg videre, at jeg er i bevegelse, jeg sitter ikke fast og jeg er klar for nye utfordringer og takle hva enn som måtte komme i min vei. Jeg er klar for å ha det fint, å gjøre fine ting med fine folk og jeg er klar for å ikke være redd lenger. Jeg har vært redd så lenge og for første gang på evigheter er det som om jeg kan kjenne en energi som fyller hele kroppen, den renser hodet for angst og skremmende tanker og jeg føler meg for første gang på evigheter så ufattelig sterk. 

Det er tre dager igjen på jobb, så er det ferie i tre uker. Det er Øyafestivalen neste uke og jeg og M skal drikke oss fulle, vi skal spise alt for dyr mat i alt for lange køer, vi skal danse med ølglass hevet over hodet, jeg skal juble når jeg ser Florence og Fay og så mange mange flere og jeg skal være festivallykkelig i fire dager og jeg kan bli så sliten jeg bare vil for det er ferie i to uker til og jeg har ingen planer, kanskje løper jeg i skogen, kanskje møter jeg fine folk på rare nye steder i byen, kanskje drar jeg ut aleine på nye eventyr, kanskje står jeg tidlig opp om morgenene bare for å få med meg det fine lyset om morgenen, for så å lage meg god frokost, lese bøker, høre lydbok, men mest av alt så skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil i tre hele uker. Tre hele uker med ferie jeg har lengtet etter i hele sommer og nå er det min tur. Men før det blir festival, før det blir ordentlig ferie, så har jeg planlagt en hel fin dag, for en veldig fin person, som virkelig fortjener det og jeg håper det hele blir bare veldig fint.