Don't ever doubt your lionheart

Jeg startet sommeren med å grine, med å være helt aleine og miste pusten litt. "Var du sjalu?", spør du og smiler litt lurt, fornøyd. "Jeg var knust", svarte jeg, uten å vike med blikket. Så jeg begynte å løpe. Jeg løp igjennom skogen jeg aldri har løpt igjennom før, jeg løp til jeg såvidt orket å gå hjem igjen, jeg drakk vann fra bekker inne i skogen, for så å sovne på et sekund når jeg kom hjem, hjemme i senga. Og med løpingen kom det en styrke, en oppvåkenhet. Plutselig vokste jeg to meter. Jeg grein ikke lenger hver natt før jeg sovnet. Seine kvelder dro jeg ut for å bade halv elleve på kvelden, helt aleine. Med ønsket om å være alene gikk jeg ut i det iskalde vannet og lot det kjøle meg ned. Med gåsehud på armene og lårene tok jeg den lange bussturen hjem igjen, med Fay, med Florence, med disse bra damene som hjalp meg mer enn venner kunne. På mange måter omfavnet jeg ensomheten jeg hadde blitt tildelt og jeg grep om den. Jeg prøvde ikke å støte den vekk lenger, etterhvert fant jeg styrke i den. Og med denne styrken vokste jeg som et tre i skogen. Jeg strakte greinene mine oppover mot himmelen og lot de grønne bladene bli badet i sollyset. Jeg gravde ned føttene mine, røttene mine, dypt nede i jorda og fikk det stødigste fotfeste man kan drømme om. Ingen kunne felle meg. Ingen kunne få meg til å vakle. Og med denne løpingen, med denne styrken, så kom det en ro. En ro som fylte hele meg og som fikk skjelvingen i kroppen til å stilne. Angsten hadde ikke sjangs lenger. Den vonde, nervøse manifestasjonen i magen var borte, den bankende pulsen var rolig. Hendene mine skalv ikke lenger. Stemmen var stødig og jeg sa alle de ordene jeg har vært så redd for å si, så alt for lenge. Jeg sa "Jeg elsker deg". Jeg fortalte om det vanskeligste. Ryggen var rak og øynene holdt blikket. Jeg var ikke lenger redd for noe. Med denne fryktløsheten, med denne roen i meg, begynte jeg å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Jeg var ikke lenger avhengig av andre for å ha en fin dag. Jeg dro på boksalg og kom ut igjen med bæreposer fulle av literatur. Jeg gikk å spiste alene, drakk kaffe alene, mens jeg bladde igjennom bøkene jeg hadde kjøpt, mens jeg leste avisen, twitra. Jeg dro ut tidlig om morgenen for å ligge i skogen, bade, sole meg. Jeg dro ut for å drikke øl helt aleine, for å se hva som kunne skje. Jeg dro ut på byen en lørdag helt aleine og endte opp med de fineste folka. Jeg er ikke lenger redd for å være alene, alene ute blant folk. For med litt øl og litt guts skjer de rareste og fineste ting. 

På mange måter er det ingen store eventyr å skrive om fra denne sommeren, for meg har denne sommeren vært et eneste stort rom hvor jeg har hatt mulighet til å vokse, bli klokere på meg selv og andre og få det uendelig fint med seg selv. Jeg veit hva jeg vil med livet mitt. Jeg har funnet ut hva jeg vil studere for å kunne jobbe med noe som er perfekt for meg. Jeg er ikke redd for å måtte brenne bruer jeg kanskje må komme til å brenne. Jeg er klar for å avslutte enkelte kapitler, kapitler jeg har lest siste side på ganske så lenge allerede, men aldri fullført. Jeg trenger forandringer og jeg er villig til å gjøre det som trengs for å få dem. Denne sommeren har vært ganske vanskelig, men den har faen meg vært magisk også. Det har vært lange sommernetter og tidlige sommermorgener med høy promille og lure smil. Det har vært trolske skogsturer med kalde tjern. Det har vært kvalitetstid med bestevenn som kom på den beste ideen for å få ut all driten. Det har vært øl med kompis som veit om hemmelige, magiske steder i Oslo. Det har vært dansing halv fire utenfor Rock in med fremmede mennesker. Det har vært festival og øl og Øya. Det har vært så mange fine stunder og jeg hadde det veldig fint i mine tre uker med ferie helt på slutten av sommeren. 

Det er endelig høst. Jeg overlevde sommeren og beina står fortsatt stødig. Bootsa er plassert på beina, de tjukke genserne er funnet frem og skinnjakka er på. Jeg føler meg som meg selv igjen. Med mørket som sakte, men sikkert sniker seg tilbake, tar jeg frem gresskarlysholderne mine og gjør meg klar til mørket, til kortere kvelder. Med avstanden fra i sommer har jeg hatt mulighet til å komme nærmere meg selv, nærmere mange fine folk og nærmere det som er viktig. Mine små eventyr på egenhånd denne sommeren har fortsatt ikke sluttet og mest sannsynlig slutter de heller ikke. Og hvem veit? Med gutset jeg har om dagen, så klarer jeg nok å ramle ut i de rareste av eventyr. Jeg ruver ikke lenger 1.60 over bakken. Nå er jeg 2.60.