Lets love death away

Årets første festivalbånd skal veldig snart på. Jeg gleder meg sånn. Fjorårets Slottsfjell torsdagspass sitter fortsatt på høyre armen. Jeg har bare ikke klart å ta det av. Man kan fort tro at jeg er en Slottsfjell-jente og at det er favoritt festivalen, og på en måte så ble jeg jo litt Slottsfjell-jente i fjor, så stemmer det nemlig ikke helt, selvom både øya og Hovepasset ble klippet av meg, en etter en. Grunnen til hvorfor det grønne båndet til festivalen jeg var på for første gang i fjor, fortsatt er der, er fordi 15. juli 2011 er en dato jeg aldri kommer til å glemme. Det er den største dagen i mitt liv, og det er nesten litt trist at den er over. Jeg nådde høydepunktet den dagen. Og i ettertid har jeg tenkt at det på en veldig rar måte, er trist. For hvordan skal jeg noen gang kunne toppe den lykke følelsen jeg hadde den dagen? Jeg tror ikke det er mulig, med mindre noe av det samme skjer igjen.

Det grønne fine båndet rundt armen min, gjorde det mulig for meg å møte de tre personene jeg ser mest opp til i hele verden. Tre menn fra ett annet land, som har holdt på i over ti år. De har skapt magi i ti år. Jeg oppdaget dem i 2010 og bare litt over ett år etterpå, så stod jeg der, sammen med dem. Tre beskjedne skotter som introduserte seg selv, sa hva de het noe som var helt latterlig for selvfølgelig visste vi hva de het. Hvem de var. Hvor mye de betydde for oss. Og der stod jeg. Ansikt til ansikt med dem. De stod ikke på noen scene. Det var ingen rekkverk som holdt oss tilbake. Vi stod der i samme rom hos P3 i Tønsberg. Der stod vi, jeg med gråten i halsen. Simon, James og Ben.

Vi har fått beskjed om at det er jeg og venninna mi som skal få hilse på dem først, få plakaten min signert og tatt bilde sammen med dem. Simon kommer bort til meg med det fineste smilet. Og det er dette jeg aldri kommer til å glemme. Han tar plakaten min i hendene sine og ser på meg. "What's your name, love?" . Hjertet mitt smelter og jeg sier navnet mitt med gråten i halsen med engelsk uttale av 'th'. Han gjentar det høyt og ut kommer navnet mitt perfekt uttalt. "Lisbeth". Det er så latterlig enkelt som det. Jeg kommer aldri i verden til å glemme den dagen han sa navnet mitt. Plutselig var Lisbeth verdens vakreste ord.