1

Tomme, fattige ord. Jeg sitter i godstolen. Legendene er med meg og gjør stua om til en intimkonsert. Det er som medisin mot smerten i brystet. Jeg hadde lyst på noe godt så jeg kokte meg en liten kanne med te. Den står der, såvidt drukket av, nå kald. Utenfor kjører 17-trikken så leiligheten rister svakt. Jeg har blitt vant til det nå. I begynnelsen var det veldig uvant. Det er fortsatt irriterende om jeg sliter med å sove om natta og livet utenfor leiligheten holder meg våken. Men de skal få lov til å holde på med livet sitt alle disse ukjente menneskene. Mitt eget er så fattig at jeg unner dem alt godt. Jeg er i grunn litt misunnelig på dem. De som løper der nede, som er så fine, flotte og vakre. Med lange, flagrende kjoler, hatter på snei og små søte smil. Jeg savner å føle meg lett. Når dørstokken ikke er en mur, men liten og lett å komme over. 

Den siste tiden har jeg fylt livet med fantastiske historier i bøker. Personer og steder som ikke eksisterer, men som er så fine at det gjør vondt i brystet av å lese om dem. Bare å være i en annen virkelighet for ett kort øyeblikk er deilig.