14. november

Siden sist har jeg fyllt ett år til. Jeg har blitt 22. Det er veldig uvant, men samtidig så føles det ut som om jeg har vært 22 lenge allerede. Jeg har en tendens til å tenke meg ett år eldre i hodet en god stund før jeg faktisk fyller år. Jeg er vel en av de få som har litt lyst til å bli eldre. Jeg føler at på grunn av alderen min så må jeg strekke meg så mye lenger for å bli hørt eller respektert. Jeg jobber med folk som er minst ti-tjue år eldre enn meg. Og mange av disse er advokater. Jeg føler at skoene jeg går i blir så store. Jeg vandrer rundt og drar de etter meg. Jeg bråker i gangene og forstyrrer freden deres. Jeg er ung og dum. Hvis jeg gjør noe feil en dag, noe vi alle gjør, så blir det ikke like godtatt om jeg gjør det som  om andre som er ti-tjue år eldre enn meg gjør den samme feilen. Jeg ser det i blikket. I måten jeg blir snakket til på. Skoene er store og jenta er liten. 

Det jeg finner trøst i er derimot at jeg vet at jeg ikke kommer til å vandre i disse gangene til jeg skal pensjoneres. Kanskje derfor de føler seg så hevet over meg. Fordi de prøver å overbevise seg selv med det de gjør er det de vil. Jeg er ung og jeg har hele verden foran meg. Jeg skal ut å studere, reise og fortsette å forelske meg i livet. Verden venter på meg med åpne armer. Det gjør den ikke for de andre. Det må gjøre vondt å hver dag bli påminnet om sin tapte ungdom og alt de ikke lenger har foran seg.

Så min favoritt hobby er å snu situasjonen rundt. Det er jeg som ser litt stakkarslig på dem. De går jo der i gangene, med skoene som klemmer alt for hardt rundt foten.