Men det er det ikke. For denne jenta vaska bort sminka si, la seg under dyna og så på Pinlige sykdommer på NRK helt til hun gikk å la seg i senga for så å ikke få sove. Hun lå der å tenkte på deg. Om du så etter henne eller tenkte på henne. Om du lurte på hvor hun var eller om hun kom, for hun hadde jo satt seg på som "Skal". Var du der nå med en annen jente ved din side? Smilte du til henne som du smilte til meg? Hadde du smilt til meg på den måten? Og hvilken "måte" er nå denne "måten"?
Det er bare deg, rommet og mørket. Gatelyktene svinger sakte i den svake vinden, og rommet blir svakt opplyst av et bevegende lys. Utenfor går folk mot sentrum og du kan høre latter og livlig prat. Det er trange utesteder som venter på å bli enda trangere. Og her ligger du. Du føler deg ikke hjemme, men det er jo ikke noe rart. Du skulle jo vært der ute du også, nå. Du skulle vært der med en øl i hånden og et smil om munnen. Du skulle vært der ute, men du klarer bare ikke. For om du hadde gjort det, om du hadde gått dit, og om du fant han og han fant deg, om han inviterte deg med til sitt bord med vennene sine, om han ble med deg hjem den natten, om alt dette hadde skjedd, hadde du vært klar for det da? For følelsene som kanskje hadde fulgt med? Hadde du vært klar for å begynne på singellivet med hele ditt hjerte? Eller hadde det vært halvhjertet? Hadde det føltes feil og rart? For om du ikke går ut og mener det med hele ditt hjerte, er det da riktig å gjøre det?
Den tomme senga føles ut som om den drukner deg, og du lar den sluke deg hel. Du lar mørket omfavne deg og svøpe deg inn. Det er både varmt og kaldt på èn og samme gang. Det er som om det er høye bølger, men samtidig vindstille. Du snur deg mot vinduet og titter ut. Det har begynt å snø. Månen kan ikke ses i kveld. Der ute venter verden og du funderer på om du er rede til å møte den og alt det den medbringer. Din sviktende modighet tyder på at du ikke er det. Det er ikke det at du er feig eller dum som gjorde at du ble hjemme i dag. Det var fordi du ikke er klar for å møte verden på en respektabel måte. Du vil ikke gå ut der mens du fortsatt vakler. Du vil gå ut der og være sikker i hvert eneste skritt. Du vil at hælene skal slå så det ljomer gjennom gata og du vil at hodet skal være hevet med lepper dekket i rødt.
Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.
Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.
som christine sa i forrige innlegg; du bør laga bok!!
SvarSlett/ tusen tusen takk! så kjekt at eg e kje den einaste som frike ut av speil, haha. spesielt på kveldstid. og på natta når eg må på do. offameg. grøss. haha.
Dette her var ekstremt bra skrevet. Ble helt slukt.
SvarSlettFor ein fantastisk blogg å klikka seg innom ain laurdag ettermiddag! Du vekker kjensler og rører ved meg, heilt fantastisk skrive.
SvarSlett<3
/ tusen tusen takk, glede meg te å visa bildene (må bare ta de fyst, hehe) ;)
SvarSlett