Fem, seks, sju, åtte

Fem. Jeg spiser müsli og melk ut av en dyp kopp som minner mest om en skål. Det knaser i hodet hver gang jeg tygger, og lyden av dette minner meg om deg når du spiser dette hver morgen. Ofte mens du sitter i nærheten og jeg som gjerne fortsatt ligger i senga, tittende bort på deg uten av du merker det, bare fordi jeg elsker å se på deg. For du er så utrolig vakker. Jeg tenker på alle klemmene dine i det siste, kyssene dine som hele tiden plantes på meg, på leppene, kinnene, i panna, på halsen. At hendene dine er over meg hele tiden og når du klemmer så klemmer du hardt, så hardt at det tar pusten fra meg. Håret mitt lukter som ditt etter dusjen jeg tok hos deg i går. Hver gang jeg beveger på hodet så får jeg en liten viff av lukten av deg, som nå i dag er lukten av meg også. Når jeg sov i natt hadde håret mitt falt ned i ansiktet og der lå jeg å pustet inn den velkjente lukten, den trygge gode lukten, og drømte om deg. Knas, knas, knas. Jeg gjør meg ferdig med koppen som minner om en skål og setter den fra meg. I bakgrunn hører jeg stemmene fra radioen og ute ser det ut til at det blir sol i dag. 

Seks. Jeg vet at det er nå jeg skal dø. Jeg er aldri redd når det kommer til dette punktet. Jeg er bare redd for smerten. Så kommer den velkjente smerten. Knivbladet treffer meg rett under ribbeina og jeg skriker. Jeg skriker og jeg dør, og jeg våkner. Nok en gang drømte jeg at jeg ble drept. Jeg ligger der i senga, det tar ett par sekunder før jeg forstår at det var en drøm, men jeg kan fortsatt kjenne stikkinga i siden, der hvor knivbladet skulle ha truffet, men det er ikke etter et knivblad smerten kommer fra, det er inni meg, det er kroppen min som ikke fungerer slik den skal, og den eneste som ser ut til å virkelig ville prøve å finne ut av det, er ikke legen min, men meg. Det er en konstant kamp med smerte og kjempe med folk som ikke gjør så alt for mye for å hjelpe deg. Jeg reiser meg opp fra senga og lurer på om jeg skal ta noen smertestillende. Livet mitt har kommet til det punktet hvor jeg lever på smertestillende. Jeg bestemmer meg for at jeg klarer den ubehagelige smerten i siden, rett under ribbeina, og går for å sette på kaffen i stedet. Allerede nå veit jeg at dagen kommer til å bli dårlig. For jeg er lei av å ha det vondt, jeg er lei av smerter i kroppen jeg ikke vet hvorfor jeg har, jeg er lei av å være redd, jeg er lei av å være syk, jeg er lei av å være sliten og trøtt hele tiden. Jeg er mest av alt lei av å være redd for hva som er galt med meg, for inntil jeg får noen resultater så skaper jeg monstre i hodet mitt, gjerne med verst tenktelig utfall. For tenk om..

Sju. First Aid Kit holder meg med selskap. Jeg befinner meg i senga hans, han er på jobb og jeg sitter her. Det er søndag og jeg har blitt fortalt at det regner ute. Persiennene er nede foran vinduene og for alt jeg veit kan det være strålende sol ute, men jeg må bare stole på ordene, og det gjør jeg. Jeg burde skrive, skrive, skrive, men jeg finner ikke helt roen, inspirasjonen til å skrive. Så jeg tusler rundt i bare trusa, mens jeg ser etter noe spiselig, selv om jeg veit at jeg ikke vil finne noe, for han advarte meg allerede før han dro, når han krøyp opp i senga for å kysse meg og holde rundt meg før han måtte gå, der jeg lå naken og han var fullt påkledd, da jeg skulle ønske han kunne kle av seg og legge seg med meg igjen, holdene rundt meg, to nakne kropper som sover sammen, disse to kroppene med hjertene som er så glade i hverandre. Jeg åpner kjøleskapet og det jeg finner er to brokkolier, majones og syltetøy. Ikke noe som kan kurere den knurrende følelsen i magen. Det er da jeg bestemmer meg for å finne pulverkaffen, for kaffe er noe som jeg kan leve lenge på. Jeg pusler rundt på kjøkkenet, setter på kjelen med vann, finner frem kopp og heller den ønskede mengden pulverkaffe i koppen og venter på at vannet skal koke. Så kryper jeg opp i sengen igjen, setter på noen sanger og tar en forsiktig slurk av kaffen, den er for varm og jeg brenner meg, men jeg bryr meg ikke, for før jeg vet ordet av det tar musikken med meg til steder hvor jeg finner ordene, ordene som nå fyller opp dokumentet, kaffen ved siden av meg som forsvinner uten at jeg legger merke til det og fyller opp magen slik at den knurrende følelsen forsvinner nok til at jeg ikke legger merke til den lenger. For jeg er et annet sted nå. I en annen verden. Enten en av de som har eksistert før eller drømmer om det som måtte komme.



Åtte. Jeg er en av de som liker at det er forandring i temperaturen om dagen. Jeg ønsker meg kaldere luft, slik at jeg kan gå med tykkere gensere. Jeg gleder meg til jeg blir kald på nesetippen og rød i kinnene om morgenen. Den friske, kjølige luften som minner om ny start og blanke ark. Når sommeren er forbi og hverdagen setter inn igjen, men med minst like mye magi som sommeren. Det er tid for å roe ned litt, ikke løpe rundt fra park til park, men sette seg ned inne og kose seg sammen. Høsten er en minst like fin årstid som sommeren, og kanskje favoritten. Jeg klarer aldri å bestemme meg. Når høsten kommer så veit jeg at jeg snart har bursdag, det er da det er tid for te, kakao med krem og bøker etter bøker. Det er da det er tid for å ligge i armkroken om natten fordi det du fryser så lett, men det gjør ikke han. Høsten bringer med seg nærhet, når vi ligger lenger om morgenen og bare nyter varmen fra hverandre, før vi må ut i den kjølige verdenen som skal komme til å bli enda kaldere i månedene som kommer. Jeg har akkurat fått tatt frem den oversized skinnjakka mi igjen, som jeg nå kan fylle med tykkere gensere over kjoler og skjørt, mens jeg fortsatt vandrer hovedstaden i de burgunderrøde Converse-skoene mine, som jeg kommer til å tviholde på helt til snøen kommer, helt til isen og alt for glatt underlag inntar gatene. Fortsatt holder jeg også litt igjen på sommeren, men jeg gleder meg til frostrøyk og snøkrystaller også.