torsdag 21. november 2013

Løper og løper og løper, Og aldri ser hun seg tilbake

Det er ikke skrivesperre som har holdt meg borte fra de tomme dokumentene, det er ikke mangelen på inspirasjon, nei, det er frykt for ordene som bor her inni meg. Det er en frykt for hva fingertuppene mine kan formidle om jeg lar de flyte fritt. En frykt for alle disse ordene som har blitt skapt de siste månedene, det siste året. Alle disse ordene som blir større og større for hver dag som går, for hver dag som går hvor jeg ikke slipper de fri. For det er mange ting som ikke må bli sagt høyt, det er mange ting som burde forbli hvisket om blant utvalgte mennesker. Det er mye som kunne ha såra og mye som kunne rivd opp røtter som ikke er så dype. Det er ord inni meg som er så store at jeg frykter konsekvensene av dem om jeg slipper dem fri. Alle disse ordene, all denne frustrasjonen.

Men jeg prøver meg forde. Fordi nå har jeg latt være lenge nok. Nå har jeg holdt meg unna tastaturet, holdt meg unna de midlene som kan gi ordene utløp og holdt meg unna å formidle følelser jeg ikke lenger klarer å holde inne. Ordene må ut. Om ikke alle, om ikke de største, om ikke de mest hemmelige, om ikke noe alt for skummelt, så må noen ut. Jeg dypper tåa forsiktig i vannet og dette er resultatet:

Pedestrians

Untitled

Jeg kan ikke lenger si at jeg veit hva jeg driver med. Jeg har ingen anelse om hva jeg driver med om dagen. Jeg surrer skjerfet så mange ganger rundt hodet at du nesten ikke kan ansiktet mitt, der jeg går å hører på musikken som får det til å skrike i hodet, som får sinnet i meg til å boble, musikken som får meg til å smile selvsikkert og tråkke enda litt hardere der jeg sprader ned gata, på vei til jobb, på vei til øl, på vei til en kald leilighet. Verden er kald om dagen og det er akkurat slik jeg føler meg også. For jeg føler veldig lite, jeg er sliten og lei, men egentlig burde jeg være lei meg, såra, trist. Jeg burde være fly forbanna og bitter. Jeg burde være glad for alt det fine som har skjedd i det siste, tross alt det forferdelige. Men jeg er ikke sinna, jeg er ikke trist, jeg er ikke glad. Jeg er såvidt. Jeg står opp om morgenen og surrer skjerfet rundt halsen til det ikke går lenger, for å holde kulda ute, kulden som jeg har nok av allerede. Så jeg isolerer med skjerfet, jeg varmer meg på kaffekopper en mandagsmorgen og jeg begraver meg inn i skjegget til den fremmede karen som jeg traff bare for noen timer siden. Og for noen minutter, timer, så er alt trygt og varmt. Jeg tenker ikke og kulden slipper ikke inn. Jeg varmer meg på det jeg kan varme meg på, hvis ikke er jeg sikker på at jeg kommer til å fryse ihjel snart. Så om det er skjerfet en kald vintermorgen, den første kaffekoppen på jobb eller skjegget til han du har flørta med på stampuben, så blir det til det, at du flykter inn i varmen, inn i tryggheten, om det bare er for noen minutter, noen timer, akkurat nok til at du får følelse i de iskalde lemmene dine.

For du er forbanna, du er rasende. Du har lyst til å skrike og slå og rive ned alt rundt deg. For du er dritt lei disse følelsene, denne sorgen. Du er så sinna for alt som har skjedd og alt som ikke skjedde. For inni deg så koker det. Alle ordene, alle minnene, de river deg fra hverandre fra innsiden og ut. De ødelegger deg og mørklegger deg. De fyller deg med bitterhet og sinne du før ikke har kjent på. Du er så forbanna for alt som ikke ble. Men du svelger alle følelsene, du dreper dem i sekundet de oppstår og du nekter å la de kontrollere deg. For du er sterk og du er fri og du orker ikke mer. Du orker ikke å være mer lei deg, du velger å ikke føle noe i stedet. For det er bedre å være kald og nummen, enn å føle på alt der inne. Så du løper og løper og løper og løper og løper, men aldri kan du løpe fra det som kommer bak deg. 

5 kommentarer:

  1. Herregud så fint dette var!
    Kjenner meg hundre tusen prosent igjen.

    SvarSlett
  2. Ojojojojoj. Eg sitte og måpe. FY så fint detta va. Ubeskrivelig fint. Du asså. Du imponere og inspirere. TAKK.

    / Hihi, tusen tusen takk søte. De henge der kun ut denna måneden så ska nok snart ta de ner igjen ;)

    SvarSlett
  3. elsker dette, det er så alt for kjent. jeg synes du skal sette det fri, bare la ordene komme, alle sammen. det er det jeg gjorde. og selv om jeg fortsatt er bitter, er jeg lykkelig samtidig. Bitter og lykkelig.

    Følger deg på bloglovin nå - håper det kommer flere ord.

    SvarSlett
  4. Herlighet eg elskar dette, du er dyktig! Når eit lite tådypp kan skape dette gler eg meg verkeleg til den dagen du tør å stupe.

    SvarSlett