Jeg leser Charles Bukowskis dikt og jeg gråter. Jeg gråter og gråter. Tårene renner ned i store strømmer og det stikker i brystet. Smerten brer seg ut i kroppen. Det gjør vondt. Ordene treffer meg rett i magen og jeg mister pusten. Jeg har ikke latt meg selv føle på noe av det siden det skjedde. Jeg har levd i et vakuum og jeg har gjort alt jeg har kunnet for å holde det på avstand. Jeg gråter og gråter og gråter.
"Men ååh. Du må ha det bra!". "Du er bra! Og jeg vil få det bra, etterhvert".
There is a place in the heart that
will never be filled
a space
and even during the
best moments
and
the greatest
times
we will know it
we will know it
more than
ever
there is a place in the heart that
will never be filled
and
we will wait
and
wait
in that
space
sykt fint!
SvarSlett