Lionheart

På sofaen ligger jeg på ryggen, med beina i vinduskarmen, med øynene mot taket. Pusekatten sitter ved siden av meg og titter rart på meg. Rare mennesket.. Det er et par dager siden jeg gråt nå. Det føles ut som om jeg har fått grått ut for en liten stund. Jeg kjenner ikke det konstante presset i brystet, halsen som snurper seg, tårene som aldri er langt fra å presse på bak øyelokkene. Det er godt at dette presset har lettet og at jeg ikke lenger plutselig bryter ut i hylgråt mens jeg står å lager middag på kjøkkenet eller når jeg sitter i sofaen og leser en bok og må legge den fra meg fordi jeg må hulkegrine litt sånn helt ut av det blå. Mens jeg sitter på do begynner jeg ikke lenger plutselig å grine og må bruke dopapiret jeg holder i hånda til å tørke tårene i stedet for skrittet. Det er godt å ikke plutselig bryte ut i hysterisk, vond gråt. Det er godt å kjenne at kvalmen har gått over. Jeg er ikke lenger redd for å måtte spy. Det er godt å kjenne at matlysten har sneket seg litt tilbake og det er godt å ikke begynne å grine hver gang jeg hører Fay Wildhagen synge "... you have to let me go", men at det heller bare gjør jævlig vondt i mellomgulvet.

Jeg gleder meg til å kjenne sommerkaldt vann mot huden, la den omringe kroppen, la meg flyte fritt  i det gjenneomsiktige blå og la alt flyte avgårde, kjenne hvordan det gir meg motstand når jeg tar svømmetak og la meg gli sakte igjennom vannet, kjenne hvordan det bærer meg når jeg gir fra meg kontrollen. Kjenne hvordan hver eneste dråpe på huden fordamper sakte når du sitter på land igjen, når sola slikker deg tom for små gjennomsiktige dråper. Jeg gleder meg til å drikke øl i parken, med alt for mye sol på kroppen, på et pledd, sittende på jakka eller rett på gresset. Å sette tennene i søte, røde jordbær eller vannmelon hvor saften renner ned på haka. Jeg gleder meg til å drikke øl etter en arbeidsdag, når resten av landet har ferie, sammen med de som ikke har ferie og kjenne hvordan alkoholen brer seg om i kroppen som trenger nettopp det; ferie. Jeg gleder meg til å kjenne nålene i armen igjen, mens jeg snakker med fineste Hilde og kroppen blir mer fargerik og fin en noen gang. Jeg gleder meg til å gå på forskjellige random gåturer igjennom Oslos gater med Christian og prate om alt eller bare være litt stille med hverandre eller slutte å gå og gå inn på en pub sette oss ned, jeg med øl, han med vin og så prater vi om alt og ingenting, før vi går ut i Oslosommeren igjen, hele tiden med denne klamme, varme sommerkvelden rundt oss. Jeg gleder meg til å le skikkelig igjen, en sånn latter som river noe løs i deg, som åpner deg opp og lar deg ha det fint for en liten stund, som demper smertene inni brystet, som demper alt det som gjør så jævlig vondt og bare le, le, le, le. Jeg gleder meg til å dra på konserter, å holde ølglass over hodet og svaie til musikken, å klappe, danse, rope, le sammen med resten av publikum. Jeg gleder meg til å gå på Øyafestivalen med Mari, å drikke meg full på svinedyr øl, å spise enda dyrere mat og le og ha det fint i noen dager, å endelig få synge med til sangene til Fay som jeg har dyrket hjertesmerten min til de siste ukene og månedene som kommer og kanskje, kanskje kjenne at det går greit eller litt greit og at jeg skal klare dette også og kjenne at noe letter i brystet, å synge med til den skjøre musikken som har løftet meg og holdt trygt rundt om meg de siste månedene og ha det fint akkurat da, akkurat i det øyeblikket og kjenne at også dette skal gå over, at jeg skal klare å komme over dette også. Jeg gleder meg til alle de fine dagene, hvor ting er litt lysere, hvor jeg ler lettere og smiler mer, de dagene hvor det er bare litt lettere å være, eksistere, for jeg veit at det kommer til å bli mange av de kjipe, så jeg velger å fokusere på å glede meg til alle de små og store fine tingene som er med på å gjøre dagene mine litt lettere å bare.. eksistere.