Skrevet 16. august
Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen.
Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen.
/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss.
Så sjukt fint! Nå savna jeg Øya igjen. Den ble min eneste festival i sommer også, men å, så fin den var <3
SvarSlett