Take me Oya

Skrevet 16. august

Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen. 

/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss. 

Når jeg etterhvert sluttet å høre på Fay Wildhagen, når jeg ikke lenger grein noe mer, når jeg ikke lenger var helt alene, så begynte jeg å gjøre alle disse tingene jeg egentlig ikke gjør. Jeg begynte å løpe i skogen, jeg klarte ikke lenger å sitte hjemme med rastløsheten eller tankene, så jeg løp og løp og løp, fant meg en kulp med vann når tørsten brant i halsen, spiste litt blåbær når jeg satte meg på en stein med den fineste utsikten over byen, stoppet helt opp for å se på dyrene i skogen når veiene våre møttes. Jeg begynte å gå ut aleine på lørdager med folk jeg egentlig ikke kjenner, ute hvor jeg møtte enda flere ukjente fine mennesker, som jeg lo med, løp bort på Max for å kjøpe burgere med når vi ble for sultne mellom ølene, disse jeg  danset vals med til metal enda lysene var slått på og tid for stengetid, men vi var bare ikke klar for å gå hjem enda, så vi ble stående på Jernbanetorget og prate til fem om morgenen, før vi så trakk hvert til vårt med løfter om å gjøre det igjen en dag snart. Jeg har sagt og gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre og det føles ut som om livet mitt beveger seg fremover. Mot hva, det er jeg ikke sikker på, men det er så godt, så godt å føle at livet har tatt et lite steg videre, at jeg er i bevegelse, jeg sitter ikke fast og jeg er klar for nye utfordringer og takle hva enn som måtte komme i min vei. Jeg er klar for å ha det fint, å gjøre fine ting med fine folk og jeg er klar for å ikke være redd lenger. Jeg har vært redd så lenge og for første gang på evigheter er det som om jeg kan kjenne en energi som fyller hele kroppen, den renser hodet for angst og skremmende tanker og jeg føler meg for første gang på evigheter så ufattelig sterk. 

Det er tre dager igjen på jobb, så er det ferie i tre uker. Det er Øyafestivalen neste uke og jeg og M skal drikke oss fulle, vi skal spise alt for dyr mat i alt for lange køer, vi skal danse med ølglass hevet over hodet, jeg skal juble når jeg ser Florence og Fay og så mange mange flere og jeg skal være festivallykkelig i fire dager og jeg kan bli så sliten jeg bare vil for det er ferie i to uker til og jeg har ingen planer, kanskje løper jeg i skogen, kanskje møter jeg fine folk på rare nye steder i byen, kanskje drar jeg ut aleine på nye eventyr, kanskje står jeg tidlig opp om morgenene bare for å få med meg det fine lyset om morgenen, for så å lage meg god frokost, lese bøker, høre lydbok, men mest av alt så skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil i tre hele uker. Tre hele uker med ferie jeg har lengtet etter i hele sommer og nå er det min tur. Men før det blir festival, før det blir ordentlig ferie, så har jeg planlagt en hel fin dag, for en veldig fin person, som virkelig fortjener det og jeg håper det hele blir bare veldig fint.

Om å grine i regnet på Øyafestivalen

Nå veit jeg ikke om det regna denne dagen eller hvem som spilte, men hadde det gjort det, hadde det regna, så hadde jeg valgt meg ut en tilfeldig konsert, sola hadde begynt å gå ned i horisonten, Oslo begynte å bli mørkere, rundt meg ville jeg hatt jeg alle glade festivalgjengerne, og der hadde jeg stått, etter x-antall øl, på en tilfeldig konsert og tatt det til meg, vokalisten hadde nok en eller to ganger sunget om kjærlighet og hvor vondt det kan gjøre, og jeg hadde stått der og følt med han eller henne, jeg hadde tenkt at jeg veit nøyaktig hvordan han eller hun hadde det, føler det, for jeg kjenner det selv akkurat nå, jeg kjenner den stikkende smerten som kan forårsakes av å være helt sinnssykt glad i en spesiell person, være helt bortihelvete forelsket, men at det fortsatt er vondt, så vondt at det føles ut som om du er vrengt på innsiden ut, det er fortsatt vanskelig og det er dager som dette hvor det er vanskelig å puste, så du står der, med eller uten øl i hånden, og lar musikken omfavne deg og drukne bort alt annet rundt deg, du lar dem omringe verdenen din og det er da det begynner å regne, det er da de tunge dråpene faller, de faller og de treffer deg, og det er da du kjenner at du ikke klarer å holde igjen så du slipper løs alt, du slipper løs det vonde, tårene, det som river og sliter der inne, mens vokalisten synger, og han eller henne forstår deg, han eller hun veit så jævlig godt, og dere står der og føler på det sammen, alle de tusenvis av menneskene rundt deg står å føler på det samme, for vi alle har hatt stikking i brystet en eller annen gang på grunn av en eller annen gutt eller jente, og der står vi, vi synger på det sammen og vi lar regnet drukne bort den stikkende smerten, smerten du ikke aner hvordan du skal takle, for dette her, det her er alt for skummelt, det er så skummelt at du ikke får puste, men på en eller annen måte så klarer oksygenet å snike seg ned i lungene dine og ut igjen, så du innser der og da, at hvis luften klarer å holde deg i livet så skal du klare å takle dette, du skal klare å gjøre hva enn du må for at dette skal bli bra igjen, så lenge luften holder deg i livet og hjertet fortsatt slår, ja, da skal du klare å takle dette her, for dette her er så mye mer viktig enn å la angsten vinne, angsten for å være deg selv og hvis deg selv ikke er nok, for du veit ikke, så du står der, hjertet banker fortsatt, lungene fylles med luft, og du forlater konserten, du snur deg, går forbi alle menneskene bak deg, du forlater vokalisten og han eller hun forstår deg, han eller hun heier på deg der du forlater menneskene rundt deg mens menneskene synger i takt om bankende hjerter og smerte i brystet, det er din rygg mot deres, og du går ut av festivalområdet og videre inn i hjertet av byen din, hvor hjertet til en annen banker, det hjertet som ditt hjerte banker for, og du går der med sikre skritt, for første gang, denne gangen klar for at hjertene deres banker i takt, koste hva det koste vil.