Jeg skriver om at jeg går tilbake, tilbake til et sted med smerte, helt til det punktet hvor smerten er brukt opp, sinnet er borte og alt som står igjen er en følelse av hastverk. At om jeg ikke løper nå, så kommer jeg til å gå glipp av livet. For der jeg står på fortauskanten to minutter unna hvor jeg bor, innser jeg at det eneste som står i veien for oss to er meg og jeg snur meg rundt og begynner å gå i retning Hula, for det er der han er, det er der vi skal møtes snart, jeg begynner å gå, først sakte, så fortere og fortere og fortere. 

To dager før satt han ved siden av meg på Hula og vi satt der med mange andre, mange av de som var der den kvelden vi møttes første gangen, men vi fikk de til å forsvinne, bare sånn vi to klarer å få resten av verden til å forsvinne og det er bare oss to og han sier det, han sier at han vil at det skal være oss to, han vil være kjæresten min og at han kommer til å vente resten av livet om det er det som skal til, at jeg må ta den tiden jeg trenger, men at han vil at jeg skal vite det, at han vil ha meg og ingen andre, oss to, jeg og han, han og jeg, og jeg kjenner det, jeg kjenner det så godt der jeg sitter, to dager i forveien, at jeg vil, jeg vil at han skal være kjæresten min, men ordene henger seg opp, de setter seg fast i halsen og jeg ser han i øynene og ser at han mener det, det finnes ikke noen tvil i kroppen min, det er oss to nå om jeg bare sier ordene høyt, men jeg gjør ikke det, jeg nikker, jeg nikker og kysser han, sier at jeg trenger mer tid, jeg vet ikke hvor lenge, men litt mer tid og han tar hånden min og slipper ikke blikket mitt et sekund, disse ulveøynene slipper ikke mine, og han sier at jeg har all verdens tid.

Men ingen har det. Jeg har ikke all verden av tid. Det er dette jeg innser, der jeg stod, to minutter unna meg, der jeg stod på kanten av fortauet, at jeg har ikke all verden av tid og den lille tiden jeg har, den lille tiden vi alle har, vil jeg ikke bruke på å gå tilbake, jeg vil ikke bruke denne tiden på å være alene, om å hjemsøke fortiden, jeg vil frem, jeg vil fremover, jeg vil til han, jeg vil at det skal være oss to, hvert eneste minutt jeg kan få med han vil jeg ha og jeg vil ikke vente to dager til, for det er to dager til uten han, så jeg begynner å gå, fort, fortere, plutselig løper jeg og jeg er på vei til Hula. Torggata forsvinner for øynene mine, alt jeg ser er veien foran meg, denne veien jeg kjenner så godt. Stedene, butikkene. Alt forsvinner og alt jeg kan se for meg er han på Hula og at jeg trenger å komme med dit nå, gjerne for to dager siden, men det er for sent nå, alt jeg har, alt vi har, er nå, nuet, og jeg løper, jeg løper til Hula og Oslo forsvinner bak meg, gatene bytter navn, mennesker forsvinner uten at jeg registrerer ansiktene deres, tiden beveger seg så fort og jeg har ikke nok tid, det er ikke nok tid i verden, og jeg løper, jeg løper mot Hula, opp Stortorvet, ut i Karl Johan, opp, opp, opp til Øvre Slottsgate og bort, bort til døra, ned trappa som snor seg ned og ned i mørket. Nede i dette mørket hvor alle begynnelser og alle avslutninger finner sted, og der nede i mørket finner jeg han, akkurat som jeg fant han første gangen, akkurat som han fant meg, disse ulveøynene som møter mine, smilet han alltid får når han ser meg, og det finnes ingen tvil, ikke et eneste fnugg av tvil finnes det i meg og jeg forteller at jeg tilgir han, at jeg har tilgitt han, at jeg stoler på han og jeg kjenner at det er sant, jeg stoler på han med hele mitt hjerte, med hele meg og jeg sier at jeg vil veldig gjerne være kjæresten hans, og sekundet jeg sier det så kjenner jeg tårene prikke i øyekroken og jeg kan se at han nesten tar til tårene selv og vi kysser, vi omfavner hverandre, han holder meg hardt og jeg klemmer hardt tilbake og plutselig, helt plutselig var det oss to, han og jeg, jeg og han og alt er akkurat sånn det burde være og i omfavnelsen stopper også tiden opp, for akkurat der og da, så var det ingenting annet som hastet lenger. 

Å gå tilbake for å kunne gå videre

Jeg har gått tilbake til der hvor hun og jeg stod den fredagsnatten. Fredagen som hadde blitt lørdag. Der vi stod når hun fortalte meg hva som hadde skjedd, hva du hadde gjort, før du selv rakk å fortelle meg det. Jeg stod der full, kald. Det regnet. Jeg ble edru sekundet hun fortalte meg det og husker jeg begynte å skjelve. Kroppen min var så anspent. Det var så mye jeg holdt tilbake. Jeg har gått tilbake til akkurat der jeg stod den natten, jeg går forbi der hele tiden. Fortsatt kan jeg se helt klart hvor sint jeg var der jeg stod i regnet. Hvor lei meg jeg var. Fortsatt kan jeg kjenne smerten i brystet. Smerten som jeg fortsatt kjenner når jeg tenker på det som skjedde. Og jeg fortsetter å gå tilbake til der hvor jeg stod. For jeg prøver å ta alt inn. Ta inn sinnet, smerten, fortvilelsen. Alt jeg følte når jeg stod der. Mange vil si at jeg torturerer meg selv ved å gå tilbake. Ved å kjenne på smerten ved det om og om igjen. Men det er ikke det jeg gjør. Jeg velger å gå tilbake til den gata, akkurat det punktet på fortauet hvor jeg stod, for å kjenne på det hele sånn at jeg kan bli ferdig med det. Jeg tar alt inn, igjen og igjen. Jeg gjennomsøker smerten. Jeg kjenner på sinnet. Jeg går igjennom alle følelsene jeg følte og som jeg fortsatt kan kjenne, jeg sorterer dem, aksepterer dem, for å bli ferdig med dem. For å en dag kunne gå videre. For å kunne tilgi. Fordi det jeg ser tydeligere og tydeligere hver gang jeg sorterer meg igjennom følelsene mine, er at den følelsen som var mest dominerende den natten var frykten for å ha mistet deg. Sorgen over at det hele var over. 

Jeg går tilbake til det samme stedet for å kunne klare å gå videre. Du og jeg var ikke over den natten. Det skulle vise seg at det bare var begynnelsen. Og jeg kjemper med nebb og klør, jeg er villig til å gjøre hva som helst, for å kunne tilgi. For å kunne gå videre. For å kunne se hva slags liv vi to kunne fått sammen. For alle lange søndagsfrokoster hjemme hos meg i sofaen. For alle morgenene jeg våkner opp ved siden av deg. For dagen derpå-kaffe på Cafè Sara, hvor vi titter ut vinduene, på menneskene som går forbi, hvor vi begge bare sitter i stillhet, stillhet kun avbrutt med myke kyss, 'Jeg elsker deg' og hender som flettes. For å ligge på gulvet sammen foran peisen med vin og Wardruna spillende i bakgrunn. For alle ølene vi kommer til å drikke sammen, alle latterne mellom oss. For flere interne greier som bare vi to forstår. For alle krangler vi kommer til å ha. For alle klemmene, all trøst og forståelse det er å finne i den andre. For alle de gangene du vil komme til å prøve å lære meg hvordan egentlig uttaler 'Mon the Biff' på skotsk og alle de gangene jeg prøver og du begynner å le deg ihjel av mine tapre forsøk. For den dagen vi finner igjen stedet hvor du spiste verdens beste burger, din aller dag i Oslo. For alle konserter vi kommer til å gå på sammen, hvor du forsvinner ut i moshpiten og jeg blir stående, dansende, skrikerhylende sangtekstene. For alle turer vi kommer til å ta sammen, alle stedene vi kommer til å se. For alle de rolige sommerkveldene vi kommer til å tilbringe sammen, alle naken-nattbadene vi kommer til å ta. For alle rolige, kjedelige hverdager vi kommer til å tilbringe sammen. For alle dager, alle timer, alle minutter vi kan være sammen, for alt dette og enda mer, kjemper jeg for. Fortsatt går jeg tilbake, men ikke lenge. Snart, veldig snart vil jeg gå derfra også, og gå videre.. 

Wolf eyes

Plutselig innser jeg at jeg ser inn i øynene til en ulv. Ulveøyne. Jeg har hørt det blitt beskrevet i bøker, i noen av mine favorittbøker faktisk, men jeg har aldri sett noen ha øyne som det og jeg har aldri helt klart å forstå hva forfatterne har ment. Men med en gang jeg så øynene hans, var det første jeg tenkte; Ulv. Ulveøyne. De griper tak i meg og holder meg fast. Pinner meg til stolen. Jeg klarer ikke å se vekk. Øynene slipper ikke taket i meg. Blikket, dette sultne blikket, river meg i fillebiter og det er noe i meg som faller på plass og ødelegges på en og samme gang. Alt jeg kan se er ulveøynene. Dette blikket som gjennomborer alt i meg, som kan se de styggeste og mørkeste ting som befinner seg dypt der nede, men som også forstår mørket, for jeg kan se mørket i øynene hans også. Smerten, alt det vonde. Sulten. Sulten etter hva vet jeg ikke, men det er en enorm sult i øynene hans. Og jeg finner det så rart, for jeg har tenkt på ulver i flere uker nå. Jeg har skrevet på tekster som er av en sjanger jeg aldri har skrevet på før. Helt plutselig fant jeg meg selv skrive fantasy, enda jeg ikke vet hvordan jeg gjør dette, men jeg bare måtte. For jeg hadde en drøm, en drøm som grep tak rundt hjertet mitt og som aldri slapp taket. Jeg våknet opp en morgen, svett, klam. Drømmen hang fortsatt fast i meg, fast i virkeligheten. Jeg følte sorg. Fortsatt kunne jeg kjenne pelsen mot ansiktet mitt. Ulvepelsen. Denne kompliserte, vonde drømmen om ulven og meg. Drømmen som ikke slapp taket. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på dette. Ulven. I ukene etter drømte jeg meg bort til en verden som ikke eksisterer. En verden jeg må skape selv, som jeg bare har sett et glimt av. En verden og en fortelling jeg ikke klarer å gi slipp på. Og helt plutselig. Helt tilfeldig en tirsdagskveld finner jeg meg selv stirrende inn i ett par øyne jeg har sett før. Øyne jeg har tenkt på i flere uker allerede, enda jeg aldri har møtt han før. Disse sultne øynene som gjør meg sulten selv. Disse øynene jeg ikke klarer å slutte å tenke på, denne personen som på en eller annen måte har forvillet seg inn i livet mitt og når jeg en søndagskveld går meg en to timers tur rundt i Oslos gater, er alt jeg klarer å se i snøen som daler; Ulveøynene. 

Faen

Vi skåler i øl, vi skåler i Jack & Coke og det er Lemmy, det er gravøl på Hula vår og jeg skulle dratt hjem for fire øl siden og tre Jacks siden, men jeg gjør ikke det, for jeg har ferie, jeg har muligheten til å bli, men jeg burde ha dratt hjem, handlet mat, spist, for jeg har ikke spist på flere dager og akkurat der og da så kommer det til å gå ende flere dager uten mat, uten søvn, men det vet jeg ikke enda, jeg sitter på Hula og drikker Jack & Coke og jeg drar ikke hjem som jeg burde, jeg sovner ikke på sofaen tidlig, nei, jeg blir sittende på Hula vår og skåle for Lemmy og vi feirer livet hans som om vi selv er udødelige og helt plutselig kommer livet mitt til å forandres til en berg- og dalbane, helt plutselig vil det gå en person ned trappa som kommer til å få hjertet mitt til å hamre ved første øyeblikk og ved de første ordene kommer jeg til å vite at jeg er solgt, at jeg kommer til å tape denne kampen og når han setter blikket i meg for første gang kommer jeg til å tenke for første gang på tre år; Faen. Faen faen faen faen faen faen.

En hypotetisk tekst

Hun har lovet seg selv å ikke skrive om han, så hun skriver om alt annet i stedet. Hun har begynt å skrive en historie som hun har slitt med å finne ut av lenge nå, men den begynner å falle på plass.  Hun kunne ha skrevet om hvor mye hun savner han. At når hun legger seg om kvelden så kan hun kjenne at han ligger ved siden av henne og holder rundt henne. Men hun gjør ikke det. Hun skriver heller om disse menneskene hun fortsatt holder på å bli kjent med. Denne teksten som handler om Oslo, om dem alle, om alt. Hun klarer å sette av tid til å skrive. Det går litt sakte, men ordene kommer. Hun har bestemt seg for at tekstene ikke skal handle om han, så hun skriver om alt annet i stedet. Om disse karakterene som er med rundt i Oslos gater, om politikk, om hvordan hjertet er lett om dagen. Hun blir kjent med disse folkene som ikke eksisterer, men egentlig så eksisterer de alle. De er rundt henne nesten hele tiden, med henne. Men hun sier at de egentlig ikke eksisterer og kanskje de ikke gjør det heller. Hun får endelig fortalt historier som er så sanne at hun gråter mens hun skriver dem, samtidig som de aldri har hendt. Hun får fortalt denne historien hun har villet fortelle, på en måte som ikke skader noen, som ikke påvirker noen. Hun vil ikke skrive om han, fordi hun syns det er teit at alle tekstene skal være om han, det blir for dumt. Hun er en smart kvinne og her sitter hun å skriver og skriver om en som ikke burde oppta alle disse ordene. Det er alltid lettest å skrive om det som får hjertet til å brenne, det som får noe i henne til å bevege seg, tenne ilden, det som betyr noe. Det er akkurat det han gjør og derfor de aller fleste tekster blir om han, for han får henne til å brenne, han får noe i henne til å bevege seg og hun klarer ikke å skrive om ting som ikke er sant. Så hun skriver om alt annet, fordi hun skriver ikke om han, hun skriver om denne gjengen som fant hverandre i Oslo, disse folka som enda ikke veit hvor gode venner de kommer til å bli og hvor mye de kommer til å bety for hverandre, om ting som engasjerer henne, om disse tingene som får hjertet til å brenne. Hun skriver om alt annet enn han og fortsatt handler alle tekstene om han.

Take me Oya

Skrevet 16. august

Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen. 

/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss. 

Når jeg etterhvert sluttet å høre på Fay Wildhagen, når jeg ikke lenger grein noe mer, når jeg ikke lenger var helt alene, så begynte jeg å gjøre alle disse tingene jeg egentlig ikke gjør. Jeg begynte å løpe i skogen, jeg klarte ikke lenger å sitte hjemme med rastløsheten eller tankene, så jeg løp og løp og løp, fant meg en kulp med vann når tørsten brant i halsen, spiste litt blåbær når jeg satte meg på en stein med den fineste utsikten over byen, stoppet helt opp for å se på dyrene i skogen når veiene våre møttes. Jeg begynte å gå ut aleine på lørdager med folk jeg egentlig ikke kjenner, ute hvor jeg møtte enda flere ukjente fine mennesker, som jeg lo med, løp bort på Max for å kjøpe burgere med når vi ble for sultne mellom ølene, disse jeg  danset vals med til metal enda lysene var slått på og tid for stengetid, men vi var bare ikke klar for å gå hjem enda, så vi ble stående på Jernbanetorget og prate til fem om morgenen, før vi så trakk hvert til vårt med løfter om å gjøre det igjen en dag snart. Jeg har sagt og gjort ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre og det føles ut som om livet mitt beveger seg fremover. Mot hva, det er jeg ikke sikker på, men det er så godt, så godt å føle at livet har tatt et lite steg videre, at jeg er i bevegelse, jeg sitter ikke fast og jeg er klar for nye utfordringer og takle hva enn som måtte komme i min vei. Jeg er klar for å ha det fint, å gjøre fine ting med fine folk og jeg er klar for å ikke være redd lenger. Jeg har vært redd så lenge og for første gang på evigheter er det som om jeg kan kjenne en energi som fyller hele kroppen, den renser hodet for angst og skremmende tanker og jeg føler meg for første gang på evigheter så ufattelig sterk. 

Det er tre dager igjen på jobb, så er det ferie i tre uker. Det er Øyafestivalen neste uke og jeg og M skal drikke oss fulle, vi skal spise alt for dyr mat i alt for lange køer, vi skal danse med ølglass hevet over hodet, jeg skal juble når jeg ser Florence og Fay og så mange mange flere og jeg skal være festivallykkelig i fire dager og jeg kan bli så sliten jeg bare vil for det er ferie i to uker til og jeg har ingen planer, kanskje løper jeg i skogen, kanskje møter jeg fine folk på rare nye steder i byen, kanskje drar jeg ut aleine på nye eventyr, kanskje står jeg tidlig opp om morgenene bare for å få med meg det fine lyset om morgenen, for så å lage meg god frokost, lese bøker, høre lydbok, men mest av alt så skal jeg bare slappe av og gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil i tre hele uker. Tre hele uker med ferie jeg har lengtet etter i hele sommer og nå er det min tur. Men før det blir festival, før det blir ordentlig ferie, så har jeg planlagt en hel fin dag, for en veldig fin person, som virkelig fortjener det og jeg håper det hele blir bare veldig fint.

Various Storms & Saints

Det begynner å bli lyst, men jeg sitter der fortsatt. På denne kalde benken i en av Oslos parker. Oslo raser forbi meg. Menneskene er fulle, musikken pumpes ut av utallige utesteder. Men jeg sitter i en park, jeg er helt edru og det er ingen rundt meg, det er stille, eneste som kan høres er byens sus og jeg sitter der å ser på den mørkeblå himmelen som blir lysere og lysere for hvert minutt. Hvor mange ganger har jeg tenkt på hvordan det kom til å bli å få høre det? Å se det? Hvor mange ganger har jeg hatt den samtalen med meg selv, forberedt meg selv på det hele, overtalt meg til at jeg kommer til å overleve det? Hvor mange ganger? Taxiene passerer parken, lysene oppå bilene lyser ikke, de er opptatte. Er du i en av dem nå? Folk spaserer sammen, i armkroken til hverandre, i større grupper, noen helt alene. Man kan fortsatt se stjernene selv om himmelen er snart helt lys. Det går så fort, jeg husker det fra det første året jeg var på festival, på Hovefestivalen, det var i 2009 og jeg var atten, skulle fylle nitten og jeg satt der i nesten alle klærne jeg hadde med meg, tjukk hettegenser, tynn genser under, strømpebukse, joggebukse, sovepose over det hele og jeg satt der utenfor teltet vårt i hagestolen vi hadde stjålet av naboen som aldri var hjemme uansett, jeg holdt en øl som nå var kald, vi hadde aldri kald øl, bare om nettene var ølen kald og det var kanskje to, tre andre der som satt akkurat som meg, noen hadde sovnet i teltet, noen var forsvunnet i en annen camp og andre skravlet med hese stemmer etter alt for mye øl og konserter, og det var mørkt det ene sekundet og neste gang jeg ser rundt meg er det nesten helt lyst, og akkurat sånn er det der jeg sitter i parken denne lørdagsnatten som nå er søndagsmorgen, jeg har ikke flere lag med klær på meg, jeg har ingen bokseøl i hånda, det finnes ingen festivalbånd rundt hånda mi, ingen sovepose, kun en tynntynn strømpebukse, skjørt og en tynn sommerjakke, men jeg kjenner ikke kulden, enda det er nest siste dagen i mai og det er kaldt, jeg ser bare opp på himmelen som blir lysere og lysere og blir jeg der lenger kan jeg kanskje gå det siste stykket hjem med solstrålene skinnende mot det blå håret mitt. Hvor mange ganger har jeg ikke sett dette for meg? Jeg trodde alltid at det kom til å føles ut som om jeg dør på innsiden, som om alle innvollene mine blir revet ut og at jeg kommer til å få en enorm lyst til å løpe, jeg har sett for meg at jeg går rolig først, men så, så løper jeg, jeg løper og løper og løper og løper, helt til jeg ikke veit hvor jeg er lenger, helt til jeg har klart å løpe fra det hele, men jeg gjør ikke det. Jeg går sakte, jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk så sakte, men jeg tenkte ikke over det når jeg satte den ene foten foran den andre, jeg tenkte ikke på noe, alt var helt blankt og til slutt kom jeg til denne benken som jeg valgte å sette meg ned på, for jeg kunne høre fuglene kvitre i trærne rundt i parken og lukte syrinene. Å det føles ikke ut som om jeg dør, det føles ikke ut som om innvollene mine blir revet ut og jeg ønsker ikke å løpe. Jeg ønsker å bli, så jeg sitter der, jeg sitter der og føler ingen verdens ting. Tårene presser ikke på, følelsene står på sted i hvil. Hvor mange timer sitter jeg på denne benken? Hvor mange timer siden er det jeg sluttet å føle noe? Jeg ser på klokken og den er halv seks. Sola har såvidt begynt å titte frem. Verden er badet i varmt gult lys og til slutt så reiser jeg meg. Kroppen er stiv og den gjør vondt. Gatene er tomme. De i taxiene er hjemme nå, hjemme hos andre. De som gikk arm i arm, ligger nå å sover, mens den ene holder rundt den andre. Taxiene har vært på vei hjem selv i noen timer nå og kanskje har de kommet hjem til familiene sine, til hunden som står å venter ved døra, de tomme leilighetene. Jeg går i en gate jeg ikke aner navnet på, men jeg veit veien hjem. Tanken slår meg; hvor mye jeg hadde hata at jeg gikk aleine her. Jeg kjenner det er godt å gå alene der jeg ikke burde gå alene og jeg går sakte, ser på den tomme byen, som aldri er tom, og til slutt så kommer jeg til porten, tallet to ruver over hodet på meg når jeg låser meg inn, jeg kommer inn i bakgården hvor fuglene kvitrer høyt og det er da jeg kjenner det, at det velter opp i meg og jeg løper til inngangsdøra nede, sliter med nøklene, låser meg inn, løper opp trappene, låser opp døra mi og løper inn i leiligheten, jeg tar ikke av jeg skoene, jeg henger ikke fra jeg vesken eller jakka, jeg bøyer meg inne ned for å klappe katten som står forskrekket å ser på meg, jeg løper inn på badet, kaster meg over doen og spyr, jeg spyr opp alt jeg eier og har og enda litt til og det er da jeg kjenner det, det er da jeg kjenner hvordan det føles ut som om jeg skal dø, som om innvollene mine blir revet ut av jeg og det er først når jeg ikke har mer å spy opp at jeg setter meg inntil veggen og griner.







/ Tittel: Florence + the Machine - Various Storms & Saints

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

Løper og løper og løper, Og aldri ser hun seg tilbake

Det er ikke skrivesperre som har holdt meg borte fra de tomme dokumentene, det er ikke mangelen på inspirasjon, nei, det er frykt for ordene som bor her inni meg. Det er en frykt for hva fingertuppene mine kan formidle om jeg lar de flyte fritt. En frykt for alle disse ordene som har blitt skapt de siste månedene, det siste året. Alle disse ordene som blir større og større for hver dag som går, for hver dag som går hvor jeg ikke slipper de fri. For det er mange ting som ikke må bli sagt høyt, det er mange ting som burde forbli hvisket om blant utvalgte mennesker. Det er mye som kunne ha såra og mye som kunne rivd opp røtter som ikke er så dype. Det er ord inni meg som er så store at jeg frykter konsekvensene av dem om jeg slipper dem fri. Alle disse ordene, all denne frustrasjonen.

Men jeg prøver meg forde. Fordi nå har jeg latt være lenge nok. Nå har jeg holdt meg unna tastaturet, holdt meg unna de midlene som kan gi ordene utløp og holdt meg unna å formidle følelser jeg ikke lenger klarer å holde inne. Ordene må ut. Om ikke alle, om ikke de største, om ikke de mest hemmelige, om ikke noe alt for skummelt, så må noen ut. Jeg dypper tåa forsiktig i vannet og dette er resultatet:

Jeg kan ikke lenger si at jeg veit hva jeg driver med. Jeg har ingen anelse om hva jeg driver med om dagen. Jeg surrer skjerfet så mange ganger rundt hodet at du nesten ikke kan ansiktet mitt, der jeg går å hører på musikken som får det til å skrike i hodet, som får sinnet i meg til å boble, musikken som får meg til å smile selvsikkert og tråkke enda litt hardere der jeg sprader ned gata, på vei til jobb, på vei til øl, på vei til en kald leilighet. Verden er kald om dagen og det er akkurat slik jeg føler meg også. For jeg føler veldig lite, jeg er sliten og lei, men egentlig burde jeg være lei meg, såra, trist. Jeg burde være fly forbanna og bitter. Jeg burde være glad for alt det fine som har skjedd i det siste, tross alt det forferdelige. Men jeg er ikke sinna, jeg er ikke trist, jeg er ikke glad. Jeg er såvidt. Jeg står opp om morgenen og surrer skjerfet rundt halsen til det ikke går lenger, for å holde kulda ute, kulden som jeg har nok av allerede. Så jeg isolerer med skjerfet, jeg varmer meg på kaffekopper en mandagsmorgen og jeg begraver meg inn i skjegget til den fremmede karen som jeg traff bare for noen timer siden. Og for noen minutter, timer, så er alt trygt og varmt. Jeg tenker ikke og kulden slipper ikke inn. Jeg varmer meg på det jeg kan varme meg på, hvis ikke er jeg sikker på at jeg kommer til å fryse ihjel snart. Så om det er skjerfet en kald vintermorgen, den første kaffekoppen på jobb eller skjegget til han du har flørta med på stampuben, så blir det til det, at du flykter inn i varmen, inn i tryggheten, om det bare er for noen minutter, noen timer, akkurat nok til at du får følelse i de iskalde lemmene dine.

For du er forbanna, du er rasende. Du har lyst til å skrike og slå og rive ned alt rundt deg. For du er dritt lei disse følelsene, denne sorgen. Du er så sinna for alt som har skjedd og alt som ikke skjedde. For inni deg så koker det. Alle ordene, alle minnene, de river deg fra hverandre fra innsiden og ut. De ødelegger deg og mørklegger deg. De fyller deg med bitterhet og sinne du før ikke har kjent på. Du er så forbanna for alt som ikke ble. Men du svelger alle følelsene, du dreper dem i sekundet de oppstår og du nekter å la de kontrollere deg. For du er sterk og du er fri og du orker ikke mer. Du orker ikke å være mer lei deg, du velger å ikke føle noe i stedet. For det er bedre å være kald og nummen, enn å føle på alt der inne. Så du løper og løper og løper og løper og løper, men aldri kan du løpe fra det som kommer bak deg. 

Hva gjør du på søndager?

For hva skal søndagene egentlig brukes til? Til å snu seg i anger, rulle deg rundt inn i dyna og sverge på å aldri komme ut fra den igjen, der man våkner opp og innser hva man fant på i går, hvem du klina med og hvem du dro med deg hjem? Skal den brukes til å kurere skallebank og hamrende hjerter? Til å dyrke kreativiteten, skrive, skrive og skrive enda mer, mens kaffekoppene forsvinner og sola beveger seg over himmelen? Bruker du den til å ligge i armkroken til han du vil være med for evig og alltid, eller kanskje hun du trodde du aldri skulle få? Er det sommerfugler og røde kinn? Dekkes det på til frokostbord og presskannekaffe? Er det pannekakefrokoster med sultne, romlende mager? Er det lange samtaler over kaffekopper om gårsdagens fangst og hvem som klina med hvem, mens man sitter der å ler, virkelig ler, fordi det er mer komisk enn noe annet? Er det sol, overskya, regner det akkurat denne søndagen?



Vi fem sitter rundt bordet som er i retning baren. Og blikket mitt er festet, nesten like mye som blikket til han i baren. Mens ølen forsvinner og tomme glass blir byttet ut med nye fulle, stiger motet og faenskapet i deg. Hvorfor ikke? Hva i helvete har du å tape? Svaret er: Ingenting. Ikke en dritt! Så når glassene er tomme og menneskene småfulle, tusler de ut i Torggata for å bli spredt for alle vinder. Men før hun når utgangsdøra stopper hun opp ved baren og han som har stirra minst like mye på henne som hun har gjort på han, kommer bort til henne, legger hun igjen en hvit liten lapp. Og mens hun smiler lurt og takker for seg, hamrer hjertet under huden og hun snur seg og går ut døra, ut der hvor vennene venter, heiende og lattermilde. "Hva sa han?" spør de i kor og svaret ditt er latter som fyller gaten. Om folk snur seg og ser på dere, så ser de en vennegjeng som ler og klemmer. De ser fem forskjellige mennesker som skal i fem forskjellige retninger. Og hun ene jenta som alle retter oppmerksomheten sin til er den modigste jenta i hele verden, akkurat denne dagen, denne søndagen. 



Søndager har blitt til den dagen i uka jeg liker best. Lørdager er det så mange forventninger til, skyhøye forventninger som ofte blir lagt i grus. Søndager forventer man ikke stort. Det er den dagen som er åpen for hva som helst. Du kan gjøre den til hva du enn ønsker. Om det er å sove bort dagen på sofaen med dritt-tv stående på i bakgrunnen. Om det er å gjøre de tingene du aldri får tid til å gjøre, ta oppvasken, vaske badet, skrive disse artiklene som ikke skriver seg selv. Søndagen er den siste sjangsen før hverdagen begynner igjen, til å gjøre hva du enn ønsker. Du kan forme den slik du vil. Les en bok, lag kaffe eller te, besøk fine folk, møt dem for kaffe eller øl, spis ute, gå deg en tur, finn deg en kafé med vindusplass og se på menneskene som går forbi til koppen er tom. Det er noe med "nå eller aldri", det gjør noe spesielt med meg. For det er på søndager jeg er modigst, det er da faenskapet fyller meg og jeg blir til et lite monster. Monster i den forstand at jeg gjør ting jeg aldri ville gjort ellers. Det er nå eller aldri. Siste sjangs. Så jeg drikker øl med folk jeg ser sjeldent, jeg ler og har et hjerte som banker lett, jeg er glad og smiler mye, og jeg reiser meg opp med en lapp i hånden og gir det til han jeg har sett på hele kvelden. Det er det jeg gjør på søndager. Jeg er modig som faen. 

I still believe

Og det er når jeg velger å trekke meg unna og gi pusterom, tid til å tenke, tid til å savne, når jeg ser lengtende på mobilen, men velger å ikke sende meldinger om at jeg lengter etter deg eller savner deg, når jeg vandrer der nedover gaten med vennene som ikke kan ane hvilken storm det er inni meg, når jeg går der i sommerkvelden, med bar hud og løst flagrende rødt hår som bader i sola, sola som er på vei ned bak bygningene, som svøper inn Oslo i ett mykt, rosagult lys, som ikke bare varmer hovedstaden opp til det maksimale punktet, hvor folk går rundt med brun, svett hud, men som også varmer hjertet ditt, sola som gir deg varme og styrke til å måtte holde ut så lenge du er nødt, der du går på dag nummer to og veit at det blir flere dager, flere dager uten kontakt, flere dager uten hender som tvinnes, flere dager med savn og lengsel, bare fordi du veit det trengs å pustes og tenkes alene, når du går der og har valgt å holde deg unna for å gi plass til pusterom, fordi han betyr så mye at savnet du føler er verdt å bære, slik at tankene kan vandre fritt og savn kan blomstre, når du har valgt dette og du går der og mobilen plutselig vibrerer... Og det er når jeg velger å trekke meg unna at han velger å strekke seg ut. Og før jeg visste ordet av det var ventetiden over, det ble ikke noe dag nummer tre, fire eller fem, det ble bare to, disse to hele dagene med en storm inni deg, og så var det hele over. For når sola gikk ned i Oslo den kvelden og varmen ble erstattet med kjølig kveldsluft, trengtes ikke varmen fra sola lenger, for da møttes to bankende, unge hjerter som tok over byen den kvelden. 

For noen ganger så må man ta de vanskelige valgene som kan få det til å stikke i brystet etter savn, noen ganger må man våge å trekke seg unna slik at andre får puste, og noen ganger må man sette sin lit til en annen person om at man ikke blir glemt, men savnet og igjen en dag omfavnet

Én, to, tre, fire

Én. Dagene ble forvandlet til en tornado med savn. Savn etter mennesker som er alt for langt borte når jeg trenger dem, eller de trenger meg. Jeg har følt meg fanget, når sannheten er at jeg har vært fri som fuglen. Jeg har lengtet etter byen min, som jeg oppdaget når jeg kom hit, var tom. Tomhet og savn. Hele tiden har jeg måtte vente. Ventetiden har strekt seg ut i det uendelige, og når jeg trodde ventetiden endelig var over, skulle det vise seg at den såvidt hadde begynt.

To. Himmelen er blå, sola skinner i øynene. Rundt meg er det trær. Disse trærne som har vært her siden jeg var liten og var her for første gang, mest sannsynlig en gang på barneskolen. Vannet er slik jeg husker det, rødbrunt og grumsete med små fisker som svømmer mellom beina dine der du vasser uti. Jeg ligger der å flyter på ryggen. Jeg føler meg vektløs og for første gang på evigheter så tenker jeg ikke på noe. Jeg velger å bare bli liggende, flytende og drifte bort. En pustepause i livet. Og jeg tenker: Om tårene måtte komme, så er det ingen som kommer til å se de, når de renner ned på siden av hodet mitt og blander seg med ferskvannet som så forsiktig svøper meg inn i sitt trygge favn.

Tre. Jeg våkner halv sju en morgen. Øynene er såre etter å ha grått mesteparten av natta før jeg sovna. Jeg satte på en sang som reiv opp all driten og det kom rennende ut. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg ikke kom til å klare å puste, men jeg gjorde det. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet slutter ikke å slå. Jeg lever videre med denne klumpen i brystet og den evige kamplysten. Kamplysten jeg ber om aldri måtte forsvinne, kamplysten som seinere kommer til å vise seg at alltid vil være ved min side, kjempende ved meg, med meg. 

Fire. Det er første dagen på lenge hvor det er overskyet. Fortsatt er det for varmt til å gå med noe annet enn bare undertøy rundt i leiligheten. Folkene i naboblokka som sitter i vinduskarmen og røyker sitter der også i undertøyet. En hel by med mennesker vandrende rundt i sitt minimale tøy. Oslo tar ikke fra oss varmen, selv om sola ikke titter frem. Og det er greit det. For snart tar det slutt og snart kommer kulden, den kalde friske luften, snikende inn på oss. Snart, men ikke enda. Så vi har fortsatt litt tid før kulda setter inn. Vi har fortsatt flere dager hvor vi kan vandre rundt halvnakne og kjenne lakenet klistre seg til ryggen om natten. Vi har fortsatt litt tid.

Når jeg legger meg i senga om kvelden, gjerne utslitt og trøtt, når jeg ruller ut av den om morgenen, når jeg ser at sola står høyt på himmelen, når jeg går forbi Schous bryggeri, når jeg tar en øl, eller to, tre, fire, fem, når jeg rangler igjennom disse gatene som er nesten tomme om dagen i byen som er uslåelig vakker om sommeren, når jeg sitter hjemme uten å ha noe å gjøre, spesielt da, når de ved siden av meg holder hender og smiler, når jeg ser på mobilen som blinker alt for sjeldent om dagen, når jeg pusser tennene og jeg møter øynene mine i speilet, når jeg står der i bare trusa og lager meg frokost en tidlig morgen, for jeg har begynt å våkne alt for tidlig nå om dagen, når jeg sitter i parken med en venninne og prater om feminisme, når jeg sitter på samme restaurant for femte dagen på rad og spiser mat jeg nå tar meg råd til, når jeg får sola i øynene, når jeg tar på meg skoene og går ut døra, når jeg sitter foran dataen og skal skrive disse tekstene som skal bli sendt til nettmagasin, når jeg gjør alt dette her, når jeg puster inn og når jeg puster ut, så kjenner jeg at savnet blir større og større, og at for hver dag som går så gjør det litt vondere, fordi jeg veit at du har det vondt og fordi du er så langt unna. Fordi det er meningen at jeg skal gå her i Oslo, ha det gøy, le, drikke øl og nyte ferien min, og jeg prøver, jeg prøver virkelig, for både deg og meg. For du vil at jeg skal ha det bra, men jeg klarer det ikke helt. Jeg ler, men jeg ler ikke like mye. Jeg prater og er sosial, men det hender oftere at jeg sitter i en krok, mens latteren og praten går over hodet på meg. Jeg henger ikke helt med og jeg vil det ikke heller. Jeg vil klemme deg og være der for deg. Men jeg kan ikke. Jeg må bare sitte her, sitte her og prøve å ha det gøy, litt for meg, mest for deg. Så jeg sitter her i byen jeg elsker om sommeren, det er sol hver dag, folk smiler og koser seg, jeg løfter ølglass etter ølglass, prøver å være sosial hver dag og jeg prøver å le så mye som mulig, mens jeg venter på deg, mens jeg venter på at du er tilbake igjen. For det er det jeg gjør, jeg venter og jeg prøver å være tålmodig, men det er vanskelig. Så i mellomtiden tar jeg på meg skoene og går ut døra, jeg leser bøker etter bøker for å oppholde tankene med noe annet, jeg er sosial så ofte jeg kan, jeg myser mot sola og løfter disse ølglassene, hele tiden mens jeg egentlig bare venter på deg. 

Tre bokstaver og jeg sitter på et fly

Naboen over har som vanlig raveparty, men i dag så legger jeg ikke stort merke til det, tross vannglasset mitt hopper bortover bordet til bassen fra musikken. Jeg sitter å fører skjeen fra yoghurten opp til munnen, svelger, fører den ned i boksen med yoghurten igjen, gjentar hele prosessen til boksen er tom. Jeg er ikke sulten, jeg registrerer knapt hva jeg gjør, at jeg gjør det, men jeg veit jeg må få i meg noe. I kaffekoppen dannes det ringer til bassen fra naboen over. Jeg sitter bare der i sofaen og stirrer fremfor meg. Jeg tror blikket er rettet mot tv'en, men jeg registrerer ikke hva som skjer på skjermen. Da du fortalte meg det på onsdag var første innstinkt at jeg måtte komme meg til Oslo. Jeg ville ikke være i Kragerø lenger, jeg ville ikke spise burgeren som akkurat kom på bordet, jeg ville ikke være der lenger. Byen jeg gledet meg til å dra til virket med ett klaustrofobisk. Jeg ville kaste fra meg alt og løpe til Oslo, finne deg og klemme deg. Jeg ville være der for deg, være stille med deg om du ville det. Eller jeg ville ha lyttet til hva enn du hadde hatt lyst til å dele. Jeg hadde vært oppe med deg hele natta om du ba om det. Jeg hadde holdt rundt deg mens du sov om du trengte det. Jeg hadde løpt fra Kragerø til Oslo om du hadde bedt meg. Men det gikk ikke. Det er ikke alltid slik det funker og du ba meg aldri om å komme. Selvfølelig hadde du aldri bedt meg om å slippe alt jeg hadde i hendene for å komme til deg, det veit jeg, men jeg burde ha gjort det uansett. Dagen etterpå forlot du Oslo og fløy ut av landet. Du fløy over havet til dit du kommer fra. Dagen etter det igjen reiste jeg hjem til Oslo, en dag for seint. Byen som nå var tom. Jeg kunne føle fraværet ditt og jeg klarte ikke å overse følelsen av å være for seint ute. Jeg rakk det ikke. Jeg fikk ikke klemt deg, jeg fikk ikke kysset deg eller holdt hånden din. Jeg hadde løpt fra Kragerø til Oslo om du hadde sagt du trengte meg. Jeg hadde kastet fra meg burgeren som akkurat hadde kommet på bordet. Jeg hadde driti i tinga mine som fortsatt lå i hytta. Jeg hadde hoppet på første buss, tog, bil som kunne frakte meg til Oslo og løpt resten. Jeg ville ha kommet til deg om du sa du trengte meg. Jeg burda ha gjort det uansett. Hele veien hjem banket hjertet hardt, jeg måtte komme meg til Oslo, selv om jeg visste at det allerede var for seint, jeg var for seint ute. Du hadde allerede dratt dagen før og du befant deg ikke lenger i Norge engang. Du hadde flydd over havet til landet du kommer fra. Landet som bare er ett par hundre kroner og ett par timer unna. Da jeg låste opp døra hjemme og satte fra meg kofferten, kom tårene. Jeg satte meg rett ned på gulvet. Du hadde dratt fra Oslo dagen før og jeg var for seint ute.

Sola står høyt på himmelen i dag. Kaffen begynner å bli lunka, men jeg drikker den forde. Jeg veit ikke om jeg registerer det, men jeg fører den til munnen og drikker, jeg lar den lunka væsken renne ned i halsen og ende opp i magen. Magen som knyter seg. Hjertet som banker hardt. Bak øyelukkene presser tårene på. Jeg tenker på deg hele tiden. Hjertet gjør vondt fordi jeg veit at du har det vondt. Og jeg befinner meg her i Oslo, Norge, alt for langt unna deg. Jeg skal fortsette dagen som om det er en vanlig dag, jeg får ikke gjort noe annet. Jeg skal reise meg opp av sofaen og gå ut døra i dag og jeg skal gjøre vanlige ting. Men om du trenger meg, om du vil at jeg skal være der og holde hånda di i begravelsen, om du vil at jeg bare skal være der, da hopper jeg på første fly og kommer til deg. Da slipper jeg alt jeg har i hendene og løper til deg. Da trosser jeg landegrenser og hav. Da får alt annet vente. Du trenger ikke skrive annet enn "yes" og jeg er på vei. Tre bokstaver og jeg sitter på ett fly. 

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

Halv fire, natt til onsdag

Det var en tirsdag kveld, jeg hadde lekt skotte i ett par timer og du hadde ledd av meg, med meg, i ett par timer. For det er kanskje det jeg husker best fra den kvelden. Hvordan du fikk meg til å le. For jeg kan ikke huske sist gang jeg lo så mye som den kvelden. Det var første kveld på evigheter hvor jeg lo så mye at jeg kjente det helt inn i margen. Jeg kjente det fylte meg opp med en lykkefølelse jeg ikke hadde kjent på evigheter, kanskje aldri.

Og der stod vi, klokka hadde runda halv fire, natt til onsdag og vi begge skulle på jobb dagen etter. Kun lyset fra gatelyktene over oss lyste opp det lille universet som besto av bare oss to. Oss to, der foran Schous bryggeri. Midt ute på den åpne plassen, en gang i slutten av april. Deg og meg. Før jeg visste ordet av det dro du meg inntil deg og kysset meg. Det kom helt uforberedt. Hadde jeg sett det komme hadde jeg nok trukket meg bort. For jeg skulle jo ikke like deg. Du var den jeg ikke skulle stå der, halv fire, natt til onsdag, utenfor Schous bryggeri, sammen med og kline med. Men der stod jeg, med deg, du som dro meg tett inntil deg, du med hånda di på kinnet mitt og med den andre på ryggen min, holdene meg fast og kysset meg. Hvordan jeg i akkurat det øyeblikket dreit i alle mine tidligere løfter til meg selv. Fuck it. Der stod vi utenfor den åpne plassen foran Schous bryggeri, natt til onsdag, vi begge skal på jobb dagen etter, og vi skal begge etter et par uker holde hverandre i hendene når vi går nedover gata. Om et par uker skal du komme til å kalle meg for kjæresten din, og jeg skal gå rundt å smile over at jeg kan kalle deg for min kjæreste. Der står vi, uvitende om dette. Uvitende om hva som kommer til å skje. For akkurat i dag er dette bare ett kyss, ett kyss jeg kommer til å tenke tilbake på hver gang jeg går forbi denne åpne plassen foran Schous bryggeri, hver gang jeg kjører forbi med trikk eller buss. Dette øyeblikket, dette kysset, som er starten på en historie ingen av oss visste kom til å utspille seg. To mennesker, to hjerter, én historie. 

Don't you ever want to be brave?

For tre dager siden satt jeg å forbanna meg over livet mitt. Hvorfor er jeg en så drømmende person? Hvorfor drømmer jeg om disse eventyrene jeg veit at jeg aldri vil oppleve? Hvorfor har jeg blitt hjernevaska av tv-seriene som viser frem disse "ekte" personene, disse personene som liksom skal være som deg og meg, disse som vi skal kjenne oss igjen i. De som er ikke de fineste, tynneste, peneste, mest sexy. Disse vanlige, vakre menneskene. Disse som er som oss. Vi som klør oss i rumpa og raper høyt. Vi som går ut med fett hår, bare fordi vi ikke hadde tid eller ork til å gå i dusjen først. Vi som har trusene som sniker seg opp i rumpa og man må på en eller annen måte, i all offentlighet, få den tilbake hvor den skal være på en så diskré måte som over hode mulig (selv om jeg er overbevist om at dette faktisk ikke lar seg gjøre). Vi som spiser opp en hel melkesjokoladeplate i løpet av en halvtime og hater oss selv for det etterpå. Vi som har tilfeldig sex med fine karer og mindre fine karer, hvor vi ligger i senga etterpå og savner han, selv om vi har lovet oss selv at det skulle vi ikke gjøre. Vi som går ut der og føler at alle går så mye mer grasiøst enn oss, at vi sjangler og vugger frem og tilbake av en gange. Vi som ser på alle disse andre jentene og guttene som er så perfekte, mens vi føler så utenfor, utenfor alt dette perfekte, dette fellesskapet vi ikke kan besudle med vårt  nærhver. Vi som sender disse sms'ene vi ikke burde sende, selv om det er egentlig det eneste vi vil. Vi som feiler, vi som er ekte. Vi som ikke er skuespillere og vi som ikke har noe manus å leve etter. Vi som må skrive våre egne manus og ikke vite hva motspilleren vil si, for du kan ikke hans replikker. Det er en evigvarende improvisjon og man aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Det er både forferdelig slitsomt og forferdelig vakkert. Det er jo det som er livet. Man vet ikke hvordan alt dette vil ende. Man vet ikke om han du kysser på, på lørdagskvelder, er han du skal ta etternavnet til. Du vet ikke om han du sendte melding til, vil være der om ett år. Du vet ikke hva som skjer neste uke engang. Du vet ingenting. Du kan gripe roret og prøve å styre en så stø kurs som over hodet mulig, men sannheten er at vi ikke har noe kart over livet, ingenting som kan fortelle oss hva som venter oss der ute, bak horisonten. Det er dette som er livet og det er så forbanna frustrerende og magisk. Det er så jævlig slitsomt å ikke vite om han liker deg eller ikke. Det er så helvetes slitsomt å ikke vite hva man skal jobbe med i fremtiden eller hva slags studier man skal velge. Det er så utrolig slitsomt å ikke vite i hvilken retning man skal vri roret til dette skipet, ute på dette havet som er livet. Vil man gå på grunne eller vil man ende opp i en paradisbukt? Hva om man senker ankeret for fort og lar seg bli liggende og vugge ute på det endeløse havet? Hva om man seiler feil vei, hva om vinden prøver å dra deg i en annen retning? Hva om der du går i land er feil sted for deg? 

Der satt jeg, sint på meg selv og dette livet som visstnok er mitt. Her sitter jeg nå, tre dager etterpå, fyllesjuk, bustete hår, ett par blåmerker rikere, og mest sannsynlig en brist på ribbeinet mitt, og ler godt. Hvor ironisk det hele er. Hvor ironisk alle disse forbannelsene kom til å bli. For sannheten er at de siste tre dagene har vært helt fantastisk. Jeg har møtt mange nye fantastiske mennesker, fått meg en ny venn som jeg håper blir en veldig god en, vandret gjennom gatene leiende med karen med det fine smilet og skjegget, hilst på enda flere mennesker med skjegg, skinnjakker og svarte klær, drukket enda mer øl, og bølla enda mer enn vanlig. Jeg har ledd, smilt og hatt det så bra de siste dagene, takket være litt spontanitet, en god dose mot og massemasse øl. 

Are you an elephant? You crush me to pieces

Når jeg går ned den snirklete trappa, med det fine gelenderet, pyntet med snirklete blader, og kommer ut i bakgården og ut porten i nummer 2, trykket jeg på play. Jeg starter dagen med Different people, og jeg kommer hver gang til å tenke på Simon når jeg hører på denne sangen, Simon som spiller på orgel, som først er svakt, svakt, som så tar over alt i headsetet, og jeg lar det ta over alt i hodet mitt. Ingen andre tanker, bare følelser. Bare den varme følelsen som brer seg i kroppen når jeg hører tonene som blir sterkere og sterkere, til det tar over alt og alt jeg trenger å gjøre er å flyte med, ikke noe annet. Jeg overlater kontrollen til Simon og Co og jeg vet at jeg er i trygge hender. Simon som sitter der med Darkthrone vesten sin og tenker på det norske bandet, før han legger fingrene på tangentene og spiller tonene som er starten på dagene mine. Sangen begynner så forsiktig. Det er som å putte tåa forsiktig i vannet, kjenne på temperaturen, la deg venne deg litt til den stikkende kulden, for så å bare hoppe ut i det. Jeg ser meg rundt, går over veien, forbi Rimi, forbi Schous bryggeri, og videre bortover i Storgata, Torggata, Osterhausgate, Møllergata. I den en eller annen gate som vil igjen lede meg til en ny. En fot foran den andre, varm følelse i brystet, kjærlighet på ørene. Skrittene som ikke lenger gjaller mellom betongveggene rundt meg, for sommerskoene har blitt tatt i bruk. Ikke lenger store sko, som tynger hvert skritt. Jeg lar meg selv fly fritt. Jeg lar meg selv sveve over den bare asfalten jeg har savnet så forferdelig. Den bare asfalten som bærer løfter om sommer, bølgeskvulp, sol, musikk og varme. Om varme netter og lange, late dager. Jeg håper at dette blir en bra sommer.

Jeg leter igjennom blogger, bøker og tekster om dagen etter svar, på spørsmålene jeg ikke vet hva er. Jeg håper bare at jeg kommer over svarene jeg ser ut til å søke. Jeg leter igjennom musikken jeg hører på, jeg ber skottene om råd, setter på låtene som får hjertet til å banke og blø, men det er ikke der. Jeg finner det ikke. Jeg finner det ikke i gatene jeg går igjennom med sola i ryggen eller med gatelyktenes lys over hodet. Det er ikke der heller. Jeg finner det ikke i ordene jeg selv skriver. Svarene lar seg vente. Jeg finner ikke svarene i stillheten og mørket på soverommet mitt om natten. Månen og stjernene lyser ikke vei. Jeg vandrer hvileløst igjennom Oslo som et spøkelse. Med et slitent drag over ansiktet søker jeg etter noe jeg ikke vet hva er. Det blir vanskeligere og vanskeligere å smile ettersom dagene går. Jeg prøver å fokusere på fine ting. På ting som gleder meg. Men jeg kan ikke flykte fra meg selv. For jeg ender alltid opp i senga mi alene, i sofaen alene. Da jeg atter en gang blir møtt med den rungende stillheten som kveler meg. Stillheten som skriker etter svar, på spørsmål jeg ikke vet hva er. Jeg føler meg fanget i den dype stillheten som aldri lar meg hvile. Stillheten som alltid venter på meg når jeg kommer hjem, når livet skjer der ute og mitt står stille der inne. Stillheten lar alltid vente på seg, ventende på meg.

 Og fortsatt går dagene. Tross den ruvende stillheten som plager livet av meg, går livet faktisk videre. Jeg prøver å ta de rette valgene om dagen, men i alt kaoset føler jeg meg blind. Det er som om jeg falmer rundt i blinde. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Jeg prøver å bare fortsette. Kjøre på. Bane meg en vei igjennom dette her. Jeg lar sola varme ansiktet når jeg har mulighet. Jeg lar hjertet banke lett når jeg klarer å senke skuldrene. Jeg gleder meg over fine små ting i hverdagen. Jeg drømmer om karen med det lange håret og skjegget, men lar det bare forbli med det, drømmer, for en stund. Jeg ser på filmer som får tankene til å vandre andre steder. Jeg møter venner, drikker øl, kaffe, vin. Jeg tar til meg de fine kommentarene fra dere, for de er virkelig fine. Jeg ler når jeg klarer det og jeg har det bra når det er mulighet til det. Jeg tillater meg selv disse pausene fra stillheten, som alltid venter hjemme på meg, når jeg har mulighet. For å puste, for å overleve. For så å låse meg inn i leiligheten igjen der hvor det hele venter. Megselv.

-

Jeg vet ikke om noen av dere liker Mumford and Sons? Vel. Jeg har en billett til overs til konserten på torsdag i Oslo Spektrum. Det er sitteplass, og jeg lurer på om noen som titter innom denne bloggen kanskje har lyst til å bli med meg? Jeg bytter billetten bort (gratis) mot godt selskap. Lover at jeg er ganske så snill og koselig av meg, til tider ganske så awesome også, så hvis det er noen som har lyst, kontakt meg gjerne på: lisbethnilsen@live.no. Håper jeg får en date på torsdag <3