I can write that one off my list..

To uker ut i det nye året og jeg har allerede oppfylt mange av løftene til det nye året. Jeg seila inn i det nye året med løsvipper på kinnet og skjegg mot nakken. Det var snøballer og fyrverkeri. Ingen konfetti, men man kan ikke alltid få konfetti. Men det var stjerneskudd og alt for sterke drinker, skjeggete karer og metal på storskjerm. Det var en kveld som ble til to. To kvelder og netter hvor jeg ble revet ni måneder tilbake i tid. En tid som var fylt med latter, musikk og alkohol og en hånd som alltid lette etter min. En periode med sommerfugler i magen og myke kyss i mørket, med armen rundt meg som jeg følte meg veldig komfortabel i og som jeg følte meg minst like hjemme i denne gangen også. Jeg lå i armkroken jeg ikke visste hvor mye jeg hadde savna. Faen, så fint det var.. Jeg har allerede i år sovet for lite, gått på jobb med fett hår og drukket alt for mye midt i uka. Vi har sittet på Bula vår, diskutert hvor urettferdig enkelte ting er fordi vi er født med innovertiss, om de teite jobbene våre og alle menneskene som irriterer oss. Jeg har tatt en ny tatovering og tenker på sangteksten ".. a cute little cup of cyanide" hver gang jeg ser den og tenker på Biffy og at det egentlig ikke var planlagt i det hele tatt, men en fantastisk fin tilfeldighet som får meg til å smile lurt hver gang jeg ser den. Det har vært en fin start på året mitt, enda mye trist og fælt har skjedd i verden. Jeg har gått i snøen til kompiser som har flyttet tilbake til sentrum. "Jeg hørte Bubbles på radion i dag og tenkte på deg med en gang". Jeg har sittet på gulvet å drukket øl og vin og spist pizza, på akkurat samme teppe som jeg har hjemme i stua, til tidlig på morgenen, mens vi har snakka om alt fra porno til Paris-terroren, før jeg har vandra hjem, med snø i håret og Slekta på ørene, full og glad og trøtt. I slutten av februar stikker jeg til London og kanskje hilser jeg på en skjeggete bekjent der, kanskje ikke. Jeg skal i hvertfall reise dit og drikke øl på alt for mange puber, le så vi skriker igjennom gatene og spise alt for mye fish and chips på alle de pubene vi kommer til å være innom. I mellomtiden så kverner tankene rundt han ene skjeggisen jeg ikke helt klarer å legge vekk plutselig. For jeg tror det toget har gått, enda jeg veit at det er en løgn jeg forteller meg selv. For hendene hans søker alltid mine når vi møtes og noen ganger kan jeg se like mye savn i øynene hans, som det finnes i mine. Tuuut, tuuuut. All aboard!!

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

"Du har aldri før fnist sånn for noen", sier hun. Hun sitter ved siden av meg i den andre stolen. Jeg er på besøk, jeg er det hver dag. Jeg er reservemannen hennes når skjeggasen er på turné. Vi lager middag mens vi kjøler ned flaskeølen i iskaldt vann i kummen og vi danser til nittitalls pop på kjøkkenet mens vi lager mat. Vi sitter i hver vår stol og ser på tv, hippie-filmer når vi trenger variasjon og spiser alt for mye potetgull. Når vi har gått tom for øl, begynner vi på colaen, før jeg setter meg på en sein trikk og triller ned til nedre Grünerløkka. Når jeg kommer hjem får jeg fine meldinger om at jeg er fin som holder henne med selskap, men hun er like fin som lar meg komme på besøk.  Jeg titter opp fra mobilen. "Har jeg ikke det?", spør jeg. "Nei, jeg har aldri hørt deg fnise så mye for noen andre", svarer hun. Har jeg virkelig ikke det? Jeg smiler så mye og så ofte at jeg blir sliten i trynet om dagen. Jeg må lage grimaser for å bryte opp i all smilingen, for det er litt teit hvor mye jeg smiler, men jeg er enda teitere når jeg lager grimaser. "Hva er det du driver med?" spør hun meg og ler. "Jeg smiler for mye!", svarer jeg, der jeg sitter å vrir på trynet mitt. Det er godt å smile så mye at man må lage grimaser. Det er godt å fnise litt igjen. 

Ni, ti, elleve

Øyeblikk nummer ni, ti og elleve, skrevet for en stund siden. Fortsatt øyeblikk, selv om de er over for lenge siden.



Ni. Hun leser igjennom ordene som er skrevet for kort tid siden. Det som var sant da, er ikke lenger sant nå. Og ordene som er skrevet før det igjen var også en sannhet når de ble skrevet, men når teksten etter det, helt motsatt, ble skrevet var de ikke lenger tilfellet. Ting forandrer seg så fort om dagen og følelsene mine klarer nesten ikke å henge med selv. Hva jeg mente forrige uke kan ha forandret seg denne uka. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et standpunkt om dagen, for følelsene forandrer seg fra dag til dag, beslutninger som har blitt tatt hviskes ut av handlinger som tilsier det motsatte. Dette er en berg- og dalbane jeg ikke kommer til å klare å komme fra uskadd, og jeg veit det. Jeg veit det så jævlig godt. Men jeg fortsetter bare. For jeg kan ikke stoppe nå. Man kan ikke hoppe av en berg-og dalbane i fart. Når man først har satt seg på og den har startet så må man bare knipe igjen øynene under de skumle partiene, løfte armene i været når det kiler i magen og håpe på at den foran deg ikke spyr.

Ti. Når jeg kommer inn døra, drar jeg av meg støvlene, henger skjerfet og jakka på knaggen og koser pusekatten som gnir seg inntil beina mine. Jeg bøyer meg helt ned til han og kysser han på det myke pusehodet og han titter opp på meg med store, glade øyne som får en varme til å spre seg i brystet mitt. Mens jeg prøver å komme meg inn på kjøkkenet følger han etter meg, snirklende rundt beina mine sånn at jeg må tråkke ekstra forsiktig og det hele tar dobbel så lang tid. Jeg fyller vann i vannkokeren og tar ned posen med pulverkaffe, tar en kopp fra skapet og setter den på benken, hele tiden mens han går frem og tilbake på gulvet og mjauer på meg. Mens vannet blir varmere og varmere, før det putrer høyt, setter jeg meg ned på gulvet og katten er over meg med en gang. Han har savnet meg. Han legger all kroppsvekten sin inntil meg, jeg støtter han med hendene mine, mens han gnir seg på meg med all sin styrke og han veit at jeg tar han i mot, at jeg holder han, at han ikke faller og fra et sted dypt inni han purrer det av kjærlighet og varmen i brystet sprer seg ut i alle deler av kroppen og jeg ser på han med en stor kjærlighet.

Elleve. Det henger et islandsk flagg på veggen ved siden av senga hans, alt dette ser du fra der du sitter i sofaen, for du kan se rett inn på soverommet hans. Det er svarte klær som ligger slengt over alt, naglebelter og band t-skjorter av den hardere sort. Han prater om Island på en måte du kunne ha snakket om Skottland. Bare han kan mye mer om Island enn hva du kan om Skottland og dine imitasjoner av en skotte (gjerne utført etter x-antall øl) kan ikke nå seg med han, han som har lært seg språket, dog du er tusen ganger mer sjarmerende når du brauter ut dine skotske fraser. Tidligere i dag satte du deg på toget i førti minutter, for så å gå av og bli plukket opp av han du ikke kysser eller klemmer når du hilser på han, dere smiler, sier 'halla' og så er praten i gang. I den byen du har vokst opp som liten, men det veit ikke han, det er mye han ikke veit om deg og det er mye du ikke veit om han. Dere kjenner hverandre ikke i det hele tatt og om dere noen gang kommer til å gjøre det, er fortsatt uvisst. I mellomtiden så er det latter, fylla og svartmetall. Det er kjøleskap fylt til randen med øl og pizzaspising på sofaen fire på natta og når du våkner opp i senga hans dagen etterpå og du snur deg mot den tomme plassen ved siden av deg ser du en hvit liten kanin ligge der. Denne lille hvite krabaten som får tankene til å fly til en helt lik en i et helt annet hjem, i en helt annen by, sittende oppå bokhylla med sixpencen på hodet. Det er da du kler på deg og lengter hjem, hjem til denne byen hvor denne krabaten befinner seg og du lurer på når første tog går..

Fem, seks, sju, åtte

Én, to, tre, fire,

Høstløvet har begynt å samle seg på bakken og trærne ser ut som om de er i flammer. Jeg pakker ut hodeskallene og gresskar-figurene mine for å pynte leiligheten, det er edderkopper, flaggermus og spøkelser i alle kriker og kroker. Faen som jeg elsker høsten og snartsnart er det tid for bursdag. Det er tid for konserter, for fakler i tusenvis av hender og bankende hjerter. Det er tid for å ligge i armkroker og kysse kjekke karer som får det til å flagre i magen. Det er på tide å løfte glass og skåle for at jeg overlevde enda ett år og har mange flere i sikte. Det er på tide å varme seg, enten med kakaokopper med ekstra mye krem eller ved å stikke de kalde tærne bort på han varme.

Og hun innser i øyeblikket at hun sier det, at hun ikke vil være alene i natt, ikke med noen baktanker, ikke med noen tanker om dem i det hele tatt, bare det faktum at hun virkelig ikke vil være alene, at hun gir totalt faen. Faen i alle reglene og restriksjonene hun hadde gitt seg selv. For hun har vel egentlig brutt dem alle allerede i kveld. For alt hun vil er å føle seg trygg og varm for én kveld. For alt hun vil i hele jævla verden akkurat i kveld er å ligge ved siden av han og kjenne lukten av han igjen. Og han sitter der ved siden av henne med hennes hånd i sin. Han har sagt ordene hun har lengta så sårt etter og hun har brutt alle sine egne løfter til seg selv, sittet der å holdt han i hånden og latt han komme nær igjen. Men i kveld gir hun faen, i kveld lar hun han komme nærme og i kveld glemmer hun alle regler. For det er så godt og det er så vondt og det er så helvetes fint. 

Rett frem, fremover

Ser du meg fortsatt? Ser du meg i solskinnet? Henger lukten av meg fortsatt i luften? Ser du meg fremdeles? Har jeg etterlatt spor etter meg, spor du kommer over hvor enn du vandrer? Eller vandrer du på en sti hvor jeg aldri før har vært, en sti langt unna meg, så langt unna at du nesten ikke husker hvordan ansiktet mitt ser ut lenger? Ser du meg når du ser det hvite håndkledet ditt? Det som var mitt, det som bare jeg brukte. Ser du meg i det, naken, etter å ha dusjet, kanskje dusjet med deg, ser du meg i det der jeg står uten noe annet? Vått hår og ett lurt smil. Har det fortsatt lukten min på seg? Har du luktet på det for å sjekke? Når du lukker øynene om kvelden, savner du noen gang kroppen min som en gang pleide å ligge ved siden av deg? Savner du varmen fra kroppen min, de myke leppene mine som kysset deg i mørket? Når du legger hånden på den siden jeg pleide å ligge, med øynene lukket, lurer du på om det hele bare er en drøm og når hånden din treffer madrassen, skulle du da ønske at det var min kropp som var under hånden din? At det var meg der ved siden av deg, holdende rundt deg, tumlende rundt i lakenet, oss to og varmen fra oss begge? Finner du fortsatt hårstrå fra meg på puta di? Stikker det i hjertet ditt da? Gjør det noen gang vondt? Når du ser de oransje hårstråene. Tenker du da på det lange, oransjrøde håret mitt, som ser ut som flammer i sola? Tenker du på ansiktet under dette håret, de grønne øynene mine som lyser når de ser deg, smilet mitt som kommer ved synet av deg? Ser du meg fortsatt? Er det øyeblikk hvor det gjør vondt når du ser på meg? Hvor du stopper opp og tenker "Faen, som jeg savner deg"? Stikker det i hjertet når du hører latteren min og det ikke er deg jeg ler av? Om jeg ringte deg nå og fortalte deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg, ville du blitt glad da? Ville hjertet banket hardt ved lyden av stemmen min, ordene mine som fortalte deg at det er en tomhet her uten deg? Eller er stillheten god? Er stillheten fra meg, tomheten fra mitt nærvær, er det behagelig? Er det det du trengte? Fungerer det? Har jeg ikke etterlatt noe sterkt nok til at det er et ekko i all stillheten? Hører du meg der i ekkoet eller er det ekkoet til dine egne skritt du hører best?

Sola skinner inn igjennom de store vinduene i stua mi, pusen ligger på magen og maler, jeg ler av tv-serien på tv. Sola fortsetter å varme, jeg fortsetter å smile til fremmede og dagene fortsetter uten at noen kan stoppe de. Og jeg lar de fortsette, dag ut og dag inn. Dager som forsvinner for øynene mine. Jeg sitter på t-banen og smiler uten grunn, med live-albumet fra Rockefeller hvor du hører deg og venninna di hyle på forskjellige punkter i salen, det er en eller to ganger du kan høre oss le og det varmer i brystet og det sprer seg til resten av kroppen. Jeg står opp om morgenene, pusser tennene, møter øynene i speilet. Jeg kler på meg, legger mascaraen på vippene og farger leppene røde. Jeg tar oppvasken, jeg skifter kattekassa og jeg henter posten. Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg våkner om morgenen, ikke før jeg legger meg og ikke i løpet av dagen. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet banker sin taktfaste rytme. Før banket det en rytme jeg visste hva var til, nå synger den sin egen sang. En sang jeg ikke kan navnet på helt enda, en sang jeg må høre mange ganger først før jeg begynner å like den, venne meg til den. Jeg går på jobb, jeg går i parken med venner og jeg fortsetter der jeg slapp. 

For jeg ser deg fortsatt overalt, i alt. Jeg ser deg i sola som minner meg om varmen som spredte seg i meg når du så på meg. Øynene dine som fikk det til å krible i hele meg. Smilet ditt som fikk meg til å bli forlegen som en liten jente. Ansiktet ditt som er det vakreste jeg veit om. Jeg kjenner fortsatt lukten din av deg når jeg går i en folkemengde. Jeg ser deg fortsatt sitte i vinduskarmen min å røyke når jeg ser bort på vinduskarmen. Jeg ser deg i senga mi, ved siden av meg, under den svarte dyna og det er nesten som om jeg kan kjenne armene dine rundt meg om natten. Jeg ser deg fortsatt i drømmene og jeg hører navnet ditt bli hvisket av vinden. Jeg kjenner fortsatt armen din rundt meg når vi er ute blant andre mennesker. Jeg kan le av noe jeg ser eller tenker på og strekker meg etter mobilen for å sende deg melding, men når hånden treffer mobilen stopper jeg brått og legger den fra meg igjen. Jeg ser bilen din parkert utenfor leiligheten min og jeg ser deg sitte der ventende på meg. Jeg ser deg over alt, i alt. Jeg hører deg i ord som sies, jeg ser deg i alt jeg gjør, jeg føler deg hvor enn jeg er. Og hver gang jeg ser deg, hver gang jeg lukter parfymen din, hører navnet ditt, ser alle disse sporene etter deg, så stikker det i hjertet, det vrenger seg og det gjør så inni helvetes vondt. Hver gang mister jeg pusten og hver gang er det like vondt å få den tilbake. For du er ikke borte, du er bare for langt unna. 





Jeg knyter på meg de godt brukte Converse-skoene og tenker på at jeg må husker å sette pris på tiden som er igjen hvor jeg kan bruke de, for snart kommer kulda, snart kommer isen. Snart kommer tiden for mønstrede såler og tjukke jakker for å holde kulda ute og beina på jorda. Så trasker jeg gjennom sentrum, hopper på en buss eller trikk, jeg ser ikke mot Schous bryggeri, men rett frem. Hele tiden ser jeg rett frem. Mens jeg går eller ruller forbi i en trikk så ser jeg rett frem. Fremover. For det er meg og verden igjen, hånd i hånd, gamle kjente. Det er meg og ingen andre og hele jævla resten av verden. Så jeg står opp om morgenen, jeg går på jobb, jeg møter venner, jeg ler, jeg smiler, jeg lever. Jeg griner ikke når jeg våkner om morgenen lenger, jeg griner ikke i dusjen heller. Jeg tar på meg skoene og går videre, og når du ser meg på bussen og jeg sitter der for meg selv, med musikk på ørene og du ser meg smile, så smiler jeg fordi jeg kan, fordi jeg smiler uten grunn og jeg veit at alt kommer til å ordne seg. Jeg sitter der på bussen og smiler for meg selv, og ser rett frem, rett frem i fremtiden. 

Fem, seks, sju, åtte

Fem. Jeg spiser müsli og melk ut av en dyp kopp som minner mest om en skål. Det knaser i hodet hver gang jeg tygger, og lyden av dette minner meg om deg når du spiser dette hver morgen. Ofte mens du sitter i nærheten og jeg som gjerne fortsatt ligger i senga, tittende bort på deg uten av du merker det, bare fordi jeg elsker å se på deg. For du er så utrolig vakker. Jeg tenker på alle klemmene dine i det siste, kyssene dine som hele tiden plantes på meg, på leppene, kinnene, i panna, på halsen. At hendene dine er over meg hele tiden og når du klemmer så klemmer du hardt, så hardt at det tar pusten fra meg. Håret mitt lukter som ditt etter dusjen jeg tok hos deg i går. Hver gang jeg beveger på hodet så får jeg en liten viff av lukten av deg, som nå i dag er lukten av meg også. Når jeg sov i natt hadde håret mitt falt ned i ansiktet og der lå jeg å pustet inn den velkjente lukten, den trygge gode lukten, og drømte om deg. Knas, knas, knas. Jeg gjør meg ferdig med koppen som minner om en skål og setter den fra meg. I bakgrunn hører jeg stemmene fra radioen og ute ser det ut til at det blir sol i dag. 

Seks. Jeg vet at det er nå jeg skal dø. Jeg er aldri redd når det kommer til dette punktet. Jeg er bare redd for smerten. Så kommer den velkjente smerten. Knivbladet treffer meg rett under ribbeina og jeg skriker. Jeg skriker og jeg dør, og jeg våkner. Nok en gang drømte jeg at jeg ble drept. Jeg ligger der i senga, det tar ett par sekunder før jeg forstår at det var en drøm, men jeg kan fortsatt kjenne stikkinga i siden, der hvor knivbladet skulle ha truffet, men det er ikke etter et knivblad smerten kommer fra, det er inni meg, det er kroppen min som ikke fungerer slik den skal, og den eneste som ser ut til å virkelig ville prøve å finne ut av det, er ikke legen min, men meg. Det er en konstant kamp med smerte og kjempe med folk som ikke gjør så alt for mye for å hjelpe deg. Jeg reiser meg opp fra senga og lurer på om jeg skal ta noen smertestillende. Livet mitt har kommet til det punktet hvor jeg lever på smertestillende. Jeg bestemmer meg for at jeg klarer den ubehagelige smerten i siden, rett under ribbeina, og går for å sette på kaffen i stedet. Allerede nå veit jeg at dagen kommer til å bli dårlig. For jeg er lei av å ha det vondt, jeg er lei av smerter i kroppen jeg ikke vet hvorfor jeg har, jeg er lei av å være redd, jeg er lei av å være syk, jeg er lei av å være sliten og trøtt hele tiden. Jeg er mest av alt lei av å være redd for hva som er galt med meg, for inntil jeg får noen resultater så skaper jeg monstre i hodet mitt, gjerne med verst tenktelig utfall. For tenk om..

Sju. First Aid Kit holder meg med selskap. Jeg befinner meg i senga hans, han er på jobb og jeg sitter her. Det er søndag og jeg har blitt fortalt at det regner ute. Persiennene er nede foran vinduene og for alt jeg veit kan det være strålende sol ute, men jeg må bare stole på ordene, og det gjør jeg. Jeg burde skrive, skrive, skrive, men jeg finner ikke helt roen, inspirasjonen til å skrive. Så jeg tusler rundt i bare trusa, mens jeg ser etter noe spiselig, selv om jeg veit at jeg ikke vil finne noe, for han advarte meg allerede før han dro, når han krøyp opp i senga for å kysse meg og holde rundt meg før han måtte gå, der jeg lå naken og han var fullt påkledd, da jeg skulle ønske han kunne kle av seg og legge seg med meg igjen, holdene rundt meg, to nakne kropper som sover sammen, disse to kroppene med hjertene som er så glade i hverandre. Jeg åpner kjøleskapet og det jeg finner er to brokkolier, majones og syltetøy. Ikke noe som kan kurere den knurrende følelsen i magen. Det er da jeg bestemmer meg for å finne pulverkaffen, for kaffe er noe som jeg kan leve lenge på. Jeg pusler rundt på kjøkkenet, setter på kjelen med vann, finner frem kopp og heller den ønskede mengden pulverkaffe i koppen og venter på at vannet skal koke. Så kryper jeg opp i sengen igjen, setter på noen sanger og tar en forsiktig slurk av kaffen, den er for varm og jeg brenner meg, men jeg bryr meg ikke, for før jeg vet ordet av det tar musikken med meg til steder hvor jeg finner ordene, ordene som nå fyller opp dokumentet, kaffen ved siden av meg som forsvinner uten at jeg legger merke til det og fyller opp magen slik at den knurrende følelsen forsvinner nok til at jeg ikke legger merke til den lenger. For jeg er et annet sted nå. I en annen verden. Enten en av de som har eksistert før eller drømmer om det som måtte komme.



Åtte. Jeg er en av de som liker at det er forandring i temperaturen om dagen. Jeg ønsker meg kaldere luft, slik at jeg kan gå med tykkere gensere. Jeg gleder meg til jeg blir kald på nesetippen og rød i kinnene om morgenen. Den friske, kjølige luften som minner om ny start og blanke ark. Når sommeren er forbi og hverdagen setter inn igjen, men med minst like mye magi som sommeren. Det er tid for å roe ned litt, ikke løpe rundt fra park til park, men sette seg ned inne og kose seg sammen. Høsten er en minst like fin årstid som sommeren, og kanskje favoritten. Jeg klarer aldri å bestemme meg. Når høsten kommer så veit jeg at jeg snart har bursdag, det er da det er tid for te, kakao med krem og bøker etter bøker. Det er da det er tid for å ligge i armkroken om natten fordi det du fryser så lett, men det gjør ikke han. Høsten bringer med seg nærhet, når vi ligger lenger om morgenen og bare nyter varmen fra hverandre, før vi må ut i den kjølige verdenen som skal komme til å bli enda kaldere i månedene som kommer. Jeg har akkurat fått tatt frem den oversized skinnjakka mi igjen, som jeg nå kan fylle med tykkere gensere over kjoler og skjørt, mens jeg fortsatt vandrer hovedstaden i de burgunderrøde Converse-skoene mine, som jeg kommer til å tviholde på helt til snøen kommer, helt til isen og alt for glatt underlag inntar gatene. Fortsatt holder jeg også litt igjen på sommeren, men jeg gleder meg til frostrøyk og snøkrystaller også.

Én, to, tre, fire

Én. Dagene ble forvandlet til en tornado med savn. Savn etter mennesker som er alt for langt borte når jeg trenger dem, eller de trenger meg. Jeg har følt meg fanget, når sannheten er at jeg har vært fri som fuglen. Jeg har lengtet etter byen min, som jeg oppdaget når jeg kom hit, var tom. Tomhet og savn. Hele tiden har jeg måtte vente. Ventetiden har strekt seg ut i det uendelige, og når jeg trodde ventetiden endelig var over, skulle det vise seg at den såvidt hadde begynt.

To. Himmelen er blå, sola skinner i øynene. Rundt meg er det trær. Disse trærne som har vært her siden jeg var liten og var her for første gang, mest sannsynlig en gang på barneskolen. Vannet er slik jeg husker det, rødbrunt og grumsete med små fisker som svømmer mellom beina dine der du vasser uti. Jeg ligger der å flyter på ryggen. Jeg føler meg vektløs og for første gang på evigheter så tenker jeg ikke på noe. Jeg velger å bare bli liggende, flytende og drifte bort. En pustepause i livet. Og jeg tenker: Om tårene måtte komme, så er det ingen som kommer til å se de, når de renner ned på siden av hodet mitt og blander seg med ferskvannet som så forsiktig svøper meg inn i sitt trygge favn.

Tre. Jeg våkner halv sju en morgen. Øynene er såre etter å ha grått mesteparten av natta før jeg sovna. Jeg satte på en sang som reiv opp all driten og det kom rennende ut. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg ikke kom til å klare å puste, men jeg gjorde det. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet slutter ikke å slå. Jeg lever videre med denne klumpen i brystet og den evige kamplysten. Kamplysten jeg ber om aldri måtte forsvinne, kamplysten som seinere kommer til å vise seg at alltid vil være ved min side, kjempende ved meg, med meg. 

Fire. Det er første dagen på lenge hvor det er overskyet. Fortsatt er det for varmt til å gå med noe annet enn bare undertøy rundt i leiligheten. Folkene i naboblokka som sitter i vinduskarmen og røyker sitter der også i undertøyet. En hel by med mennesker vandrende rundt i sitt minimale tøy. Oslo tar ikke fra oss varmen, selv om sola ikke titter frem. Og det er greit det. For snart tar det slutt og snart kommer kulden, den kalde friske luften, snikende inn på oss. Snart, men ikke enda. Så vi har fortsatt litt tid før kulda setter inn. Vi har fortsatt flere dager hvor vi kan vandre rundt halvnakne og kjenne lakenet klistre seg til ryggen om natten. Vi har fortsatt litt tid.