Høsten. Den kjølige vinden, luften som er så klar at du føler du kan se for første gang. Man blir slakta for mindre, men jeg bryr meg ikke. Sommeren har vært fin, men jeg gleder meg virkelig til høsten. Jeg tror høsten er favorittårstiden min. Sensommer og begynnelsen av høsten. Mørket kommer snikende, luften blir klarere, frostrøyken ønsker deg god morgen på vei til jobb. Jeg har parkert boka hjemme, den ligger i vinduskarmen på soverommet og venter på meg, men jeg har ikke tid. Hvert våkende sekund har jeg noe jeg skal gjøre og når jeg først får tid til å gjøre det jeg vil, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av. Noen dager kjenner jeg mørket komme snikende, men jeg knuffer det vekk og løper videre. Sorry, har ikke tid!, tenker jeg. Som om det skulle vært en innpåsliten Amnesty-verver. For jeg har virkelig ikke tid. Jeg har ikke tid til å kjenne på den sorgen som oppstod for uker siden. Jeg har hverken tid eller lyst. Jeg velger rett og slett å ikke ta stilling til det lenger. For jeg har prøvd det før, jeg har tatt stilling, jeg har tatt meg tid til å kjenne på det og det eneste det førte med seg var antidepressiva og lange sykemeldinger. Jeg nekter. Jeg vil ikke. Jeg vil løpe rundt med vennene, synge på sanger på Stortorvet mens vi venter på trikken hjem før den så kommer og vi ombestemmer oss på sekundet og løper leende vekk, fordi vi skal ha mer øl, skal jo ikke hjem nå! Så vi tar en øl til, prater med skippere på Mono og lærer interne håndhilsninger. Vi prater om musikk og livet og døden, og de gangene vi stopper opp og kjenner hvor slitne vi er ser vi på hverandre med faenskap i øynene. Faen så fint vi har det. Også ler vi den trillende, onde, fantastiske latteren som brer seg ut i utestedet. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst til å kjenne på klumpen i magen. Og litt etter litt forsvinner den. Fordi jeg har det så fint, jeg har det så bra, vi har det faen så bra. For det er ikke noe jeg eller deg lenger, vi har blitt en masse, en vi og sammen så løper vi igjennom gatene på jakt etter den siste pilsen før vi faktisk klarer å komme oss på bussen, t-banen eller den siste trikken hjem. Å det fine er, er at høsten kommer til å komme før jeg selv aner det, snikende, mens jeg er opptatt med å drikke øl og le.

Rett frem, fremover

Ser du meg fortsatt? Ser du meg i solskinnet? Henger lukten av meg fortsatt i luften? Ser du meg fremdeles? Har jeg etterlatt spor etter meg, spor du kommer over hvor enn du vandrer? Eller vandrer du på en sti hvor jeg aldri før har vært, en sti langt unna meg, så langt unna at du nesten ikke husker hvordan ansiktet mitt ser ut lenger? Ser du meg når du ser det hvite håndkledet ditt? Det som var mitt, det som bare jeg brukte. Ser du meg i det, naken, etter å ha dusjet, kanskje dusjet med deg, ser du meg i det der jeg står uten noe annet? Vått hår og ett lurt smil. Har det fortsatt lukten min på seg? Har du luktet på det for å sjekke? Når du lukker øynene om kvelden, savner du noen gang kroppen min som en gang pleide å ligge ved siden av deg? Savner du varmen fra kroppen min, de myke leppene mine som kysset deg i mørket? Når du legger hånden på den siden jeg pleide å ligge, med øynene lukket, lurer du på om det hele bare er en drøm og når hånden din treffer madrassen, skulle du da ønske at det var min kropp som var under hånden din? At det var meg der ved siden av deg, holdende rundt deg, tumlende rundt i lakenet, oss to og varmen fra oss begge? Finner du fortsatt hårstrå fra meg på puta di? Stikker det i hjertet ditt da? Gjør det noen gang vondt? Når du ser de oransje hårstråene. Tenker du da på det lange, oransjrøde håret mitt, som ser ut som flammer i sola? Tenker du på ansiktet under dette håret, de grønne øynene mine som lyser når de ser deg, smilet mitt som kommer ved synet av deg? Ser du meg fortsatt? Er det øyeblikk hvor det gjør vondt når du ser på meg? Hvor du stopper opp og tenker "Faen, som jeg savner deg"? Stikker det i hjertet når du hører latteren min og det ikke er deg jeg ler av? Om jeg ringte deg nå og fortalte deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg, ville du blitt glad da? Ville hjertet banket hardt ved lyden av stemmen min, ordene mine som fortalte deg at det er en tomhet her uten deg? Eller er stillheten god? Er stillheten fra meg, tomheten fra mitt nærvær, er det behagelig? Er det det du trengte? Fungerer det? Har jeg ikke etterlatt noe sterkt nok til at det er et ekko i all stillheten? Hører du meg der i ekkoet eller er det ekkoet til dine egne skritt du hører best?

Sola skinner inn igjennom de store vinduene i stua mi, pusen ligger på magen og maler, jeg ler av tv-serien på tv. Sola fortsetter å varme, jeg fortsetter å smile til fremmede og dagene fortsetter uten at noen kan stoppe de. Og jeg lar de fortsette, dag ut og dag inn. Dager som forsvinner for øynene mine. Jeg sitter på t-banen og smiler uten grunn, med live-albumet fra Rockefeller hvor du hører deg og venninna di hyle på forskjellige punkter i salen, det er en eller to ganger du kan høre oss le og det varmer i brystet og det sprer seg til resten av kroppen. Jeg står opp om morgenene, pusser tennene, møter øynene i speilet. Jeg kler på meg, legger mascaraen på vippene og farger leppene røde. Jeg tar oppvasken, jeg skifter kattekassa og jeg henter posten. Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg våkner om morgenen, ikke før jeg legger meg og ikke i løpet av dagen. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet banker sin taktfaste rytme. Før banket det en rytme jeg visste hva var til, nå synger den sin egen sang. En sang jeg ikke kan navnet på helt enda, en sang jeg må høre mange ganger først før jeg begynner å like den, venne meg til den. Jeg går på jobb, jeg går i parken med venner og jeg fortsetter der jeg slapp. 

For jeg ser deg fortsatt overalt, i alt. Jeg ser deg i sola som minner meg om varmen som spredte seg i meg når du så på meg. Øynene dine som fikk det til å krible i hele meg. Smilet ditt som fikk meg til å bli forlegen som en liten jente. Ansiktet ditt som er det vakreste jeg veit om. Jeg kjenner fortsatt lukten din av deg når jeg går i en folkemengde. Jeg ser deg fortsatt sitte i vinduskarmen min å røyke når jeg ser bort på vinduskarmen. Jeg ser deg i senga mi, ved siden av meg, under den svarte dyna og det er nesten som om jeg kan kjenne armene dine rundt meg om natten. Jeg ser deg fortsatt i drømmene og jeg hører navnet ditt bli hvisket av vinden. Jeg kjenner fortsatt armen din rundt meg når vi er ute blant andre mennesker. Jeg kan le av noe jeg ser eller tenker på og strekker meg etter mobilen for å sende deg melding, men når hånden treffer mobilen stopper jeg brått og legger den fra meg igjen. Jeg ser bilen din parkert utenfor leiligheten min og jeg ser deg sitte der ventende på meg. Jeg ser deg over alt, i alt. Jeg hører deg i ord som sies, jeg ser deg i alt jeg gjør, jeg føler deg hvor enn jeg er. Og hver gang jeg ser deg, hver gang jeg lukter parfymen din, hører navnet ditt, ser alle disse sporene etter deg, så stikker det i hjertet, det vrenger seg og det gjør så inni helvetes vondt. Hver gang mister jeg pusten og hver gang er det like vondt å få den tilbake. For du er ikke borte, du er bare for langt unna. 





Jeg knyter på meg de godt brukte Converse-skoene og tenker på at jeg må husker å sette pris på tiden som er igjen hvor jeg kan bruke de, for snart kommer kulda, snart kommer isen. Snart kommer tiden for mønstrede såler og tjukke jakker for å holde kulda ute og beina på jorda. Så trasker jeg gjennom sentrum, hopper på en buss eller trikk, jeg ser ikke mot Schous bryggeri, men rett frem. Hele tiden ser jeg rett frem. Mens jeg går eller ruller forbi i en trikk så ser jeg rett frem. Fremover. For det er meg og verden igjen, hånd i hånd, gamle kjente. Det er meg og ingen andre og hele jævla resten av verden. Så jeg står opp om morgenen, jeg går på jobb, jeg møter venner, jeg ler, jeg smiler, jeg lever. Jeg griner ikke når jeg våkner om morgenen lenger, jeg griner ikke i dusjen heller. Jeg tar på meg skoene og går videre, og når du ser meg på bussen og jeg sitter der for meg selv, med musikk på ørene og du ser meg smile, så smiler jeg fordi jeg kan, fordi jeg smiler uten grunn og jeg veit at alt kommer til å ordne seg. Jeg sitter der på bussen og smiler for meg selv, og ser rett frem, rett frem i fremtiden. 

Fem dager / Fire dager

For bare fem dager siden så skinte sola, men jeg kunne se skyene i horisonten, men det var fortsatt varmt. Såpass varmt at jeg valgte å legge vekk tankene, frykten som boblet inni meg. Jeg valgte å drukne det med troen, den troen jeg alltid har hatt, på oss, på deg og på meg. Jeg valgte å drepe frykten med det brennende håpet jeg alltid har hatt for oss, håpet og troen som i skjønn forening blir til en kamplyst som en okse. For bare fem dager siden skreiv jeg et langt innlegg om å kjempe for det man tror på, det man virkelig har troen på, det som får hjertet til å banke fortere, det som får hjertet til å hoppe over ett slag. For så lenge det er en mulighet til at det kan være riktig, så mener jeg at det er verdt det, det er verdt det å kjempe for, det er verdt det å kjempe med nebb og klør. For det er det jeg gjør, jeg kjemper, hver dag og alle dager som måtte komme. For bare fem dager siden var jeg klar som aldri før for å kjempe, for å gi alt jeg måtte gi.





For bare fire dager siden ble alt blåst vekk. Teppet under føttene mine ble revet vekk og med det forsvant alt annet også, sammen med meg ble verden snudd på hodet og når jeg landet med ett brak kjente jeg meg ikke lenger igjen i verdenen jeg befant meg i. Det var da fjell ble knust og da hav tørket ut. For fire dager siden var du ikke lenger min og jeg ikke lenger din. For fire dager, fire utrolig lange dager siden mistet jeg det jeg var aller mest glad for å ha, deg. Nå har jeg bare meg selv og det er ikke nok.


For bare fem dager siden hadde jeg alt / For bare fire dager siden hadde jeg ingenting