Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Vidunderlig helt greit

Jeg har nesten ikke skrevet et ord siden siste dagen i november og det er greit, det er godt, for jeg har lov, jeg har skrevet mer enn hva jeg noen gang kanskje har gjort, det føles i hvertfall sånn og jeg har gjort alt annet enn å skrive. Jeg har vasket klær, ryddet stua. Jeg har lest, lest Monstermenneske og hjertet mitt eksploderer og trekker seg sammen og jeg har brettet kanten på sidene hvor det var setninger som satte meg ut, setninger og ord som fikk meg å få vondt og jeg gjør aldri det, uansett hvor fine og bra bøkene måtte være, så bretter jeg aldri eselører i dem, for jeg elsker bøker og jeg tar så godt vare på dem, men i denne boka må jeg det, jeg må merke sidene for å kunne lese dem senere igjen og det er så mange av dem, noen ganger glemmer jeg det, men det er greit, for det er så fint, hele boka er så fin og vond og så fin.

Jeg har vært hjemme i en måned, ikke festet, ikke dratt ut, vært skikkelig asosial, selv om jeg ikke har tenkt over det i det hele tatt. Jeg har avslått å bli med ut, jeg har sett at folk har hatt det gøy og det har vært noen fantasiske kvelder ute og jeg blir bare glad når jeg ser bildene på facebook dagen etter og jeg er ikke redd for å gå glipp av ting lenger. Fobien mot å gå glipp av ting har sluppet taket, jeg kan fortsatt kjenne den, men jeg velger å lytte til kroppen og hjertet og hodet i stedet og de forteller meg at jeg heller vil bli hjemme, lese bok, kose på katt, lage taco og sovne på sofaen før klokka ti. Fordi kroppen er sliten. Hodet er tomt. Jeg trenger hvile, sovne tidlig på sofaen, enda det er helg, enda jeg kan være oppe så lenge jeg vil, så sovner jeg før klokka ti, før klokka ni, med How I Met Your Mother på tv'en som spør om jeg fortsatt ser på etter fire episoder og jeg gjør ikke det, jeg har sovnet og det er helt greit. Jeg trenger å lese magiske ord i magisk fine bøker, under dyna, i sofaen. Jeg trenger å klappe på myk pusepels og begrave hodet mitt i magen på katten, kjenne varmen fra han og høre brumminga som kommer fra et dyp langt inni han. Jeg trenger å sitte oppe å game Dragon Age, jeg trenger å romance Cullen eller Blackwall, å le av Iron Bull og Dorian. Jeg trenger å pusle hjemme, farge håret, pakke julegaver, prate i timesvis på telefonen med M og jeg trenger å være hjemme. Det er vinter og jeg har gått litt i hi og for første gang så blir jeg ikke stressa av dette. Oslo og livet der ute venter på meg og det er helt greit. Alt er helt greit og det er så vindunderlig deilig. Jeg er ikke lei meg om dagen, jeg er ikke angstfull. Jeg er ikke ufattelig glad, jeg er ikke tvers igjennom lykkelig. Og det er så fint. Det er så greit. Det er så vidunderlig greit.