Jeg hører på "Det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne"-spillelista mi. Det er The National, Thåström og de hjerteskjærende sangene til Biffy som jeg har dratt frem fra arkivet. For det mørke, triste, melankolske varmer hjertet mitt om dagen. Alt jeg vil er å høre på denne lista, om igjen og om igjen, sittende, liggende i senga, med bøker og Pinterest og Friendsepisoder på tv'en. Jeg vil bare gå i hi i senga mi og høre på musikk og ikke prate med noen på en stund. For det er så mange tanker og de tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre og jeg tenker mye på hva jeg vil gjøre med livet mitt om dagen, for jeg aner aner aner aner ikke hva jeg vil, enda jeg vil så mye, alt for mye. Jeg tenker på at jeg burde rydde snart, enda jeg bruker fritiden min til å lese, skrive, se på alt for mye Netflix, drikke alt for mye øl, spise alt for mye mat ute som jeg egentlig ikke har råd til. Jeg tenker på at jeg aldri burde ha sendt den meldingen, seks om morgenen på lørdagen. At jeg ikke burde ha den hårfargen jeg har, blå, når jeg er introvert som jeg er og ikke glad i at alle tar på meg på fest og insisterer på å dytte på hodet ditt, dra i håret ditt, for å vise det frem til ytterligere enda flere mennesker, så du låser deg inn på do, du drikker ølen din i hjørnet og ser på alle de andre på festen, mange av dem har du ikke sett på flere år, du veit hvem de fleste er og han som har stirret på deg før og ikke turt å snakke med deg, stirrer på deg nå og våger heller ikke å snakke med deg denne gangen, så du går bort, sier hei og dere begynner å prate om at det må være så praktisk å være så lav som jeg er, fordi det er skråtak og jeg kan stå komfortabel under det skrå taket og jeg prater om at, joda, det er veldig praktisk, men ikke alltid og legger ut om en historie sist gang du var ute å fløy og at da du skulle ta ned sekken din så fikk du ikke bagasjelokket ned igjen, fordi du ikke rakk opp og jeg viser det med å late som om jeg prøver å klatre opp på flysetet, fordi det var det jeg måtte gjøre og jeg hang i lokket, og han ler og smiler, flere ler og smiler, men det rikka seg ikke og jeg ga meg ikke, helt til en amerikaner insisterte høflig på å hjelpe meg og jeg takket ja, og han ler av meg, jeg føler meg sjarmerende, C kommer bort og ler av den samme historien og jeg drikker av ølen min og ser på folka rundt meg og jeg innser at det ikke er noe mer å hente her, jeg har gjort og sagt og hatt det så gøy som mulig i løpet av kvelden og det er på tide å dra hjem, det er ikke så mange igjen uansett nå, det er seint og jeg er full og jeg vil hjem til senga og se på Friends til jeg sovner og jeg kommer nok til å gråte litt, gråte over noen episoder, gråte litt over ting jeg skulle ønske var annerledes og så skal jeg sovne og våkne og sende en melding tidlig lørdag morgen og jeg skal ikke få svar og jeg skal overse mobilen min resten av helga, uka, måneden, året, livet, og mens jeg overser mobilen og alt og alle, ligger jeg i fosterstilling i senga, med en pus rett ved siden av meg, med bøker stabla ved siden av senga og med kaffekopp i vinduskarmen. Jeg kommer snart ut av hiet mitt, jeg lover, jeg må bare høre litt mer på The National og Biffy og Thåström og Lykke Li og Sigur Rós og alle de andre som kommer med på lista og jeg skal være litt trist, litt varm i hjertet og litt melankolsk, for dette er slutten (på vinteren) og det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne.

Couch potato

I fire dager gikk jeg i hi. Jeg sov på sofaen, våknet på sofaen. Netflix spilte den ene episoden etter den andre, men jeg fulgte ofte ikke med. Ene kvelden så jeg ferdig den første sesongen av en ny serie jeg har funnet og jeg satt og gråt og gråt, for det var jo ikke meningen at han ene skulle dø. Jeg leste ferdig to bøker, skrev, jeg drakk kaffe og spiste sjokolade. På lørdag ble jeg invitert ut på kino. Vi begge hadde en hvit helg og det eneste vi kunne komme på å gjøre, foruten å drikke øl, var å dra på kino. Vi så på Interstellar i tre timer, etterpå var vi svimle og slitne. Den filmen tok på, den var bra, men det var slitsomt å holde tilbake alle tårene hele tiden. Enten så var det filmen som var rørende, eller så var det bare jeg som er litt følsom om dagen. Etterpå tuslet vi hele veien hjem, diskuterte filmen, begge likte den, begge prøvde å forstå alt. Svimlende vitenskap, svimlende film. Jeg vasket av meg sminken, satte opp håret, tok på meg mer behagelige klær. På mobilen fikk jeg en melding. "Noen planer i kveld?". Jeg valgte å overse den. Tanken på å dra ut på byen der jeg lå, klar for enda litt mer tv-serier og søvn, fristet ikke litt engang. Det fristet ikke å være hun som blir kontakta hver lørdag etter klokka ett heller. Jeg orker ikke å være hun. Jeg vil heller sove alene, på sofaen, sovende til utallige episoder med en og samme tv-serie. Jeg vil ikke være den personen man kun kontakter for å få seg noe, natt til søndag. Jeg snudde mobilen opp ned, skjermen ned mot sofaen. Sånn, nå kunne han prate med sofaen min i stedet. 

I to varme, flotte, klamme uker lekte jeg meg i landet over dammen. J ga sitt ja til mannen sin og nå er det en mindre av oss. De ugifte. Det ble ti ganger mer doughnuts enn hva jeg trodde og det er en av de tingene jeg fortsatt sitter å savner enda. Når skal Crispy Cream komme til Norge?! Jeg kom hjem til en hysterisk kosete pusekatt og et Norge hvor høsten hadde meldt sin ankomst. Det var kanskje det jeg gledet meg aller mest til med å reise bort mens den siste resten av sommeren fortsatt var her; Å komme hjem og trekke inn høstlufta. Jeg tok med meg boka jeg visste ville gi meg høstfølelsen i solfylte Florida og jeg satt der ved bassengkanten i steikende sol med gåsehud. Jeg veit ikke hva det er med denne årstiden, men elsker elsker elsker den. Den er så forfriskende. Jeg elsker å se frostrøyken sige ut mellom leppene mine, jeg liker å kunne surre skjerfet rundt halsen. Jeg elsker til og med regnet som pisker mot ruta. Jeg blir alltid så glad av sånt vær. Det er godt å måtte trekke jakka inntil seg fordi man fryser litt. Alle bladene på trærne som plutselig står i fyr og flammer. Å endelig kunne bruke alle favorittklærne sine, fordi det gjerne er tjukke, varme fine gensere og boots som er for varme å ha på beina om sommeren. Det var godt å komme hjem igjen. Og det som er enda bedre med oktober, jeg har snart bursdag og så er det Halloween. Jeg elsker Halloween og har alltid gjort det. I begynnelsen av oktobert, hvert år, sniker Halloweenpynten min seg frem fra kottet. Butikkene var stappfulle med Halloweendekorasjoner og jeg løp rundt som en liten drittunge, kalkulerende på hva som kunne få plass i kofferten og overleve hele reisen tilbake til Norge. Huden min har fått en anelse ny nyanse og bikinien kan nå pakkes ned for godt for i år med god samvittighet. Innholdet i kofferten ligger strødd ut over hele stua og det tar vel et par uker før det hele kommer på plass i klesskapet.

Livet er tilbake til normalen. Det slumres helt frem til klokka sju om morgenen, før jeg med smale øyne finner veien til badet og tannbørsten. Det var godt å komme tilbake på jobb etter lang tid med sykdom ganske lenge og så ferie i tre uker. "Æsj, for et vær!". Jeg smiler, øynene er trøtte og hendene mine varmer seg på dagens første kaffekopp. Regnet pisker mot ruta. "Jeg vet", svarer jeg og ser ut vinduet. Eneste forskjellen er; Jeg elsker dette været. Høsten er her og jeg kjenner meg lykkelig hver gang jeg titter ut vinduet. Det er mørkt, det er regn og det er kjølig. Det jeg gledet meg mest over etter å ha kommet hjem var at jeg skulle kjøpe meg et fint skjerf og finne frem høst/vinterjakkene mine fra skapet. Om kveldene, når jeg har kommet hjem enda en kveld ganske så seint, pisker regnet mot vinduene mine. Jeg kjenner alltid en slik ro på denne tiden av året. Følelsene pleier å lande, hodet er klart, hjertet banker varmt. Det er øl og bøll etter jobb, eller bare en bokseøl i hånda i sofaen til M før og etter at vi har laget middag sammen. Jeg er "reservekjæresten" hennes nå, mens hennes sin er ute på turne. Så trasker jeg hjem, enda en gang alt for seint på kvelden før jeg kommer meg hjem og legger meg i senga mi, trøtt, med en sliten kropp. Jeg prøver å lese i boka før jeg sovner, men jeg rekker nesten aldri å lese mer enn én side før øynene er igjen. Det er fint å være tilbake, hjemme.