Den svarte linjen mot alt det hvite blinker taktfast mot meg. Det er som om den sitter å trommer takten, er utålmodig. "Kom igjen da.." Jeg ser på den. "Skriv noe!" Blink. Blink. Blink. "HVA SOM HELST!" Katten sitter på gulvet og ser opp på meg. "Kos meg!". Alle krever sitt, men det siste er vanskeligst å motstå. Alt det hvite som skriker etter ordene jeg alltid har på tuppen av fingrene, men aldri når jeg setter meg ned for å skrive. Dette hvite jeg har begynt å hate. Denne lille svarte streken som alltid skriker sånn mot meg. Jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet. Han blunker fornøyd, begynner å svinse sakte rundt meg, mens han stryker seg inntil meg med hele kroppsvekten sin mot meg. Jeg blir liggende å lekekose med katten i flere timer. Det er mørkt ute og det er seint og jeg har ikke skrevet noe i dag heller. Jeg har hatt flere timer til å fylle opp alt det hvite med det sorte, men ingenting har kommet. "Det er lenge siden du har blogget!". Utenfor blinker blålysene som er på vei opp Trondheimsveien. I noen sekunder er stua mi som et diskotek. "Du burde skrive en bok!". Stua mi er mørk, det eneste som lyser den opp er lyset fra gatelysene utenfor vinduet. Lyset beveger seg på veggene mine i takten til vinden utenfor. Jeg har en sang på hjernen. Biffy. Det er lenge siden jeg har hørt på dem. Jeg hørte på dem på bussen, da jeg hadde snørt på meg skoene, kost katten farvel og busset opp mot Tonsenhagen. Jeg satte på den siste plata, første sangen. Lot sangene spilles en etter en. Helt til de dro meg med til helt andre steder enn der hvor jeg befant meg på 31-bussen mot Grorud T. Rockefeller en onsdagskveld, gjerder mot ribbeina, plastikkglass med øl som drikkes opp i store slurker før man kaster det tomme begeret på gulvet og danser videre, hjertet dundrende i brystet, svette som rant fra panna, halsen som var hes av synginga. Denne jenta jeg har så lyst til å skrive om, som går igjennom gatene i Oslo, som danser med hendene over hodet til takten til musikken, som drikker øl på de mørkeste bulene, som lever aller mest når hun går alene med musikk på ørene og alt hun kan se er skotuppene foran seg mens hun beveger seg igjennom byen, denne jenta som jeg ikke helt veit hvem er, som egentlig ikke er meg, men som jeg begynner å kjenne, denne jenta jeg har så lyst til å skrive om og alt hun gjør, om livet i Oslo, om mennene hun kysser, de hun ikke kysser, om vennene hun sitter oppe med til sola står opp, mens de deler en sigg, alle disse eventyrene, nedturene, oppturene, tårene, latterne som befinner seg og utspiller seg i denne jenta, det er det jeg søker etter, fortellingene hennes og alt som må fortelles på en riktig og sann måte og før jeg vet ordet av det så er sangen over og jeg er fremme på Tonsenhagen og jeg tenker at jeg skal skrive når jeg kommer hjem i kveld, jeg skal sette meg ned, sette på samme sangen og jeg skal skrive, å da jeg kommer hjem, da setter jeg på samme sangen, da setter jeg med ned ved skrivebordet, slår på pc'en og ser på den svarte streken mot alt det hvite, katten mjauer nede ved føttene mine og det er ingen ord som kommer ut. Så jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet. 

We don't need to trust a single word they say

Håret mitt blir mer og mer bustete om dagen. Når jeg står opp om morgenen, drar jeg med meg den tynneste dyna, sommerdyna, med meg ut i sofaen, for så å legge pc'n på fanget. Jeg kryper opp i sofaen med bustete hår og trøtte øyne, så setter jeg på Machines, Different people, Pocket, The joke's on us, Trumpet or tap, eller en eller annen Biffy-sang, og dagen min starter. Jeg lar skottene dra meg inn i melodiene, lar dem kapre hjerte mitt, om og om igjen, jeg lar dem rive meg med og under deres kontroll flyter jeg med til de mest fantastiske stedene, de viser meg kriker og kroker i hjertet jeg ikke trodde jeg hadde og de lar meg kjenne på følelser jeg aldri føler noe annet sted.

Mobilen tikker det inn meldinger hele tiden om dagen. Det er spørsmål om øl fra fine jenter og morsomme karer. Det bustete håret og det lette hjerte forteller sagaer om eventyr i hovedstaden og øl. Massemasse øl. Og massemasse latter. Jeg har ikke ledd så mye som det jeg har gjort de siste tre ukene, på evigheter. Knutene i livet før har løst seg opp og ting går den riktige veien. Jeg er lykkelig om dagen og jeg får puste. Jeg utfordrer meg selv mye og jeg mestrer alt jeg setter meg til å gjøre. Alle fjellene jeg bestiger kan jeg nå nyte utsikten fra. Det vil komme flere karer med fine smil som får meg til å gå fra vettet og det er fortsatt ting som lurer i skyggene, men livet er bra om dagen. Sola skinner selv de dagene regnet høljer ned. Hjertet er lett selv om det var et eventyr jeg veldig gjerne skulle ønske kunne fortsette litt til. Det er enkelt å puste selv om det er ting i skyggene som gjerne skulle ha kvelt meg. Jeg føler meg sterkere og mer modig enn noen gang. Nå om dagen kan jeg flytte fjell. Jeg er klar for alt verden måtte gi meg og jeg braser ut i den selv. Jeg aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne, jeg aner ikke hvilken kar som skal få meg til å gå fra vettet neste gang og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å finne denne karen heller. Det er vanvittig irriterende og helt fantastisk på èn og samme gang. Jeg flyter gjennom gatene med ett lett hjerte som er på søken etter å hoppe over ett slag. Og jeg veit det kommer, men jeg veit bare ikke når. Så i mellomtiden er jeg med fine og morsomme folk, drikker alt for mye øl og fokuserer på å ha det bra. Og det fungerer som faen.

Are you an elephant? You crush me to pieces

Når jeg går ned den snirklete trappa, med det fine gelenderet, pyntet med snirklete blader, og kommer ut i bakgården og ut porten i nummer 2, trykket jeg på play. Jeg starter dagen med Different people, og jeg kommer hver gang til å tenke på Simon når jeg hører på denne sangen, Simon som spiller på orgel, som først er svakt, svakt, som så tar over alt i headsetet, og jeg lar det ta over alt i hodet mitt. Ingen andre tanker, bare følelser. Bare den varme følelsen som brer seg i kroppen når jeg hører tonene som blir sterkere og sterkere, til det tar over alt og alt jeg trenger å gjøre er å flyte med, ikke noe annet. Jeg overlater kontrollen til Simon og Co og jeg vet at jeg er i trygge hender. Simon som sitter der med Darkthrone vesten sin og tenker på det norske bandet, før han legger fingrene på tangentene og spiller tonene som er starten på dagene mine. Sangen begynner så forsiktig. Det er som å putte tåa forsiktig i vannet, kjenne på temperaturen, la deg venne deg litt til den stikkende kulden, for så å bare hoppe ut i det. Jeg ser meg rundt, går over veien, forbi Rimi, forbi Schous bryggeri, og videre bortover i Storgata, Torggata, Osterhausgate, Møllergata. I den en eller annen gate som vil igjen lede meg til en ny. En fot foran den andre, varm følelse i brystet, kjærlighet på ørene. Skrittene som ikke lenger gjaller mellom betongveggene rundt meg, for sommerskoene har blitt tatt i bruk. Ikke lenger store sko, som tynger hvert skritt. Jeg lar meg selv fly fritt. Jeg lar meg selv sveve over den bare asfalten jeg har savnet så forferdelig. Den bare asfalten som bærer løfter om sommer, bølgeskvulp, sol, musikk og varme. Om varme netter og lange, late dager. Jeg håper at dette blir en bra sommer.

Jeg leter igjennom blogger, bøker og tekster om dagen etter svar, på spørsmålene jeg ikke vet hva er. Jeg håper bare at jeg kommer over svarene jeg ser ut til å søke. Jeg leter igjennom musikken jeg hører på, jeg ber skottene om råd, setter på låtene som får hjertet til å banke og blø, men det er ikke der. Jeg finner det ikke. Jeg finner det ikke i gatene jeg går igjennom med sola i ryggen eller med gatelyktenes lys over hodet. Det er ikke der heller. Jeg finner det ikke i ordene jeg selv skriver. Svarene lar seg vente. Jeg finner ikke svarene i stillheten og mørket på soverommet mitt om natten. Månen og stjernene lyser ikke vei. Jeg vandrer hvileløst igjennom Oslo som et spøkelse. Med et slitent drag over ansiktet søker jeg etter noe jeg ikke vet hva er. Det blir vanskeligere og vanskeligere å smile ettersom dagene går. Jeg prøver å fokusere på fine ting. På ting som gleder meg. Men jeg kan ikke flykte fra meg selv. For jeg ender alltid opp i senga mi alene, i sofaen alene. Da jeg atter en gang blir møtt med den rungende stillheten som kveler meg. Stillheten som skriker etter svar, på spørsmål jeg ikke vet hva er. Jeg føler meg fanget i den dype stillheten som aldri lar meg hvile. Stillheten som alltid venter på meg når jeg kommer hjem, når livet skjer der ute og mitt står stille der inne. Stillheten lar alltid vente på seg, ventende på meg.

 Og fortsatt går dagene. Tross den ruvende stillheten som plager livet av meg, går livet faktisk videre. Jeg prøver å ta de rette valgene om dagen, men i alt kaoset føler jeg meg blind. Det er som om jeg falmer rundt i blinde. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Jeg prøver å bare fortsette. Kjøre på. Bane meg en vei igjennom dette her. Jeg lar sola varme ansiktet når jeg har mulighet. Jeg lar hjertet banke lett når jeg klarer å senke skuldrene. Jeg gleder meg over fine små ting i hverdagen. Jeg drømmer om karen med det lange håret og skjegget, men lar det bare forbli med det, drømmer, for en stund. Jeg ser på filmer som får tankene til å vandre andre steder. Jeg møter venner, drikker øl, kaffe, vin. Jeg tar til meg de fine kommentarene fra dere, for de er virkelig fine. Jeg ler når jeg klarer det og jeg har det bra når det er mulighet til det. Jeg tillater meg selv disse pausene fra stillheten, som alltid venter hjemme på meg, når jeg har mulighet. For å puste, for å overleve. For så å låse meg inn i leiligheten igjen der hvor det hele venter. Megselv.

-

Jeg vet ikke om noen av dere liker Mumford and Sons? Vel. Jeg har en billett til overs til konserten på torsdag i Oslo Spektrum. Det er sitteplass, og jeg lurer på om noen som titter innom denne bloggen kanskje har lyst til å bli med meg? Jeg bytter billetten bort (gratis) mot godt selskap. Lover at jeg er ganske så snill og koselig av meg, til tider ganske så awesome også, så hvis det er noen som har lyst, kontakt meg gjerne på: lisbethnilsen@live.no. Håper jeg får en date på torsdag <3

Skylight

Hun hadde ikke forventet at det var den sangen som skulle slå i stykker alt. Hun hadde sett seg ut at det var en av de andre hun har lært seg utenat eller en av de gamle gode. En av de som betyr så mye for henne at hun kunne skrevet flere bøker, bare om èn sang. De kom de også og de rykket i hjertet. De slo rot og rykket. Men de klarte ikke å dra det med seg. Den isende smerten var der enda. Teksten, den fløyelsmyke stemmen, ansiktene deres. De klarte det ikke. Det var som om de ble irritert over dette. De var jo de som skulle rive løs henne fra mørket. Det er derfor de lager musikk. Det er derfor de elsker dette. Fordi de veit hvor mye det betyr for oss. For meg. Så de tok i et ekstra tak. De trakk pusten. Hun trakk pusten. Hjertet banket hardt. Hos de tre skotske mennene og hos hun norske jenta som stod rett foran dem. Hjertene deres slo i takt. Og på utpust gled fingrene over gitarstrengene, trommestikka slo takten til pulsen deres. Verden stoppet opp og det var bare dem. Dem fire. Og resten av hele Sentrum Scene. Tonene kom brakende ut av høytalerne og rett inn i hjertet. Rett inn i den isende smerten. Det var så vondt. Hun klarte ikke å puste. De visste det. Men de sluttet ikke å spille. De tok i mer. Stemmen var enda mykere enn noen gang. Tonene traff den isende smerten og knuste den. Smeltet den. Fordrev den. Hjertet stoppet. Det hele stoppet. De tunge, tunge trommeslagene fikk hjertet til å banke igjen. På slaget banket det nok en gang i takt med dem. Med kjærligheten. Med musikken. Med livet. De skjønte at de hadde klart det. Det kom en tåre fra øyekroken til Simon. Ben smilte. James lukke øynene. Vi var ett. Meg og Biffy. Biffy og meg. Jeg stod lamslått. Forhekset av musikken som tok meg, løftet meg opp. Opp over alle de andre hundrevis av menneskene. Over hodene deres. Og de alle så opp på meg. De følte det de også. De fortsatte å spille. Tonene, magien, gled ut av hjertene deres, inn i armene, ut i plekterne og trommestikkene, inn i instrumentet, ut høytalerne og fylte hele rommet med en så rå kjærlighet at ingen klarte å puste. Hjertene til de hundrevis av menneskene stoppet. Verden stoppet. Tiden stoppet. Sakte, men sikkert gled hun ned igjen. Hjertet hadde begynt å banke igjen. Hjertet fulgte rytmen til trommeslagene fra Ben. Han tok ikke øynene fra henne. Simon lot fingrene gli over gitarstrengene. James fulgte etter med sin bass som fikk luften i lungene til å dirre. Trygt nede på bakken, foran scenen, midt på, trakk hun pusten. Det var som om hun var født på ny. Tonene rundt henne gled sakte ut. Hjertet slo igjennom brystet. Man kunne se det. De så det. De hadde klart det igjen. Hun var fri. De hadde drept mørket rundt henne med kjærlighet og magiske toner. Hun så opp på dem, de så ned på henne. Hun smilte og ut av øyekroken rant det tårer. "Takk" sa hun. De så på henne og smilte. "You're welcome".

Fredagen kan ikke beskrives med ord. Jeg måtte fortsatt prøve. Teksten ovenfor, som de fleste sikkert skjønner, er ikke helt sann. Men den kunne like gjerne vært det. For det er slik jeg opplevde det. Det er slik det føltes. Jeg ble løftet opp av kjærlighet, magi og øredøvende rå musikk. De trollbant meg og tok bort forhekselsen min. Den iskalde smerten i brystet begynte å smelte. Den er der enda, men den har begynt å smelte. Takket være dem så klarte jeg å puste igjen. Jeg kjente at hjertet banket av kjærlighet, ikke bare for å overleve. Jeg var lykkelig. En hel dag var jeg hodestups forelsket og lykkelig. Ting er ikke perfekt, men de ga meg en styrke jeg kan leve videre på. De gjør alltid det og det vil de for alltid gjøre.

Jeg blir så glad av å se på dette bildet. Varmen brer seg om i hele meg. Å selvom jeg har mange kamper å kjempe på hjemmebane, veit jeg at jeg har disse i ryggen. De er med meg. På ørene. I hjertet, der jeg vandrer Oslos snirklete gater, på veien jeg ikke vet hvor fører meg, men jeg er ikke redd. Ikke nå lenger. For det er meg og dem, mot resten av verden, og sammen klarer vi alt. Sammen er saken biff(y).

Foto: privat

Because God tricked us and this is all just a joke on us

"Jeg snubler rundt i det som kalles dager. Noen snegler seg av gårde, andre merker jeg ikke har vært her engang. Livet er ikke så enkelt om dagen. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare sippe eller sutre. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg sterk ettersom dagene går. Dagene mine har blitt som en magnet for problemer og det meste ser ut til å gå til..helvete. Jeg kan sitte i sofaen hjemme, alene, og plutselig bryte ut i gråt. Ikke over en spesiell ting, bare alt. Kjærlighet, leilighet, jobb, og nå har det grodd fram en god dose med dritt i vennegjengen også. Jeg skulle ønske jeg kunne sette alt på pause. Bare for å få igjen pusten. Jeg løper maraton hver dag, det er det, det føles ut som. Hjertet banker til jeg tror det skal kapitulere og stoppe. Hjertet er ikke helt med. Hodet er milevis unna. Jeg er her, men ikke egentlig. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg vil være. Alt som frister om dagen er å begrave seg under dyna sekundet man kommer hjem, og bare bli der. For resten av evigheten. Jeg glemmer å spise, jeg glemmer å ta vare på meg selv, jeg glemmer å leve. Det er vanskelig nok i seg selv å takle et brudd med kjæresten, men når resten av rammene i livet forsvinner, er det enda vanskeligere å takle alt sammen på èn og samme gang. Og uavhengig av hvor sterk man er som person, så makter man ikke hva som helst."

Dette skrev jeg for noen dager siden. Alt sammen er sant. Livet mitt siden begynnelsen av februar har bare vært en stor magnet for problemer. Livet ble mørkere og mørkere. For hver dag som kom dukket det opp nye utfordringer, problemer og forandringer som har snudd livet mitt på hode. Men er det en ting jeg vet, så vet jeg med sikkerhet er at dette kommer til å gå over. Bare ikke enda og jeg vet ikke når. Jeg vet at livet kommer til å bli lysere og jeg vet at jeg takler alt sammen. Jeg vet at jeg kommer til å huske på å spise middag etterhvert og jeg vet at jeg kommer til å huske hvordan man lever livet igjen, en dag. Bare ikke helt enda. Jeg vet at de lyse, lette dagene kommer. Når og hvor de dukker opp kan man aldri vite på forhånd og jeg tror det er ingen som gleder seg mer enn meg til nettopp dette. Når jeg kan smile med hele kroppen. Når jeg kan føle meg lett. Når det er enklere å puste og det ikke lenger er tungt over brystet. Når sola titter frem sammen med vårblomstene. Når sommeren står for dør og de lange nettene og skruttete lakenene nærmer seg. Når de lange lyse nettene skremmer bort mørket. Når mørket er lenger unna enn noen gang. Det blir lettere. Dette vet jeg. Hvordan jeg vet dette? Det er fordi det holder på å skje, i små doser av gangen. Gradvis. Litt og litt. Jeg klarer å ta igjen forspranget på problemene, jeg takler dem, og løper videre etter neste. Jeg klarer dette. Det er tungt, men det er mulig. Det har gått fra å være bekmørkt til at jeg begynner å skimte et lys. Langt der borte. Men det er et lys. Og dette lyset blir bare sterkere.

På fredag, 22. februar, skal jeg møte gutta fra Skottland. Jeg skal få møte Biffy Clyro!!! Heltene over alle helter. Kjærligheten over all kjærlighet. Musikken over all musikk. Jeg skal møte fineste Simon, James og Ben. Gutta som alltid er der med meg. De beste gutta i hele jævla verden. De som gjør meg til et lykkelig menneske. Jeg skal møte dem, og det er med dette jeg mener at jeg vet at det finnes lysere dager. Jeg kjenner varmen i brystet allerede. Børen er lettere å bære. Jeg smiler uten at jeg tenker over det. Denne kjærligheten gir meg styrke. Å det hele avsluttes med konserten deres på Sentrum Scene. Jeg skal la den rive med seg alt dritt. Jeg skal åpne hjertet for kjærligheten disse gutta gir meg og jeg skal være lykkelig. Jeg skal være brusende lykkelig og få vondt av all kjærligheten. Det er det jeg skal.

Jeg ser lyset i enden av tunnelen.

Biffycruise

Jeg hører på musikken som tar meg tilbake. Til sol, telt, øl, musikk og kjærlighet. Festivalkjærlighet. Det er bånd rundt armen og kjærlighet i hjertet. Det er første gang jeg skal se Biffy live og jeg har ingen aning om hvordan det kommer til å bergta meg. Hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Lite visste jeg at litt over ett år fra den dagen, så kom jeg til å stå i et P3 studio i Tønsberg dødsens nervøs, for jeg skulle jo hilse på disse menneskene. Disse tre mennene fra Skottland. Ta de i hånden. Introdusere meg. Lite visste jeg at de var like nervøse som meg. De skjønte at dette betydde mye for oss, håndplukkede utvalgte, og de var like nervøse selv. Lite visste jeg at det kom til å henge en Biffy-plakat over tv'en i stua, med deres navn som de skrev mens jeg holdt med skjelvende hender plakaten rett slik at de hadde et nogenlunde underlag å skrive på. To Lisbeth, love from Biffy. 

Hadde jeg visst det da jeg satt der i campingstolen, med årets festival t-skjorte og ola-shorts, og hørte på Biffy på den gamle MP3-spilleren min, hadde jeg ledd og aldri i verden trodd på det. For, hvordan i all verden skulle jeg få til det? Hvordan i all verden skulle det være mulig å få til? Jeg vinner ikke konkurranser. Jeg får ikke slikt.

Men jeg vant en konkurranse. Min aller første. Ikke selve konkurransen som var det året, for å få møte Biffy Clyro under årets Slottsfjellfestival. Nei, ikke den konkurransen. Men en konkurranse for å få være med på premieren av Biffys live dvd som ble spilt inn når de hadde konsert i Wembley. Håndplukket utvalg av mennesker i Norge og noen få andre land. De aller første, i hele jævla verden. Det var rått og det var awesome. Noen uker senere, fikk jeg melding av Mona, som hun het. Mona hadde trukket ut meg som en av disse vinnerne og fått med seg hvor iherda Biffy-fan jeg var. Hun inviterte meg, og de andre vinnerne av dvd-konkurransen, til å møte dem, om vi skulle til Slottsfjelfestivalen. Jeg skulle på Slottsfjellfestivalen det året.

-

Jeg blir aldri lei av å skrive eller prate om Biffy. Jeg forstår hvis dere andre blir det, men det er bare en så stor del av meg at det hadde vært rart og unaturlig om jeg ikke gjorde det så ofte. Det hadde ikke vært ekte av meg. Det hadde ikke vært meg. Og hvis noen ikke liker det, så godtar de heller ikke meg som helhetlig person. 

På torsdag så skal jeg og en fantastisk fin venn av meg, en av de som aldri blir lei, på danskebåten (av alle ting. I know!). Eller Biffycruise som vi kaller det. Det skal bli helt fantastisk gøy! Det blir rølp, Biffy og latter, latter, latter! Skuldrene skal senkes og glassene heves! Skip O'hoi <3