Det er første dagen hvor jeg kan ta på meg linsene på over en uke. Endelig så ser jeg. Brillene fikk feil styrke tror jeg, sist gang jeg har hos optikeren, men jeg har bare glemt å gå tilbake. Jeg bruker aldri brillene uansett. Men forrige uke fikk jeg øyekatarr, legen lurte på hvordan jeg hadde klart å få det. Jeg svarte at jeg hadde håpa på at han skulle kunne fortelle meg det. Øyekatarren er over, nå er det scenebetennelse og smerter i rygg og nakke. Jeg føler at jeg er et vandrende vrak. Kroppen min svikter meg hele tiden. For to uker siden hadde jeg bihulebetennelse. Når jeg ringer til legekontoret om morgenen, kjenner de som jobber i resepsjonen meg igjen. Jeg føler meg som en vandrende hypokonder og jeg hadde trodd jeg var det jeg også, hadde det ikke vært fort at kroppen min gjør så vondt. 

Trærne utenfor vinduet mitt er blitt oransjbrune. Halloween-helgen er over, men jeg nekter å ta ned gresskartelysholderne. På hjørnet av stuebordet ligger gavene mine fra fredagen. Bursdagen min i år var en av de mest fantastiske. Aldri før har jeg fått så mange klemmer. Aldri før har stua mi vært fylt så til randen av masse forskjellige mennesker som går overens. Aldri før har jeg sett så mange metalfolk synge på Backstreet Boys-låter. De fineste av de fineste kom. De jeg trodde ikke kom til å komme, kom. De jeg har savnet så utrolig lenge og som jeg ikke har snakket med på alt for lenge, kom. Jeg fikk fire forskjellige bøker, alle noe med katter. Jeg fikk et brodert bilde av Ravneringene. Jeg fikk tre sixpacks med øl hjemme og ute fikk jeg alt for mange shots. Og klemmene. Det var så mange klemmer. Hele lørdagen gikk med på å sitte i en godstol på Halloween-fest og bare smile. Kroppen var ødelagt. Hodet var trøtt. Men hjertet var så varmt. Når folk spurte hvordan jeg hadde hatt det dagen før, så kunne jeg ikke svare annet enn at det var fantastisk. Jeg er verdens heldigste person som har disse folka i livet mitt og på et tidspunkt så satt jeg å lurte på hva jeg har gjort for å fortjene dette. Disse rare, gærne, sære, snille, fine menneskene i livet mitt. Noe må jeg ha gjort riktig. Så når resten av festen på lørdagen dro ut på byen, dro jeg hjem til en tom og stille leilighet. Pusekatten brummet fornøyd. Endelig var jeg hjemme igjen. Den kvelden, den helgen, trengte jeg ikke mer eventyr. Jeg la meg ned på sofaen, dro med meg dyna og sovnet ved siden av alle gavene mine, mens Friends spilte av på TV'en. 

Jeg er offisielt 25 år og jeg kan ikke vente til å fylle 26.

Runaways // 25

Det er fredag, det er endelig høst og vi har nok en gang ramla ned trappa på Hula. Det er mørkt, det er bråkete og vi er jævlig glade hele gjengen. Endelig er det helg, endelig er vi alle samlet igjen. Det er den ene dårlige vitsen etter den andre. Man husker ikke lenger hvor mange øl man har drukket, det spiller ingen rolle. Du sitter der i midten av disse folka og du innser hvor rart livet ditt er om dagen. Du var tilfeldigvis ute aleine en lørdag i juli. En helt vanlig julilørdag, du hadde ikke ferie, men alle andre hadde det. Folk var reist på tvers av landet i bil, noen var på hytta, andre var i andre europeiske byer. Du var aleine og rastløs, akkurat som du hadde vært resten av sommeren hittil, og du gadd ikke mer, du tok på deg skoa, jakka og gikk ut, helt aleine, uten noen plan. Det trengte ikke å skje noen episke eventyr i kveld, du trengte bare å komme deg ut, være ute blant mennesker, enda om du ikke var med noen av dem. Du trengte bare å gå litt, få litt frisk luft og øl. Du ville ha øl. Oslo var fortsatt varm, julisola hadde gått ned for lengst. Du visste ikke helt hvor du skulle gå, helt til du fikk en sms av en du ikke kjenner så godt. "Øl?". Og nå sitter du her, i midten av denne ufattelig rare gjengen. Ingen er like på noen som helst måte, vi er alle veldig forskjellige. Disse menneskene som du ikke kjenner så godt, men som du fra dag til dag blir bedre kjent med. Du ser plutselig mørket i øynene til en som smiler og er glad, man hører smerter bak latteren til noen. Man lærer hva som er favorittbandet til en, at en egentlig ikke liker øl. Man begynner å se de dypere sidene ved et menneske, for vi har så ufattelig mange sider og det er ikke alltid vi viser dem alle til folk. Man ser de negative sidene ved en person og vi ser ulikhetene. Limet er at vi respekterer at ingen er perfekte og vi aksepterer hverandre for akkurat den man er. Med alle våre problemer og negative sider, har vi det jævlig fint sammen og vi har det vanvittig gøy. Disse folka jeg ikke kjent for noen måneder sider, disse sommermånedene hvor jeg lurte på hvor livet mitt var på vei hen, noe jeg fortsatt lurer på, men det jeg veit denne gangen er at verden ikke er så skummel som det angsten har fortalt meg at den er, at det er så mange flotte, varme, smarte, fine mennesker der ute som er klare for å være glad i deg og som du kommer til å bli så ufattelig glad i tilbake. Jeg lurer alltid på hvor livet mitt vil bære meg hen og hvor neste vei leder.

I dag fyller jeg tjuefem år og jeg er offisielt halvveis til femti. Frontallappen er ferdigvokst og jeg kan ikke lenger skylde på at hjernen min ikke er ferdigutviklet når jeg tar dumme valg. Det er bare fem år til jeg er tretti og for fem år siden var jeg bare tjue. For fem år siden hadde jeg offisielt flyttet ut fra barndomshjemmet, jeg fikk min første ordentlige jobb og jeg stod på egne bein. Jeg flyttet inn i et gult aneks på Kampen og sammen med en venninne. Vi spilte playstation i hagen og vi sov i hengekøya om sommeren. Fy fader, for en fantastisk tid, samtidig som det var en veldig vanskelig periode også. Nå er jeg tjuefem, jeg bor aleine i en rosarød blokk i sentrum og jeg har fast jobb i kommunen. Jeg ramler ned trappa på Hula i helgene og jeg drømmer om å klare å skrive en bok en dag. Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse og den eneste kjæresten jeg har er katten min. Jeg har de rareste og fineste vennene. Om fem år, når jeg er tretti, bor jeg nok et annet sted. Jeg tror livet mitt vil være veldig annerledes enn hva det er i dag. Hvor mange tatoveringer har jeg da? Har jeg klart å skrive boka mi? Hvem er det som opptar all min hjernekapasitet og gir meg hjertesmerte? Hvilke skjeggete mannfolk har jeg klina med? Hvem er det som sitter rundt bordet med meg og drikker øl med meg om fem år? De flotte menneskene jeg hang med den gangen for fem år siden, henger jeg ikke lenger med og de jeg henger med i dag henger jeg nok ikke med om fem år, men det er det som er en del av livet, er det ikke? Jeg er så glad for at jeg har hatt så mange bra mennesker i livet mitt og jeg respekterer når vennskap tar slutt og man ikke lenger er venner. Det er vondt og fint på samme tid det også. For man utvikler seg, man vokser og ikke minst; man vokser fra hverandre. Det finnes heldigvis unntak og noen henger seg fast ved deg og er der sammen med deg om fem år, kanskje ti, også. Jeg er ikke den samme personen jeg var for fem år siden, jeg er ikke engang den samme personen jeg var for ett år siden og det er jeg veldig glad for. For jeg utvikler meg, jeg blir formet til den personen jeg er og vil være og jeg blir eldre. Jeg liker å bli eldre.

I morgen skal jeg sitte sammen med denne gjengen jeg beskriver ovenfor. Denne rare, perplekse gjengen som er så rar og ufattelig fin. Jeg er heldig og jeg er så glad for at jeg har så fine folk i livet mitt, både de som kan komme og de som ikke har mulighet. Takk alle fine <3

Hipp hipp

Om under en time fyller jeg 24 år. Det er faktisk ikke helt sant. Det er i morgen klokken 14:02 i, 29. oktober, fyller jeg år. For fire år siden ringte pappa meg, jeg stod i kø på Standard, du kan tenke deg hvor mange mennesker det var der, og jeg hadde egentlig ikke tid til å prate. Men jeg tok telefonen. "For tjue år siden ble du født, akkurat på dette tidspunktet". Jeg stoppet opp litt og tenkte ikke lenger på alle menneskene rundt meg. Fy fader.. Tjue år siden, akkurat i det øyeblikket. Nå er det fire år siden, men når klokka bikker to over to i morgen, mens jeg er på jobb og tenker på at nå er det ikke lenge igjen før jeg slutter, så fyller jeg ett år til. Mens de fleste på min alder skriker for hvert tall som kommer snikende, liker jeg å bli eldre. Jeg liker å bli voksen, jeg liker å bli eldre. Jeg liker å se ansiktet mitt forandre seg. Jeg gleder meg til å se smilerynkene og andre rynker komme på plass, for det viser at jeg har levd et liv. For med alderen så kommer det nye tider, opplevelser, minner og lærdommer. Jeg er et helt annet sted den dag i dag, enn hva jeg var der jeg stod på Standard 29. oktober 2010. Men akkurat nå er jeg fortsatt 23 år. Jeg sitter i sofaen under dyna, med nyfarga, grønt hår. Ostepoppen ligger ved siden av meg, nesten tom. Katten sover. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre i morgen. Jeg skal starte dagen med å kjøpe noe godt på butikken før jobb. Skolebolle, brus, kake, sjokkis.. Noe. Så skal jeg spise og kose meg. Gratulerere stille til meg selv, skåle med kaffekoppen i speilbildet i vinduet, mens jeg smiler lurt. For jeg kommer til å smile i hele morgen. Denne uka er bursdagsuka mi og i morgen er det min dag! Jeg gleder meg som om jeg fortsatt skulle være åtte år, med halvlangt blondt hår, ventende på kake på senga om morgen, med mor og far som synger bursdagssang. Det er ingen mor eller far som vekker meg på senga med kake og gaver i morgen. Det er kanskje en pusekatt som er glad for at jeg endelig er våken. Jeg må lage eller kjøpe min egen kake. Jeg må stå opp tidlig, gå på jobb og være voksen. Og det er helt greit. For jeg er i morgen en tjuefire år gammel jente, med grønt hår og sorte klær, en jente som skal spise boller og godt til frokost og smile igjennom en hel arbeidsdag før det venter øl på Bula og fine folk. For selv om tallet kryper opp til tjuefire, så er den lille blonde, åtteåringen fortsatt der inne et sted. Og sammen skal vi smile og le og ta i mot alle gratulasjoner.