En helg (fredagen)

Jeg er så trøtt at jeg kunne ha fortsatt å sove ut resten av kvelden hadde jeg ikke tvunget meg til å stå opp klokka fire, for å gå i dusjen, fikse meg og rekke ølsalget på butikken. Hele kroppen verker og muskler jeg ikke visste jeg hadde er såre. Verden går rundt, hodet henger ikke med. Jeg snur meg under dyna der jeg ligger på sofaen, ringer M, for jeg trenger å snakke med et menneske, våkne til livet igjen, bli fortalt at jeg må komme meg i dusjen snart, at det er på tide å se levende ut igjen. Hun svarer nesten på første ring. Jeg forteller om gårsdagen. Herregud. Jeg veit. Gårsdagen var et maratonløp. Vi spiste billig lunsj rett etter jobb, så løp vi til demonstrasjon på Jernbanetorget. Vi fulgte med toget opp Karl Johan, men svingte av ved Hula for vi trengte øl og vi drakk øl, og det kom flere, og vi drakk enda mer og så skulle vi videre, hvor vi ikke orket øl noe mer, vi trengte vann, vann og drinker, så vi drakk en drink og den var alt for søt og kvalmende og på mobilen så tikket det inn meldinger, "Når?", og jeg la mobilen tilbake i lomma. Jeg må gå. Så løp jeg, løp fra vest mot øst,  det var fulle mennesker i gatene, jeg var full jeg også og jeg løp, løp mot øst og svingte innom en leilighet tre minutter unna min. Jeg trenger vann og vann fikk jeg. Jeg er sikker på at jeg drakk et helt hav den natten. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet til C og J og jeg fortalte om kvelden min og planene etter at jeg hadde vært hos dem, vi lo, C fortalte meg om en date han hadde hatt for litt siden og at han skulle på ny date snart igjen, denne gangen med en annen. Det var noen high fives, vi lo og jeg drakk enda mer vann, mens jeg satt å klagde over at jeg ikke ville ha med meg han som sendte meldinger hjem til meg, for da blir det så personlig, det skal ikke være personlig, og de lo av meg og jeg lo av meg selv jeg også, før jeg takket for vannet og pausen hos dem og jeg ble dyttet ut av døra mens de smilte. "Gå å få deg noe du nå!". Så jeg løp ned trappen, rundt og rundt og rundt, før jeg var nede på grusen i bakgården og jeg løp ut på Hausmansgate, opp Storgata, inn Trondheimsveien, låste meg inn porten i Heimdalsgata og løp opp trappen, rundt og rundt, før det hele endte med at det ringte på hos meg litt over klokka to.

Vi ler. M og jeg har snakket sammen i en halvtime på telefonen snart. Sakte, men sikkert kvikner jeg litt til. Akkurat når hun må legge på, ser jeg at jeg burde komme meg i dusjen sånn at jeg rekker ølsalget. Vi legger på, jeg trekker de få klærne jeg har på meg av meg, over hodet. Børster det bustete håret. Vasker bort restene av sminka fra i går. Går inn under den varme strålen som fyller meg med ny energi. En ny kveld venter og den skal ikke bli mindre innholdsrik denne kvelden heller.

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

Høsten. Den kjølige vinden, luften som er så klar at du føler du kan se for første gang. Man blir slakta for mindre, men jeg bryr meg ikke. Sommeren har vært fin, men jeg gleder meg virkelig til høsten. Jeg tror høsten er favorittårstiden min. Sensommer og begynnelsen av høsten. Mørket kommer snikende, luften blir klarere, frostrøyken ønsker deg god morgen på vei til jobb. Jeg har parkert boka hjemme, den ligger i vinduskarmen på soverommet og venter på meg, men jeg har ikke tid. Hvert våkende sekund har jeg noe jeg skal gjøre og når jeg først får tid til å gjøre det jeg vil, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av. Noen dager kjenner jeg mørket komme snikende, men jeg knuffer det vekk og løper videre. Sorry, har ikke tid!, tenker jeg. Som om det skulle vært en innpåsliten Amnesty-verver. For jeg har virkelig ikke tid. Jeg har ikke tid til å kjenne på den sorgen som oppstod for uker siden. Jeg har hverken tid eller lyst. Jeg velger rett og slett å ikke ta stilling til det lenger. For jeg har prøvd det før, jeg har tatt stilling, jeg har tatt meg tid til å kjenne på det og det eneste det førte med seg var antidepressiva og lange sykemeldinger. Jeg nekter. Jeg vil ikke. Jeg vil løpe rundt med vennene, synge på sanger på Stortorvet mens vi venter på trikken hjem før den så kommer og vi ombestemmer oss på sekundet og løper leende vekk, fordi vi skal ha mer øl, skal jo ikke hjem nå! Så vi tar en øl til, prater med skippere på Mono og lærer interne håndhilsninger. Vi prater om musikk og livet og døden, og de gangene vi stopper opp og kjenner hvor slitne vi er ser vi på hverandre med faenskap i øynene. Faen så fint vi har det. Også ler vi den trillende, onde, fantastiske latteren som brer seg ut i utestedet. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst til å kjenne på klumpen i magen. Og litt etter litt forsvinner den. Fordi jeg har det så fint, jeg har det så bra, vi har det faen så bra. For det er ikke noe jeg eller deg lenger, vi har blitt en masse, en vi og sammen så løper vi igjennom gatene på jakt etter den siste pilsen før vi faktisk klarer å komme oss på bussen, t-banen eller den siste trikken hjem. Å det fine er, er at høsten kommer til å komme før jeg selv aner det, snikende, mens jeg er opptatt med å drikke øl og le.

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Hva gjør du på søndager?

For hva skal søndagene egentlig brukes til? Til å snu seg i anger, rulle deg rundt inn i dyna og sverge på å aldri komme ut fra den igjen, der man våkner opp og innser hva man fant på i går, hvem du klina med og hvem du dro med deg hjem? Skal den brukes til å kurere skallebank og hamrende hjerter? Til å dyrke kreativiteten, skrive, skrive og skrive enda mer, mens kaffekoppene forsvinner og sola beveger seg over himmelen? Bruker du den til å ligge i armkroken til han du vil være med for evig og alltid, eller kanskje hun du trodde du aldri skulle få? Er det sommerfugler og røde kinn? Dekkes det på til frokostbord og presskannekaffe? Er det pannekakefrokoster med sultne, romlende mager? Er det lange samtaler over kaffekopper om gårsdagens fangst og hvem som klina med hvem, mens man sitter der å ler, virkelig ler, fordi det er mer komisk enn noe annet? Er det sol, overskya, regner det akkurat denne søndagen?



Vi fem sitter rundt bordet som er i retning baren. Og blikket mitt er festet, nesten like mye som blikket til han i baren. Mens ølen forsvinner og tomme glass blir byttet ut med nye fulle, stiger motet og faenskapet i deg. Hvorfor ikke? Hva i helvete har du å tape? Svaret er: Ingenting. Ikke en dritt! Så når glassene er tomme og menneskene småfulle, tusler de ut i Torggata for å bli spredt for alle vinder. Men før hun når utgangsdøra stopper hun opp ved baren og han som har stirra minst like mye på henne som hun har gjort på han, kommer bort til henne, legger hun igjen en hvit liten lapp. Og mens hun smiler lurt og takker for seg, hamrer hjertet under huden og hun snur seg og går ut døra, ut der hvor vennene venter, heiende og lattermilde. "Hva sa han?" spør de i kor og svaret ditt er latter som fyller gaten. Om folk snur seg og ser på dere, så ser de en vennegjeng som ler og klemmer. De ser fem forskjellige mennesker som skal i fem forskjellige retninger. Og hun ene jenta som alle retter oppmerksomheten sin til er den modigste jenta i hele verden, akkurat denne dagen, denne søndagen. 



Søndager har blitt til den dagen i uka jeg liker best. Lørdager er det så mange forventninger til, skyhøye forventninger som ofte blir lagt i grus. Søndager forventer man ikke stort. Det er den dagen som er åpen for hva som helst. Du kan gjøre den til hva du enn ønsker. Om det er å sove bort dagen på sofaen med dritt-tv stående på i bakgrunnen. Om det er å gjøre de tingene du aldri får tid til å gjøre, ta oppvasken, vaske badet, skrive disse artiklene som ikke skriver seg selv. Søndagen er den siste sjangsen før hverdagen begynner igjen, til å gjøre hva du enn ønsker. Du kan forme den slik du vil. Les en bok, lag kaffe eller te, besøk fine folk, møt dem for kaffe eller øl, spis ute, gå deg en tur, finn deg en kafé med vindusplass og se på menneskene som går forbi til koppen er tom. Det er noe med "nå eller aldri", det gjør noe spesielt med meg. For det er på søndager jeg er modigst, det er da faenskapet fyller meg og jeg blir til et lite monster. Monster i den forstand at jeg gjør ting jeg aldri ville gjort ellers. Det er nå eller aldri. Siste sjangs. Så jeg drikker øl med folk jeg ser sjeldent, jeg ler og har et hjerte som banker lett, jeg er glad og smiler mye, og jeg reiser meg opp med en lapp i hånden og gir det til han jeg har sett på hele kvelden. Det er det jeg gjør på søndager. Jeg er modig som faen. 

Puster vi fortsatt?

Kan vi ikke bare pakke sekken og flykte, sammen? Kan vi ikke dra ut av byen og se asfalt bli byttet ut med grønne sletter og jorder så langt øye kan se? Kan vi ikke sette oss i bilen uten mål og mening, bare kjøre, kjøre til havet, til sjøen, skogen, bare du og jeg, jeg og du, oss og ingen andre. Oss to på eventyr, vekk fra alle byens lyder og skyggene bygningene kaster etter oss. La oss vandre barbeint i gresset, la oss bade i det glitrende, blå vannet og hyle ut i skogen som de ville dyrene vi er. La oss fortape oss i stillheten bare skogen og naturen kan gi oss. La fuglene være bakgrunnsmusikken og la hakkespetten slå takten til hjertene våre. 

For vi er ville, vi er unge, vi er vakre og vi er frie

For vi er ville, vi er unge, vi er vakre og vi er fie. Vi er ville som dyr og rastløse som faen. Vi løper igjennom byen med hylende lattere, hvor menn og kvinner har gått før oss, som oss. Hånd i hånd, løpende igjennom gater som allerede er opptråkket før oss. Men nå er det vår tur. Nå er det oss som er unge, nå er det vi som er ungdommen. De før oss ser på oss med skjeve smil og blir varm om hjertet. De kjenner at de savner det og hvor fin den tiden er. Ta godt vare på denne tiden. Men vi hører de ikke. Vi hører ikke deres hviskende råd som henger i luften. For vi er for opptatt med å leve livet. Med å løpe videre, til neste eventyr. Med å kline med fine karer uten å tenke på konsekvensene av det. Med å drikke èn øl til selv om vi har fått nok for lenge siden. Med å nakenbade i skogen. Med å ligge på plenen og se på stjernene over oss. Med å kysse fine karer og vakre piker. Med å få hjertet til å hoppe over ett, to, tre slag. Med å dra ut på eventyr selv om kroppen skriker etter søvn og skolebøkene hyler etter å bli lest. Det kan vente. For eventyrene, livet der ute, som banker så hardt på døra at hele blokka rister, kan nemlig ikke det, livet kan ikke vente. Så vi løper ut døra, med lette skritt over bar asfalt, og følger etter føttene til dit hvor eventyrene, minnene befinner seg. Vi blir oppe til soloppgang, vi ligger med fremmede mennesker, vi finner nye venner rundt hvert hjørne, vi ler av hele våre hjerter, vi skåler med lovprisende ord, og vi er, vi bare er. Vi gir oss hen til magien vi ser over alt, vi gir oss hen til hverandre og "for alltid" sitter løst på leppene. Vi elsker, vi gir oss over og vi er de mest energiske menneskene som finnes. Vi er de som går med hjerte utenpå kroppen. Vi er de modigste, mest naive menneskene der ute. Vi er de som enda ikke har blitt kalde og bitre. Vi er de som enda ikke har opplevd nok til å bygge høye murer. Mange av oss har ingen murer. Vi er de som lever livet som om vi skulle dø i morgen. Og vi kjenner det, vi kjenner at vi lever livet slik vi vil leve det og vi veit at denne tiden av livet er noe vi kommer til å se tilbake på om ti år, om tjue år, om tredve år. Dette er årene vi kommer til å mimre tilbake til og det er disse minnene som kommer til å varme våre hjerter når vi ser tjueåringer løpe nedover gatene, hylende, lattermilde, da det er oss som ser på dem med skjeve blikk og lure smil. Da vi hvisker til dem "ta godt vare på denne tiden", da det er vi som ikke blir hørt. Fordi de er opptatt med det vi er opptatt med nå. Å leve livet. Lærdommen vi må ta med oss videre er at vi aldri slutter med nettopp dèt. La oss i fremtiden også styres av våre hjerter. La oss i fremtiden også kline med kjekke karer og fine kvinner. La oss sitte oppe hele natta og ikke tenke så mye på papirarbeidet som må gjøres. For det kan vente, det kan også vente i fremtiden. La oss i fremtiden ta med oss denne tiden, men aldri slutte å være unge til sinns. La hjertene våre forelske seg i kvinner med lange lokker og menn med vakre øyne. La oss fortrylle av magien og la oss aldri slutte å se den. La oss også i fremtiden omringe oss med eventyr, magi og kjærlighet. Aldri la hjertet ditt dø. La oss være unge, vakre og frie også om ti år, tjue år, tredve år. La rynkene og eventyrene komme og la oss omfavne de med like stor entusiasme som vi omfavner eventyrene nå. La oss forelske oss ville i fine smil og forførende øyner. La oss huske ungdommen i oss, den ville, vakre, frie personen som vi en gang var, og la oss aldri forandre. For vi er ville,  vi er unge,  vi er vakre og vi er frie.

We don't need to trust a single word they say

Håret mitt blir mer og mer bustete om dagen. Når jeg står opp om morgenen, drar jeg med meg den tynneste dyna, sommerdyna, med meg ut i sofaen, for så å legge pc'n på fanget. Jeg kryper opp i sofaen med bustete hår og trøtte øyne, så setter jeg på Machines, Different people, Pocket, The joke's on us, Trumpet or tap, eller en eller annen Biffy-sang, og dagen min starter. Jeg lar skottene dra meg inn i melodiene, lar dem kapre hjerte mitt, om og om igjen, jeg lar dem rive meg med og under deres kontroll flyter jeg med til de mest fantastiske stedene, de viser meg kriker og kroker i hjertet jeg ikke trodde jeg hadde og de lar meg kjenne på følelser jeg aldri føler noe annet sted.

Mobilen tikker det inn meldinger hele tiden om dagen. Det er spørsmål om øl fra fine jenter og morsomme karer. Det bustete håret og det lette hjerte forteller sagaer om eventyr i hovedstaden og øl. Massemasse øl. Og massemasse latter. Jeg har ikke ledd så mye som det jeg har gjort de siste tre ukene, på evigheter. Knutene i livet før har løst seg opp og ting går den riktige veien. Jeg er lykkelig om dagen og jeg får puste. Jeg utfordrer meg selv mye og jeg mestrer alt jeg setter meg til å gjøre. Alle fjellene jeg bestiger kan jeg nå nyte utsikten fra. Det vil komme flere karer med fine smil som får meg til å gå fra vettet og det er fortsatt ting som lurer i skyggene, men livet er bra om dagen. Sola skinner selv de dagene regnet høljer ned. Hjertet er lett selv om det var et eventyr jeg veldig gjerne skulle ønske kunne fortsette litt til. Det er enkelt å puste selv om det er ting i skyggene som gjerne skulle ha kvelt meg. Jeg føler meg sterkere og mer modig enn noen gang. Nå om dagen kan jeg flytte fjell. Jeg er klar for alt verden måtte gi meg og jeg braser ut i den selv. Jeg aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne, jeg aner ikke hvilken kar som skal få meg til å gå fra vettet neste gang og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å finne denne karen heller. Det er vanvittig irriterende og helt fantastisk på èn og samme gang. Jeg flyter gjennom gatene med ett lett hjerte som er på søken etter å hoppe over ett slag. Og jeg veit det kommer, men jeg veit bare ikke når. Så i mellomtiden er jeg med fine og morsomme folk, drikker alt for mye øl og fokuserer på å ha det bra. Og det fungerer som faen.

Mandag morgen, en tirsdag formiddag

Halspastiller, støle bein og bustete hår. Det er mandag morgen og jeg kjenner at de siste 10, 11 dagene har tatt på. Kroppen er sliten, øynene tunge. Hodet er ør med et hint av hodepine og kroppens immunforsvar er på bånn. Jeg sitter på jobb å drikker te og kaffe om hverandre. Te for den såre halsen, kaffe for det trøtte hodet. Hodet som har fått alt for lite søvn i det siste og kroppen som har drukket alt for mye øl. Beina er støle etter å ha traska opp og ned den ene gata etter den andre. Lette føtter som tripper over bar asfalt på jakt etter eventyr. Og eventyrene har ikke latt vente på seg. Latteren har sittet som støpt de siste dagene og jeg har ikke telling på hvor mange øl som har blitt konsumert den siste tiden. Jeg husker begynnelsen av 2013, i januar, så lovet jeg meg selv at 2013, dette året, ikke skulle gå til spille. Jeg lovet meg selv at i år så skulle jeg ha det gøy. 2012 ble året jeg ikke husker noe fra, fordi det ikke er noen ting å huske. Fjoråret var så kjedelig og trist, tross alle drømmene og planene så har jeg ikke noe å se tilbake på. Jeg nekter å leve flere slike år.

Jeg går i de velbrukte sommerskoene fra i fjor, på bar asfalt. Hjertet er lett, hodet flyter i takten med hjertet. Kroppen er lett beruset etter ett par pils og rundt meg går det mennesker i alle retninger. Jeg er på vei hjem i selskap av skottene, som synger på soundtracket til livet mitt. Jeg er på det punktet hvor jeg ikke vet hva som vil skje rundt neste hjørne. Det er så skummelt og det får det modigste hjerte til å svikte. Hjertet banker hardt under huden og er en stadig påminner om dette unge, utålmodige hjerte som ikke klarer å vente. Der går jeg, nærmere og nærmere hjørnet, med hendene i lommene, holdene hardt rundt denne mobilen som føles ut som en bombe, som når som helst kan sprenge det hele i fillebiter.

Don't you ever want to be brave?

For tre dager siden satt jeg å forbanna meg over livet mitt. Hvorfor er jeg en så drømmende person? Hvorfor drømmer jeg om disse eventyrene jeg veit at jeg aldri vil oppleve? Hvorfor har jeg blitt hjernevaska av tv-seriene som viser frem disse "ekte" personene, disse personene som liksom skal være som deg og meg, disse som vi skal kjenne oss igjen i. De som er ikke de fineste, tynneste, peneste, mest sexy. Disse vanlige, vakre menneskene. Disse som er som oss. Vi som klør oss i rumpa og raper høyt. Vi som går ut med fett hår, bare fordi vi ikke hadde tid eller ork til å gå i dusjen først. Vi som har trusene som sniker seg opp i rumpa og man må på en eller annen måte, i all offentlighet, få den tilbake hvor den skal være på en så diskré måte som over hode mulig (selv om jeg er overbevist om at dette faktisk ikke lar seg gjøre). Vi som spiser opp en hel melkesjokoladeplate i løpet av en halvtime og hater oss selv for det etterpå. Vi som har tilfeldig sex med fine karer og mindre fine karer, hvor vi ligger i senga etterpå og savner han, selv om vi har lovet oss selv at det skulle vi ikke gjøre. Vi som går ut der og føler at alle går så mye mer grasiøst enn oss, at vi sjangler og vugger frem og tilbake av en gange. Vi som ser på alle disse andre jentene og guttene som er så perfekte, mens vi føler så utenfor, utenfor alt dette perfekte, dette fellesskapet vi ikke kan besudle med vårt  nærhver. Vi som sender disse sms'ene vi ikke burde sende, selv om det er egentlig det eneste vi vil. Vi som feiler, vi som er ekte. Vi som ikke er skuespillere og vi som ikke har noe manus å leve etter. Vi som må skrive våre egne manus og ikke vite hva motspilleren vil si, for du kan ikke hans replikker. Det er en evigvarende improvisjon og man aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Det er både forferdelig slitsomt og forferdelig vakkert. Det er jo det som er livet. Man vet ikke hvordan alt dette vil ende. Man vet ikke om han du kysser på, på lørdagskvelder, er han du skal ta etternavnet til. Du vet ikke om han du sendte melding til, vil være der om ett år. Du vet ikke hva som skjer neste uke engang. Du vet ingenting. Du kan gripe roret og prøve å styre en så stø kurs som over hodet mulig, men sannheten er at vi ikke har noe kart over livet, ingenting som kan fortelle oss hva som venter oss der ute, bak horisonten. Det er dette som er livet og det er så forbanna frustrerende og magisk. Det er så jævlig slitsomt å ikke vite om han liker deg eller ikke. Det er så helvetes slitsomt å ikke vite hva man skal jobbe med i fremtiden eller hva slags studier man skal velge. Det er så utrolig slitsomt å ikke vite i hvilken retning man skal vri roret til dette skipet, ute på dette havet som er livet. Vil man gå på grunne eller vil man ende opp i en paradisbukt? Hva om man senker ankeret for fort og lar seg bli liggende og vugge ute på det endeløse havet? Hva om man seiler feil vei, hva om vinden prøver å dra deg i en annen retning? Hva om der du går i land er feil sted for deg? 

Der satt jeg, sint på meg selv og dette livet som visstnok er mitt. Her sitter jeg nå, tre dager etterpå, fyllesjuk, bustete hår, ett par blåmerker rikere, og mest sannsynlig en brist på ribbeinet mitt, og ler godt. Hvor ironisk det hele er. Hvor ironisk alle disse forbannelsene kom til å bli. For sannheten er at de siste tre dagene har vært helt fantastisk. Jeg har møtt mange nye fantastiske mennesker, fått meg en ny venn som jeg håper blir en veldig god en, vandret gjennom gatene leiende med karen med det fine smilet og skjegget, hilst på enda flere mennesker med skjegg, skinnjakker og svarte klær, drukket enda mer øl, og bølla enda mer enn vanlig. Jeg har ledd, smilt og hatt det så bra de siste dagene, takket være litt spontanitet, en god dose mot og massemasse øl.