Om nettene får jeg ikke sove. Det er ikke det at jeg ikke er trøtt, det er ikke det at jeg ikke hadde fått sove om jeg hadde lukket øynene, for jeg er egentlig veldig sliten og øynene er trøtte. Men jeg får meg ikke til å sove. I stedet ligger jeg i senga, med hodet på puta og scroller meg igjennom diverse nettaviser. Artikkel på artikkel. Veldig konkret. Tall. Statistikk. Ingen følelser. På Facebook er det innelegg på innlegg med engasjerte stemmer med hjerter som banker så det spruter. Vi må hjelpe dem. I media blir vi advart, vi vil ikke ha dem sier enkelte politikere og regjeringen ser ned fra sin høye hest ned på barn, kvinner og menn, disse menneskene med ingenting annet enn en bønn om et liv. For bak dem, den uendelig lange veien de har lagt bak seg, så finnes ingenting. Det som finnes der er død, sult, katastrofe. De har krysset hav, dødsfarlige hav, som har slukt uendelig mange mennesker og som ikke slutter å ta dem. Senest i dag tidlig så jeg et bilde av et lite barn, med ansiktet ned i sanden, død, på en av Tyrkias strender. Dette dødsfarlige havet de har måtte krysse, fordi de har forlatt noe enda farligere bak seg. Noen, en del, kommer seg over på fastlandet igjen, men til ingen redning. Gjerder. Piggtråd. Uniformerte mennesker som sier, nei. Jeg ser dem alle for meg. Sorgen, frykten, sinnet. Hjelp. 

Vi er verdens rikeste land og noen ganger lurer jeg på om vi er et av verdens kaldeste også. For jeg ser en kald verden. Asylmottak blir angrepet. Rasismen og hat florerer. Det vokser. Jeg har lyst til å rive murene, piggtrådgjerdene som blir satt opp. Jeg har lyst til å rive ned alt og slippe alle forbi. Jeg vil gi dem mat, klær, leker. Jeg vil gi dem en klem. Jeg vil gi dem et land å bo i, et land som viser disse menneskene varme, omtanke. Jeg vil gi dem et land med et varmt hjerte. 

Midt i alt dette mørke, dette hatet, skimter jeg et glimt av lys. Et glimt av håp. Det opprettes en gruppe på Facebook. De er først bare noen hundre. Refugees Welcome to Norway. En liten gruppe engasjerte mennesker ønsker å hjelpe de som har kommet seg hit. De som har gått, svømt, løpt, hele veien og kommet seg til et land langt borte fra hjemme. Norge. Disse menneskene som sover på gulvet hos UP. De som står å hakker tenner i bare t-skjorter. Gravide kvinner. Slitne mennesker. En gruppe mennesker ønsker å bidra med det lille de kan bidra med. Litt mat, klær. Plutselig begynner gruppens antall å vokse. Flere hundre blir til tusen. Tusen blir til ti tusen. Plutselig er det over førti tusen aktive medlemmer som ønsker å bidra og gruppen har ikke sluttet å vokse enda. Restauranter melder seg frivillig til å dele ut mat, helt gratis. Kleskjeder donener flere tusen klær. Vanlige mennesker kjøper inn bleier, leker, mat. Plutselig ser man håpet og man kjenner at varmen er sterkere enn kulden. Vi er ikke verdens kaldeste land. Dette er ikke en kald verden.

Om nettene får jeg ikke sove. Jeg leser innlegg på innlegg, artikkel etter artikkel. Jeg ser alle ansiktene for meg og sorgen deres, frykten deres holder meg våken. Jeg gråter stille ned i puta. Den myke puta mi, i senga mi, under en varm dyne, liggende i dette rommet. Tak over hodet, mat i kjøleskapet. Faen så heldig jeg er. Denne sorgen over alle disse menneskene holder meg våken og jeg klarer ikke å ikke gjøre noe annet enn å fortsette å lese om dem.

På armen min, min første tatovering, er det et hjerte som brenner. Jeg sier at jeg ikke tar tatoveringer fordi de symboliserer noe, men fordi jeg har lyst på dem. Det er sant, men det er også sant at noen har en betydning for meg. Det brennende hjertet på armen min minner meg på at jeg aldri må slutte å bry meg. For jeg må aldri gi faen. Jeg må aldri se en annen vei. Jeg må aldri slutte å kjempe, for meg, for andre, for en bedre verden. Jeg må aldri slutte å bry meg. Og det kan ikke du heller. Fordi for noen mennesker betyr det lille du kan bidra med, alt.

/

Hvordan kan du hjelpe?

Refugees Welcome To Norway:

Meld deg inn i Refugees Welcome To Norway sin gruppe på Facebook for å finne konkrete forslag på hvordan du kan bidra. Meld deg også inn i en undergruppe for byen du bor i.

Oslo sin egen gruppe er her. 

Gi:

Hvor mange klær har vi ikke liggende som vi nesten aldri bruker, som er hele og kanskje mange ganger nesten ubrukte? Rydd i skapene deres. Den gamle vinterjakka du ikke har hatt lyst til å kaste fordi den er i god stand, fordi du har kjøpt deg nye, som du liker bedre. Gi den bort. T-skjortene som ligger helt nederst i skuffen som du nesten aldri bruker lenger. Gi den bort. Skjerf, gensere, vinterklær. Gi det bort. Det er noen der ute som fryser fryktelig og som ikke eier noen ting.

- Hele, rene og gjerne varme jakker, klær og sko.

- Leker

- Sanitetsprodukter

For donasjoner send mail til: refugeestoyen@gmail.com

Mottak: 

Finn ditt lokale mottak, men ring på forhånd. Hør hva de kan trenge og hva du kan bidra med.

Liste over de forskjellige mottakene.

Frivillig:

Meld deg til å dele ut mat og klær, som verge, støttekontakt, flyktningguide, besøksvenn, osv. Kontakt mottakene, kommunale flyktningkontor, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Røde Kors, osv. 

Doner:

Doner penger til Refugees Welcome to Norway på konto: 9801.26.22120. Regnskapsfører er Melodi Kovacevic.

Det er alt for mange mennesker her som ikke bryr seg om hvem du er

De prater om at tiltakene som er satt inn ikke fungerer og at de ikke veit hvorfor folk dropper ut av skolen. Hvorfor de ikke klarer å fullføre. Hvorfor vi ikke klarer å fullføre. De sitter å river seg i håret,  disse byråkratifolkene med sitt gråe hår, med dressjakkene og utallige dager bak skolebenken. De har brukt uendelig mye penger over alt for mange år og ingen resultater. Frafallet er fortsatt stort. Og jeg veit ikke hvorfor andre ikke klarte å fullføre skolen, hvorfor folk den dag i dag ikke makter å fullføre. Jeg veit ikke grunnen til hvorfor du skulket så mye og en dag ble borte fra klasserommet. Jeg veit ikke hva som gjorde og som fortsatt gjør at så mange ikke makter en skolehverdag, enda jeg kan forestille meg mange forskjellige grunner. Det eneste jeg veit er hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen og hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Jeg tror grunnene er like mange som menneskene, om ikke enda flere. Mobbing, psykiske problemer, problemer i hjemmet, ingen venner, dårlig miljø i klassen.. Kanskje alt dette og enda mer på en og samme gang.

For meg er det ikke et spørsmål om hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen eller hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Hvorfor er det ingen som spør meg hvordan jeg i alle dager holdt ut så lenge? Hvor er min klapp på skulderen? Min "Bra jobba!"? Hvorfor er det ingen som viser forståelsen for at jeg holdt ut så lenge jeg gjorde og gir meg skryt for styrken dette krevde?

Hvor mange selvmordsbrev har jeg skrevet i løpet av livet? Hvor mange ganger har jeg blitt hjemme fordi jeg ikke makter å gå over dørstokken for så å bli sett av mennesker rundt meg? Hvor mange ganger har jeg ikke blitt sett av de voksne rundt meg? Hvor mange ganger har jeg bedt om hjelp, for så å ikke få det? Hvor mange andre er det som meg der ute? 

Aldri ble jeg sett av de voksne rundt meg, enda tegnene ble bare tydeligere og tydeligere ettersom årene gikk og problemene mine ble større og større. Aldri fikk jeg hjelp, selv de gangene jeg ba om det. Alltid ble jeg kalt lat, at jeg måtte skjerpe meg og ta meg sammen. Aldri ble jeg sett og dere blir fortsatt ikke sett. Dere får fortsatt ikke hjelp og problemene deres blir bare større og større, tyngre og tyngre å bære. Hvorfor er det så rart at vi ikke klarer å fullføre?

Jeg ser deg, du som står alene i skolegården og ikke veit hvor du skal gå, for du har ingen å være med. Jeg ser deg som tegner på pulten din helt bakerst i klassen, som bare vil høre på musikken din og forsvinne. Jeg ser deg som har så store problemer hjemme at du ikke klarer å fokusere på skolen.  Jeg ser deg som sitter inne på do og gråter, mens de andre er ute i friminuttet. Jeg ser deg som blir kalt for feit, for taper, for homo, for satanist. Jeg ser deg som er så sint at du tror du skal sprekke. Jeg ser deg som ikke makter å gå ut døra om morgenen, du som oftest etterlater en tom pult etter deg. Jeg ser deg, du som ikke blir sett av læreren din, enda det syns på hele deg. Jeg ser deg og dere alle og det er dette vi trenger; Spør oss. Se oss. Hjelp oss.

/ 

Seigmen - Trøst

Jeg våkner rett etter at klokka har blitt åtte. Det er søndag morgen og jeg var hjemme før klokka ti i går kveld. Det eneste av alkohol som ble konsumert fra min side var noen slurker jeg stjal til meg fra venninnen min sin øl. Allikevel er kroppen tung og sliten, å det føles ut som om jeg har løpt maraton, vært på tidenes fylla dagen før og hatt meg med en sirkusartist. Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene, samtidig som det er en pusekatt som har oppdaget at mennesket hans er våknet. 

Jeg skulle egentlig sette meg ned for å spille playstation, men jeg ender opp med å lese de to bøkene til Virginia Woolf "Et eget rom / Tre guineas" når det er en oppdatering som tar evigheter. Når oppdateringen er ferdig er jeg opptatt og jeg blir tatt tilbake til en verden som ikke lenger eksisterer. Eller gjør den det? Mange av problemstillingene Virginia skriver om i boken "Et eget rom" er på sett og vis problemer vi har den dag i dag, fortsatt. Som kvinne i dag vil du fortsatt møte mange av de samme problemene Virginia beskriver i boka si. Kvinner i offentligheten må forvente å få mer kritikk, bli avfeid og få trusler oftere enn menn i offentligheten. Kvinner må forvente å få kritikk på noe en mann mest sannsynlig aldri ville fått kritikk for. Kvinner velger å trekke seg fra den offentlige debatten grunnet sin egen sikkerhet. Florence Aryanik har vært borte fra offentligheten en stund nå grunnet grove trusler, men velger nå å trosse det. Hun er tilbake og velger å være en del av debatten, selv om det er folk der ute som ønsker å få henne til å tie stille. Det er modig og det er tøft gjort av henne! Det tar noe ekstra av deg, om du er født med kjønnet kvinne, om du skal være en del av den offentlige debatten. Noen ganger krever det noe ekstra av deg bare å kunne gå til bussen....

/

Jeg skriver ofte og lenge, men jeg rekker ikke alltid å poste innleggene. Jeg finner frem bilder som jeg mener passer sånn passe og jeg er nesten klar til å trykke publiser, men jeg liker å gå ordentlig over ett innlegg sikkert ti ganger før jeg publiserer det, og når man har en person på den andre siden, som vil ut i skogen, til vannet, nå, så fort som mulig, for å bade, ja, da blir det liggende i utkast sammen med alle de andre innleggene og venter på en dag det er rolig på jobb, slik at jeg kan gå igjennom å faktisk trykke på 'Publiser'.