Don't ever doubt your lionheart

Jeg startet sommeren med å grine, med å være helt aleine og miste pusten litt. "Var du sjalu?", spør du og smiler litt lurt, fornøyd. "Jeg var knust", svarte jeg, uten å vike med blikket. Så jeg begynte å løpe. Jeg løp igjennom skogen jeg aldri har løpt igjennom før, jeg løp til jeg såvidt orket å gå hjem igjen, jeg drakk vann fra bekker inne i skogen, for så å sovne på et sekund når jeg kom hjem, hjemme i senga. Og med løpingen kom det en styrke, en oppvåkenhet. Plutselig vokste jeg to meter. Jeg grein ikke lenger hver natt før jeg sovnet. Seine kvelder dro jeg ut for å bade halv elleve på kvelden, helt aleine. Med ønsket om å være alene gikk jeg ut i det iskalde vannet og lot det kjøle meg ned. Med gåsehud på armene og lårene tok jeg den lange bussturen hjem igjen, med Fay, med Florence, med disse bra damene som hjalp meg mer enn venner kunne. På mange måter omfavnet jeg ensomheten jeg hadde blitt tildelt og jeg grep om den. Jeg prøvde ikke å støte den vekk lenger, etterhvert fant jeg styrke i den. Og med denne styrken vokste jeg som et tre i skogen. Jeg strakte greinene mine oppover mot himmelen og lot de grønne bladene bli badet i sollyset. Jeg gravde ned føttene mine, røttene mine, dypt nede i jorda og fikk det stødigste fotfeste man kan drømme om. Ingen kunne felle meg. Ingen kunne få meg til å vakle. Og med denne løpingen, med denne styrken, så kom det en ro. En ro som fylte hele meg og som fikk skjelvingen i kroppen til å stilne. Angsten hadde ikke sjangs lenger. Den vonde, nervøse manifestasjonen i magen var borte, den bankende pulsen var rolig. Hendene mine skalv ikke lenger. Stemmen var stødig og jeg sa alle de ordene jeg har vært så redd for å si, så alt for lenge. Jeg sa "Jeg elsker deg". Jeg fortalte om det vanskeligste. Ryggen var rak og øynene holdt blikket. Jeg var ikke lenger redd for noe. Med denne fryktløsheten, med denne roen i meg, begynte jeg å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Jeg var ikke lenger avhengig av andre for å ha en fin dag. Jeg dro på boksalg og kom ut igjen med bæreposer fulle av literatur. Jeg gikk å spiste alene, drakk kaffe alene, mens jeg bladde igjennom bøkene jeg hadde kjøpt, mens jeg leste avisen, twitra. Jeg dro ut tidlig om morgenen for å ligge i skogen, bade, sole meg. Jeg dro ut for å drikke øl helt aleine, for å se hva som kunne skje. Jeg dro ut på byen en lørdag helt aleine og endte opp med de fineste folka. Jeg er ikke lenger redd for å være alene, alene ute blant folk. For med litt øl og litt guts skjer de rareste og fineste ting. 

På mange måter er det ingen store eventyr å skrive om fra denne sommeren, for meg har denne sommeren vært et eneste stort rom hvor jeg har hatt mulighet til å vokse, bli klokere på meg selv og andre og få det uendelig fint med seg selv. Jeg veit hva jeg vil med livet mitt. Jeg har funnet ut hva jeg vil studere for å kunne jobbe med noe som er perfekt for meg. Jeg er ikke redd for å måtte brenne bruer jeg kanskje må komme til å brenne. Jeg er klar for å avslutte enkelte kapitler, kapitler jeg har lest siste side på ganske så lenge allerede, men aldri fullført. Jeg trenger forandringer og jeg er villig til å gjøre det som trengs for å få dem. Denne sommeren har vært ganske vanskelig, men den har faen meg vært magisk også. Det har vært lange sommernetter og tidlige sommermorgener med høy promille og lure smil. Det har vært trolske skogsturer med kalde tjern. Det har vært kvalitetstid med bestevenn som kom på den beste ideen for å få ut all driten. Det har vært øl med kompis som veit om hemmelige, magiske steder i Oslo. Det har vært dansing halv fire utenfor Rock in med fremmede mennesker. Det har vært festival og øl og Øya. Det har vært så mange fine stunder og jeg hadde det veldig fint i mine tre uker med ferie helt på slutten av sommeren. 

Det er endelig høst. Jeg overlevde sommeren og beina står fortsatt stødig. Bootsa er plassert på beina, de tjukke genserne er funnet frem og skinnjakka er på. Jeg føler meg som meg selv igjen. Med mørket som sakte, men sikkert sniker seg tilbake, tar jeg frem gresskarlysholderne mine og gjør meg klar til mørket, til kortere kvelder. Med avstanden fra i sommer har jeg hatt mulighet til å komme nærmere meg selv, nærmere mange fine folk og nærmere det som er viktig. Mine små eventyr på egenhånd denne sommeren har fortsatt ikke sluttet og mest sannsynlig slutter de heller ikke. Og hvem veit? Med gutset jeg har om dagen, så klarer jeg nok å ramle ut i de rareste av eventyr. Jeg ruver ikke lenger 1.60 over bakken. Nå er jeg 2.60. 

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Hipp hipp

Om under en time fyller jeg 24 år. Det er faktisk ikke helt sant. Det er i morgen klokken 14:02 i, 29. oktober, fyller jeg år. For fire år siden ringte pappa meg, jeg stod i kø på Standard, du kan tenke deg hvor mange mennesker det var der, og jeg hadde egentlig ikke tid til å prate. Men jeg tok telefonen. "For tjue år siden ble du født, akkurat på dette tidspunktet". Jeg stoppet opp litt og tenkte ikke lenger på alle menneskene rundt meg. Fy fader.. Tjue år siden, akkurat i det øyeblikket. Nå er det fire år siden, men når klokka bikker to over to i morgen, mens jeg er på jobb og tenker på at nå er det ikke lenge igjen før jeg slutter, så fyller jeg ett år til. Mens de fleste på min alder skriker for hvert tall som kommer snikende, liker jeg å bli eldre. Jeg liker å bli voksen, jeg liker å bli eldre. Jeg liker å se ansiktet mitt forandre seg. Jeg gleder meg til å se smilerynkene og andre rynker komme på plass, for det viser at jeg har levd et liv. For med alderen så kommer det nye tider, opplevelser, minner og lærdommer. Jeg er et helt annet sted den dag i dag, enn hva jeg var der jeg stod på Standard 29. oktober 2010. Men akkurat nå er jeg fortsatt 23 år. Jeg sitter i sofaen under dyna, med nyfarga, grønt hår. Ostepoppen ligger ved siden av meg, nesten tom. Katten sover. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre i morgen. Jeg skal starte dagen med å kjøpe noe godt på butikken før jobb. Skolebolle, brus, kake, sjokkis.. Noe. Så skal jeg spise og kose meg. Gratulerere stille til meg selv, skåle med kaffekoppen i speilbildet i vinduet, mens jeg smiler lurt. For jeg kommer til å smile i hele morgen. Denne uka er bursdagsuka mi og i morgen er det min dag! Jeg gleder meg som om jeg fortsatt skulle være åtte år, med halvlangt blondt hår, ventende på kake på senga om morgen, med mor og far som synger bursdagssang. Det er ingen mor eller far som vekker meg på senga med kake og gaver i morgen. Det er kanskje en pusekatt som er glad for at jeg endelig er våken. Jeg må lage eller kjøpe min egen kake. Jeg må stå opp tidlig, gå på jobb og være voksen. Og det er helt greit. For jeg er i morgen en tjuefire år gammel jente, med grønt hår og sorte klær, en jente som skal spise boller og godt til frokost og smile igjennom en hel arbeidsdag før det venter øl på Bula og fine folk. For selv om tallet kryper opp til tjuefire, så er den lille blonde, åtteåringen fortsatt der inne et sted. Og sammen skal vi smile og le og ta i mot alle gratulasjoner. 

Løper og løper og løper, Og aldri ser hun seg tilbake

Det er ikke skrivesperre som har holdt meg borte fra de tomme dokumentene, det er ikke mangelen på inspirasjon, nei, det er frykt for ordene som bor her inni meg. Det er en frykt for hva fingertuppene mine kan formidle om jeg lar de flyte fritt. En frykt for alle disse ordene som har blitt skapt de siste månedene, det siste året. Alle disse ordene som blir større og større for hver dag som går, for hver dag som går hvor jeg ikke slipper de fri. For det er mange ting som ikke må bli sagt høyt, det er mange ting som burde forbli hvisket om blant utvalgte mennesker. Det er mye som kunne ha såra og mye som kunne rivd opp røtter som ikke er så dype. Det er ord inni meg som er så store at jeg frykter konsekvensene av dem om jeg slipper dem fri. Alle disse ordene, all denne frustrasjonen.

Men jeg prøver meg forde. Fordi nå har jeg latt være lenge nok. Nå har jeg holdt meg unna tastaturet, holdt meg unna de midlene som kan gi ordene utløp og holdt meg unna å formidle følelser jeg ikke lenger klarer å holde inne. Ordene må ut. Om ikke alle, om ikke de største, om ikke de mest hemmelige, om ikke noe alt for skummelt, så må noen ut. Jeg dypper tåa forsiktig i vannet og dette er resultatet:

Jeg kan ikke lenger si at jeg veit hva jeg driver med. Jeg har ingen anelse om hva jeg driver med om dagen. Jeg surrer skjerfet så mange ganger rundt hodet at du nesten ikke kan ansiktet mitt, der jeg går å hører på musikken som får det til å skrike i hodet, som får sinnet i meg til å boble, musikken som får meg til å smile selvsikkert og tråkke enda litt hardere der jeg sprader ned gata, på vei til jobb, på vei til øl, på vei til en kald leilighet. Verden er kald om dagen og det er akkurat slik jeg føler meg også. For jeg føler veldig lite, jeg er sliten og lei, men egentlig burde jeg være lei meg, såra, trist. Jeg burde være fly forbanna og bitter. Jeg burde være glad for alt det fine som har skjedd i det siste, tross alt det forferdelige. Men jeg er ikke sinna, jeg er ikke trist, jeg er ikke glad. Jeg er såvidt. Jeg står opp om morgenen og surrer skjerfet rundt halsen til det ikke går lenger, for å holde kulda ute, kulden som jeg har nok av allerede. Så jeg isolerer med skjerfet, jeg varmer meg på kaffekopper en mandagsmorgen og jeg begraver meg inn i skjegget til den fremmede karen som jeg traff bare for noen timer siden. Og for noen minutter, timer, så er alt trygt og varmt. Jeg tenker ikke og kulden slipper ikke inn. Jeg varmer meg på det jeg kan varme meg på, hvis ikke er jeg sikker på at jeg kommer til å fryse ihjel snart. Så om det er skjerfet en kald vintermorgen, den første kaffekoppen på jobb eller skjegget til han du har flørta med på stampuben, så blir det til det, at du flykter inn i varmen, inn i tryggheten, om det bare er for noen minutter, noen timer, akkurat nok til at du får følelse i de iskalde lemmene dine.

For du er forbanna, du er rasende. Du har lyst til å skrike og slå og rive ned alt rundt deg. For du er dritt lei disse følelsene, denne sorgen. Du er så sinna for alt som har skjedd og alt som ikke skjedde. For inni deg så koker det. Alle ordene, alle minnene, de river deg fra hverandre fra innsiden og ut. De ødelegger deg og mørklegger deg. De fyller deg med bitterhet og sinne du før ikke har kjent på. Du er så forbanna for alt som ikke ble. Men du svelger alle følelsene, du dreper dem i sekundet de oppstår og du nekter å la de kontrollere deg. For du er sterk og du er fri og du orker ikke mer. Du orker ikke å være mer lei deg, du velger å ikke føle noe i stedet. For det er bedre å være kald og nummen, enn å føle på alt der inne. Så du løper og løper og løper og løper og løper, men aldri kan du løpe fra det som kommer bak deg. 

Å hoppe ut i det

Jeg har tenkt mye på det i det siste. Stemmen helt bakerst i hodet har bestemt seg for lenge siden. Nå er det den logiske, den tenkende delen av hjernen som gjenstår. Den med alle spørsmålene. Den som lurer på om dette faktisk lar seg gjøre. Om jeg klarer det, om jeg har det i meg. Den mer tvilende delen av hjernen min. Den som alltid får meg til å tenke meg om to ganger, selv de gangene jeg burde bare hoppe uti. Det er som når jeg står på kanten av brygga og man veit at vanner er kaldt, men man veit også at man kommer til å hoppe uti for det om. Men så er det denne delen i hjernen som får kroppen til å tvile, som nekter bena å røre seg. Det er som om det er en vegg foran deg og du får ikke til å hoppe. Du må krangle litt med deg selv. Du må overbevise deg om noe du veit allerede. Du veit du kommer til å hoppe, nå gjenstår det bare å overbevise den delen av hjernen din som tviler og tviholder på kroppen din. Men så gir du til slutt faen, og før den delen av hjernen rekker å reagere, før den rekker å fryse kroppen din og nekte den å hoppe, så gjør du nettopp det, du hopper og braser ut i det iskalde vannet som får ilinger til å fyke igjennom kroppen din, det gjør vondt, men det er godt også, så bryter du overflaten og gisper etter luft, skriker kanskje litt, ler, så tar du et par svømmetak og sier at det ikke er så ille allikevel. Og selv om hjernen din, den delen av hjernen, har lyst til å kjefte på deg så innser den at du hadde rett. Det var ikke så ille, det er ikke så skummelt, og du hadde det i deg.



Noe av det jeg frykter mest er å aldri gjøre det jeg egentlig vil. Ting som er vanskelig og skummelt. Ting som ikke kommer så lett, men som egentlig er de største drømmene. Jeg er så redd for å aldri gjøre det jeg drømmer om. Men hva drømmer jeg om? Jeg har alt for mange drømmer og jeg aner ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Hvilken utdannelse skal jeg ta? Hvor vil jeg søke jobber? Jeg veit at jeg vil gjøre noe stort, og med noe stort så mener jeg noe som betyr mye for meg. Noe som står hjertet mitt nært. Jeg vil skrive bok, jeg vil jobbe med festival, musikk, arrangementer. Jeg vil jobbe for en organisasjon som kjemper for ting jeg tror på, Amnesty, NOAH, Fagforbundet, Dyrevernalliansen. Jeg vil jobbe innenfor kultur. Jeg vil hjelpe, jeg vil bidra, jeg vil få andre hjerter til å banke like hardt som mitt. Jeg vil gjøre noe stort, noe som påvirker andre. Jeg vil være en del av en festival, arrangere den, drive den, være en del av denne institusjonen som for tusenvis av hjerter til å banke i takt, som får tusenvis av hjerter til å falle pladask. Disse hjertene som er åpne, for musikk, kjærlighet og magi. Jeg vil jobbe med å gjøre verden til et bedre sted. Å kjempe side om side med mennesker som tror på det samme som meg: rettferdighet, like rettigheter. Jeg vil hjelpe dyrenes rettigheter og stå opp for dem som ikke har en stemme. Jeg vil være med på å påvirke, få andre engasjert. Jeg vil hjelpe enkeltindivider. Jeg vil gi ut en bok, bøker. Jeg vil skrive, skrive til fingrene blør. Jeg vil trollbinde folk, jeg vil at ordene mine skal bety noe for andre, gi dem noe. Jeg vil at noen skal elske boka mi, slik jeg elsker andres bøker. Jeg vil gjøre alt dette. Alt dette og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg aner ikke hva jeg burde studere for å få til noe av dette, eller hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg frykter at jeg aldri får gjort noe av dette. Det er kanskje det skumleste jeg veit. For jeg vil gjerne utrette noe stort, jeg vil utrette noe som betyr mye for meg. Jeg ønsker å se tilbake på livet når jeg er ved slutten, og se tilbake på en bra tid. At jeg gjorde det jeg ville. At jeg jobbet med noe som stod hjertet mitt nært. At jeg var ett godt menneske som kjempet for andre og utrettet gode ting. Og når jeg tenker etter.. Når jeg kjenner virkelig godt etter, så er det ett sted i meg, en stemme, som kan fortelle meg, at tross alle mine frykter, tross min tvil på meg selv, så veit jeg at jeg kommer til å gjøre noe bra og stort ut av livet mitt. Jeg veit at jeg kommer til å se tilbake på livet mitt når jeg er ved slutten av det, og se tilbake på ett fantastisk liv. Jeg veit alt dette. Det jeg ikke veit enda, er hvordan jeg skal klare å oppnå nettopp det. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette, men jeg holder fast ved det jeg veit: At jeg er sterk nok, at jeg har mot nok til å oppnå hva enn jeg vil. At jeg kommer til å ha et fantastisk liv med betydning. At jeg aldri skal komme til å la frykten overskygge takten til hjertet mitt. Alltid skal jeg høre dem, hjerteslagene. De modige, sterke, taktfaste hjerteslagene. Dunk, dunk, dunk.

22:03

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om det du driver med nå er det du ønsker å gjøre. At valgene du tar gjør deg til det mennesket du har lyst til å være. Ønsker jeg å kline med skjeggete karer som får meg til å smile, for så å aldri prate med de igjen? Ønsker jeg å fly videre uten å lære ham å kjenne? Ønsker jeg å gå ut der i verden for så å aldri ville slå meg ned? Skal jeg fly hvileløst gjennom livet uten å aldri våge. I frykt for å bli skuffa. I frykt for at hjertet skal gjøre vondt igjen. Skal jeg dermed låse meg inne i meg selv og aldri la noen faktisk kjenne meg, for om de kommer for nærme kan det gjøre vondt. Jeg må en gang være modig. Jeg må en gang våge å åpne meg for et annet menneske. Jeg må en eller annen gang våge å gi av meg selv, å søke etter det som er vanskelig. Ikke bare til venner, ikke bare til familie. Jeg har et stort ønske om at en fin kar der ute skal lære denne jenta å kjenne. Og jeg ønsker at han skal lære den virkelig meg å kjenne. Ikke hun som sier det hun tror hun burde si, men sier det hun mener uansett om han liker det eller ikke. For om han gjør det, så liker han den virkelige utgaven av meg og det er ingen annen utgave jeg vil at noen skal like. Jeg vil ikke bli likt for noe jeg må spille resten av livet. Jeg ønsker bare å være meg selv. Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å åpne seg og gjøre seg selv sårbar for andre. Åpne seg opp og blottlegge det blodige, bankende hjertet der inne. 

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om hva du ønsker her i livet. Det kommer til et punkt hvor du må velge å være modig og eventyrlysten, eller feig og trygg. 

Mens hjertet banket, kroppen strittet imot og kvalmen steg i brystet.. Mens skottene spilte for alt de var verdt i bakgrunn, heiende på henne, kjempende for at musikken deres skulle få motet hennes til å gro.. Mens 17-trikken rullet forbi vinduet, oppover Trondheimsveien, videre mot Grefsen.. Mens det tikket inn en sms fra bestevenn hvor hun siterte skottene "Grow some balls, and speak your mind!!".. Mens hun i tredje etasje gikk ut med søppelet og tok seg en røyk... Mens alt dette her skjedde. Mens livet skjedde som normalt i hovedstaden, i hele Norge, tok en jente i Heimdalsgata et valg. Hun valgte å ikke være feig lenger. For selvom kroppen, magen og det dundrende hjerte talte imot, var det et sted der inne i henne som brant sterkere. Det var motet hennes. Og hun og motet trykte sammen på "Send", og i sekundet de gjorde det, var hun fri. Hun var ikke lenger en fange av sin egen feighet. Hun valgte å ikke lenger være feig, men modig. Vågal. Eventyrlysten. Det spilte ingen rolle om han ikke kunne, om han ikke ville. For hun hadde fortsatt våget. Hun hadde våget å prøve. Å det er det som betyr noe. Å prøve, våge. For om man skal sitte hjemme resten av livet uten å prøve, så vil man aldri oppnå eventyrene man drømmer om. Da vil man for alltid sitte på denne sofaen alene, undrende over livet man kunne hatt. Jeg tok et valg og jeg valgte å ta de valgene som former livet mitt slik jeg ønsker det skal være. Og jeg ønsker at det skal være et liv hvor jeg er modig, hvor jeg prøver, hvor jeg våger.

Sannheter, del èn

Sannheten er at jeg ikke har det så veldig bra om dagen. Og det er ikke så veldig mange som vet om det. Og jeg vet ikke selv hva det egentlig er. Jeg er ensom, jeg er redd, jeg er sliten og jeg er rastløs. Jeg er glad og lykkelig når jeg går igjennom gatene med skottene på øra og sola i ansiktet. Jeg smiler oppriktig til folk og hjertet er varmt i slike øyeblikk. Men så kommer de kveldene jeg sitter hjemme alene. Hjertet banker fort og tankene raser. Jeg må finne på noe. Jeg må komme meg ut. Jeg vil drikke og jeg vil le. Jeg vil kline med fine gutter og jeg vil bare føle lykke. Jeg vil være glad og jeg vil mest av alt bare være lykkelig. Så jeg går ut der, drar med meg det jeg får med meg av venner og bekjente. Drikker øl etter øl, drink etter drink. Jeg smiler og jeg føler meg bra. Jeg har det bra. Jeg prater med fine karer og fremmede mennesker. Jeg ler oppriktig og hjertet banker lett under brystet. Det er som om jeg kan puste igjen. Så drar jeg hjem, med følge eller uten. Så ligger jeg der i sengen og på et tidspunkt blir jeg alene igjen. Bare meg og verden. Og det er da det begynner. Det er da det ikke går bra lenger. Det er da jeg sender melding til karen med skjegget og inviterer over. Når det ikke passer, sitter jeg nok en gang fast med meg selv. Det er da panikken slår inn: jeg er nødt til å være med meg selv i kveld. Jeg er nødt til å sitte her med alle tankene jeg ikke vet hva går ut på, og ikke vite hvordan jeg skal takle dem. Det er da jeg er nødt til å håndtere noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg og jeg vet enda mindre hvordan jeg skal takle dette. Hvordan takle en sorg og en smerte som man ikke vet hvor stammer fra? Hvordan takler man en krise man ikke vet hvorfor man har? Hvordan flykter man fra det som ikke kan flyktes fra, når alt man flykter fra er en selv? Når alt man gjør om dagen går ut på å flykte fra en selv, vil man tilslutt gå på trynet. Og det er det jeg gjør nå. Jeg tenker på èn hele døgnet, bare fordi det er enklere enn å tenke på meg selv og hva som foregår med meg. Det er enklere å legge all sin energi i andre personer, når du ikke lenger klarer det med deg selv.

Men kommer man noen vei, når man bare fortsetter å flykte fra seg selv? Jeg vil ikke få det bedre og jeg vil ikke kunne puste uten at det gjør vondt om jeg ikke stopper opp snart. Om jeg ikke lar meg selv ha det vondt. Om jeg ikke lar meg selv være alene med meg selv og lære hvor godt det kan være. Jeg må ta tilbake tiden med meg selv. For slik tid er spesiell, og hvis man ikke kan være alene og trives med det, så kan man ikke trives i livet generelt. Det var noe min kloke storebror lærte meg da jeg var liten. Jeg har alltid satt stor pris på tid alene, hvor jeg gjør det jeg har lyst til. Tegne, skrive, male, bare være. Det er blitt tatt fra meg. Og sannheten er: jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det tilbake eller hvordan jeg skal klare det. Sannheten er at jeg ikke vet, noen ting lenger. 

Åtte sannheter har blitt populært i bloggverden om dagen, og jeg liker egentlig slikt. Det er spennende å lære mer om disse menneskene man leser om og ser på bildene til. Jeg lagde min egen vri og jeg har ikke blitt utfordret av noen. Ikke utfordrer jeg noen heller. Jeg skriver om en sannhet av gangen og skriver litt mer om det. Om det blir åtte til sammen eller flere, det får vi se. 

Vaklende skritt og svarte laken

Sulten river i magen, men jeg velger å overse det. Jeg klikker meg igjennom bildene dine på face. Jeg har blitt en av dem. En av dem som vil så gjerne være både sterk, tøff og modig, men ikke klarer noen av delene. Når den eneste mulige venninna i Oslo velger å ikke bli med deg, står du igjen med valgene: være tøff og rå, og gå alene, eller sitte hjemme og sutre over hvor teit og dum du er som ikke tør å gå ut der og rocke hovedstaden ene og alene. Du velger selvfølgelig det siste. Det blir ikke skrevet historier om folk som deg vet du, tenker du. Å det er faen meg sant. Men det burde det gjøre. For det er fortellingene om disse selvstendige jentene med bein i nesa som har fucka meg opp. De som tar på rød leppestift og høye hæler, for så å møte opp alene på åpningsfesten til det nye utestedet, disse jentene som står ved baren, speidende etter han, han som inviterte henne uformelt via Facebook  Og når hun ser han, går hun selvsikkert bort til han og dere har en helt fantastisk kveld. Det er latter, øl, og sex. Det er magi og krøllete lakener. 

Men det er det ikke. For denne jenta vaska bort sminka si, la seg under dyna og så på Pinlige sykdommer på NRK helt til hun gikk å la seg i senga for så å ikke få sove. Hun lå der å tenkte på deg. Om du så etter henne eller tenkte på henne.  Om du lurte på hvor hun var eller om hun kom, for hun hadde jo satt seg på som "Skal". Var du der nå med en annen jente ved din side? Smilte du til henne som du smilte til meg? Hadde du smilt til meg på den måten? Og hvilken "måte" er nå denne "måten"? 

Det er bare deg, rommet og mørket. Gatelyktene svinger sakte i den svake vinden, og rommet blir svakt opplyst av et bevegende lys. Utenfor går folk mot sentrum og du kan høre latter og livlig prat. Det er trange utesteder som venter på å bli enda trangere. Og her ligger du. Du føler deg ikke hjemme, men det er jo ikke noe rart. Du skulle jo vært der ute du også, nå. Du skulle vært der med en øl i hånden og et smil om munnen. Du skulle vært der ute, men du klarer bare ikke. For om du hadde gjort det, om du hadde gått dit, og om du fant han og han fant deg, om han inviterte deg med til sitt bord med vennene sine, om han ble med deg hjem den natten, om alt dette hadde skjedd, hadde du vært klar for det da? For følelsene som kanskje hadde fulgt med? Hadde du vært klar for å begynne på singellivet med hele ditt hjerte? Eller hadde det vært halvhjertet? Hadde det føltes feil og rart? For om du ikke går ut og mener det med hele ditt hjerte, er det da riktig å gjøre det?

Den tomme senga føles ut som om den drukner deg, og du lar den sluke deg hel. Du lar mørket omfavne deg og svøpe deg inn. Det er både varmt og kaldt på èn og samme gang. Det er som om det er høye bølger, men samtidig vindstille. Du snur deg mot vinduet og titter ut. Det har begynt å snø. Månen kan ikke ses i kveld. Der ute venter verden og du funderer på om du er rede til å møte den og alt det den medbringer. Din sviktende modighet tyder på at du ikke er det. Det er ikke det at du er feig eller dum som gjorde at du ble hjemme i dag. Det var fordi du ikke er klar for å møte verden på en respektabel måte. Du vil ikke gå ut der mens du fortsatt vakler. Du vil gå ut der og være sikker i hvert eneste skritt. Du vil at hælene skal slå så det ljomer gjennom gata og du vil at hodet skal være hevet med lepper dekket i rødt.

Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.