En helg (fredagen)

Jeg er så trøtt at jeg kunne ha fortsatt å sove ut resten av kvelden hadde jeg ikke tvunget meg til å stå opp klokka fire, for å gå i dusjen, fikse meg og rekke ølsalget på butikken. Hele kroppen verker og muskler jeg ikke visste jeg hadde er såre. Verden går rundt, hodet henger ikke med. Jeg snur meg under dyna der jeg ligger på sofaen, ringer M, for jeg trenger å snakke med et menneske, våkne til livet igjen, bli fortalt at jeg må komme meg i dusjen snart, at det er på tide å se levende ut igjen. Hun svarer nesten på første ring. Jeg forteller om gårsdagen. Herregud. Jeg veit. Gårsdagen var et maratonløp. Vi spiste billig lunsj rett etter jobb, så løp vi til demonstrasjon på Jernbanetorget. Vi fulgte med toget opp Karl Johan, men svingte av ved Hula for vi trengte øl og vi drakk øl, og det kom flere, og vi drakk enda mer og så skulle vi videre, hvor vi ikke orket øl noe mer, vi trengte vann, vann og drinker, så vi drakk en drink og den var alt for søt og kvalmende og på mobilen så tikket det inn meldinger, "Når?", og jeg la mobilen tilbake i lomma. Jeg må gå. Så løp jeg, løp fra vest mot øst,  det var fulle mennesker i gatene, jeg var full jeg også og jeg løp, løp mot øst og svingte innom en leilighet tre minutter unna min. Jeg trenger vann og vann fikk jeg. Jeg er sikker på at jeg drakk et helt hav den natten. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet til C og J og jeg fortalte om kvelden min og planene etter at jeg hadde vært hos dem, vi lo, C fortalte meg om en date han hadde hatt for litt siden og at han skulle på ny date snart igjen, denne gangen med en annen. Det var noen high fives, vi lo og jeg drakk enda mer vann, mens jeg satt å klagde over at jeg ikke ville ha med meg han som sendte meldinger hjem til meg, for da blir det så personlig, det skal ikke være personlig, og de lo av meg og jeg lo av meg selv jeg også, før jeg takket for vannet og pausen hos dem og jeg ble dyttet ut av døra mens de smilte. "Gå å få deg noe du nå!". Så jeg løp ned trappen, rundt og rundt og rundt, før jeg var nede på grusen i bakgården og jeg løp ut på Hausmansgate, opp Storgata, inn Trondheimsveien, låste meg inn porten i Heimdalsgata og løp opp trappen, rundt og rundt, før det hele endte med at det ringte på hos meg litt over klokka to.

Vi ler. M og jeg har snakket sammen i en halvtime på telefonen snart. Sakte, men sikkert kvikner jeg litt til. Akkurat når hun må legge på, ser jeg at jeg burde komme meg i dusjen sånn at jeg rekker ølsalget. Vi legger på, jeg trekker de få klærne jeg har på meg av meg, over hodet. Børster det bustete håret. Vasker bort restene av sminka fra i går. Går inn under den varme strålen som fyller meg med ny energi. En ny kveld venter og den skal ikke bli mindre innholdsrik denne kvelden heller.

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.

Jeg hører på "Det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne"-spillelista mi. Det er The National, Thåström og de hjerteskjærende sangene til Biffy som jeg har dratt frem fra arkivet. For det mørke, triste, melankolske varmer hjertet mitt om dagen. Alt jeg vil er å høre på denne lista, om igjen og om igjen, sittende, liggende i senga, med bøker og Pinterest og Friendsepisoder på tv'en. Jeg vil bare gå i hi i senga mi og høre på musikk og ikke prate med noen på en stund. For det er så mange tanker og de tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre og jeg tenker mye på hva jeg vil gjøre med livet mitt om dagen, for jeg aner aner aner aner ikke hva jeg vil, enda jeg vil så mye, alt for mye. Jeg tenker på at jeg burde rydde snart, enda jeg bruker fritiden min til å lese, skrive, se på alt for mye Netflix, drikke alt for mye øl, spise alt for mye mat ute som jeg egentlig ikke har råd til. Jeg tenker på at jeg aldri burde ha sendt den meldingen, seks om morgenen på lørdagen. At jeg ikke burde ha den hårfargen jeg har, blå, når jeg er introvert som jeg er og ikke glad i at alle tar på meg på fest og insisterer på å dytte på hodet ditt, dra i håret ditt, for å vise det frem til ytterligere enda flere mennesker, så du låser deg inn på do, du drikker ølen din i hjørnet og ser på alle de andre på festen, mange av dem har du ikke sett på flere år, du veit hvem de fleste er og han som har stirret på deg før og ikke turt å snakke med deg, stirrer på deg nå og våger heller ikke å snakke med deg denne gangen, så du går bort, sier hei og dere begynner å prate om at det må være så praktisk å være så lav som jeg er, fordi det er skråtak og jeg kan stå komfortabel under det skrå taket og jeg prater om at, joda, det er veldig praktisk, men ikke alltid og legger ut om en historie sist gang du var ute å fløy og at da du skulle ta ned sekken din så fikk du ikke bagasjelokket ned igjen, fordi du ikke rakk opp og jeg viser det med å late som om jeg prøver å klatre opp på flysetet, fordi det var det jeg måtte gjøre og jeg hang i lokket, og han ler og smiler, flere ler og smiler, men det rikka seg ikke og jeg ga meg ikke, helt til en amerikaner insisterte høflig på å hjelpe meg og jeg takket ja, og han ler av meg, jeg føler meg sjarmerende, C kommer bort og ler av den samme historien og jeg drikker av ølen min og ser på folka rundt meg og jeg innser at det ikke er noe mer å hente her, jeg har gjort og sagt og hatt det så gøy som mulig i løpet av kvelden og det er på tide å dra hjem, det er ikke så mange igjen uansett nå, det er seint og jeg er full og jeg vil hjem til senga og se på Friends til jeg sovner og jeg kommer nok til å gråte litt, gråte over noen episoder, gråte litt over ting jeg skulle ønske var annerledes og så skal jeg sovne og våkne og sende en melding tidlig lørdag morgen og jeg skal ikke få svar og jeg skal overse mobilen min resten av helga, uka, måneden, året, livet, og mens jeg overser mobilen og alt og alle, ligger jeg i fosterstilling i senga, med en pus rett ved siden av meg, med bøker stabla ved siden av senga og med kaffekopp i vinduskarmen. Jeg kommer snart ut av hiet mitt, jeg lover, jeg må bare høre litt mer på The National og Biffy og Thåström og Lykke Li og Sigur Rós og alle de andre som kommer med på lista og jeg skal være litt trist, litt varm i hjertet og litt melankolsk, for dette er slutten (på vinteren) og det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne.

Forrige fredag satte vi oss på toget til Tønsberg. Av alle ting endte vi opp på stillevogna. Etter to øl på Hula var M og jeg i fnisehumør, mens gutta begynte å innse hva de hadde begitt seg ut på. Vi fniste oss (nesten) helt lydløst hele veien til Tønsberg, mens gutta satt å lo av hvor teite vi var. Vi drar på Seigmenkonsert og drikker øl med magneter og hull i bunnen, som vi søler ut. Vi drikker enda mer øl på en pub, en skikkelig alkispub, hvor de spiller den ene slageren etter den andre. Jeg sittedanser og synger så engasjert jeg bare klarer. Førti minutter før det egentlig skal stenge, får vi beskjed om at det er stengt og at vi må drikke opp. Han var sikkert bare lei av å høre på  meg synge. Vi går oss bort på vei tilbake til vandrerhjemmet. Disse gatene jeg har vandra full igjennom før, før når det har vært festival og konserter og øl da også. Til slutt må vi finne frem GPSen og få den til å gi oss beskjed om hvor vi skal gå, hvor vi, lydige, følger ordrene om å gå til venstre og høyre, før vi står utenfor døra til vandrerhjemmet, alle fem, klare for senga.



Jeg stanger hodet mot veggen. Hodepinen melder seg, jeg melder meg ut. Orker rett og slett ikke mer. Setter verden på pause. Hodet mitt er mørkt, men det plager ikke meg. Det er ikke det som plager meg om dagen. La det være mørkt, det er bare behagelig. Jeg er skuffa, sint, lei, stressa. Veldig stressa. Nå til helgen skulle jeg egentlig på enda en konsert, i Manchester, men det lar seg ikke gjøre. Jeg blir hjemme. Langhelg helt frem til tirsdag. Det er deilig å tenke på at jeg ikke har noen planer enda. Å kunne fylle dagene med akkurat det jeg vil, akkurat hvor mye jeg ønsker å gjøre. Jeg skal være lenge oppe og sove masse. Jeg skal koke meg kaffe og skrive enda mer enn hva jeg har gjort på evigheter. Kanskje jeg kommer til å se ferdig resten av en av de nye tv-seriene jeg har begynt på, bare trykke på play og la timene forsvinne, helt til man har sett alle episodene. Kanskje kommer jeg til å bli rastløs av å ikke gjøre noe, kanskje drar jeg ut, drikker øl, smiler, ler. Kanskje kommer jeg til å finne på alt for mye, sånn at jeg er mer sliten etter langhelgen, enn før. Uansett så skal det bli fint med litt fri. Jeg trenger litt fri. Nå er det bare litt under en arbeidsdager igjen. Pust inn. Pust ut. 

Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai