Jeg våkner rett etter at klokka har blitt åtte. Det er søndag morgen og jeg var hjemme før klokka ti i går kveld. Det eneste av alkohol som ble konsumert fra min side var noen slurker jeg stjal til meg fra venninnen min sin øl. Allikevel er kroppen tung og sliten, å det føles ut som om jeg har løpt maraton, vært på tidenes fylla dagen før og hatt meg med en sirkusartist. Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene, samtidig som det er en pusekatt som har oppdaget at mennesket hans er våknet. 

Jeg skulle egentlig sette meg ned for å spille playstation, men jeg ender opp med å lese de to bøkene til Virginia Woolf "Et eget rom / Tre guineas" når det er en oppdatering som tar evigheter. Når oppdateringen er ferdig er jeg opptatt og jeg blir tatt tilbake til en verden som ikke lenger eksisterer. Eller gjør den det? Mange av problemstillingene Virginia skriver om i boken "Et eget rom" er på sett og vis problemer vi har den dag i dag, fortsatt. Som kvinne i dag vil du fortsatt møte mange av de samme problemene Virginia beskriver i boka si. Kvinner i offentligheten må forvente å få mer kritikk, bli avfeid og få trusler oftere enn menn i offentligheten. Kvinner må forvente å få kritikk på noe en mann mest sannsynlig aldri ville fått kritikk for. Kvinner velger å trekke seg fra den offentlige debatten grunnet sin egen sikkerhet. Florence Aryanik har vært borte fra offentligheten en stund nå grunnet grove trusler, men velger nå å trosse det. Hun er tilbake og velger å være en del av debatten, selv om det er folk der ute som ønsker å få henne til å tie stille. Det er modig og det er tøft gjort av henne! Det tar noe ekstra av deg, om du er født med kjønnet kvinne, om du skal være en del av den offentlige debatten. Noen ganger krever det noe ekstra av deg bare å kunne gå til bussen....

/

Jeg skriver ofte og lenge, men jeg rekker ikke alltid å poste innleggene. Jeg finner frem bilder som jeg mener passer sånn passe og jeg er nesten klar til å trykke publiser, men jeg liker å gå ordentlig over ett innlegg sikkert ti ganger før jeg publiserer det, og når man har en person på den andre siden, som vil ut i skogen, til vannet, nå, så fort som mulig, for å bade, ja, da blir det liggende i utkast sammen med alle de andre innleggene og venter på en dag det er rolig på jobb, slik at jeg kan gå igjennom å faktisk trykke på 'Publiser'.

Apology letter to my body

Det er ikke bare bare å gå fra å like seg selv slik man er og alle feilene man måtte mene å ha, når man er oppfostra på kvinnemagasiner og samfunnets skjønnhetshysteri. Når man daglig blir fortalt hvordan en "normal" kropp ser ut, som kanskje er normalt for mange, men ikke alle. Når man bare blir vist èn type kropp som blir forgudet, er det lett å tro at sin egen kropp som ikke er likt dette bildet er feil, at man ikke er bra nok, at man ikke er perfekt. Feministen i meg får alltid dårlig samvittighet når jeg forteller meg selv at jeg er stygg og ekkel. Ekkel fordi jeg ikke er tynn nok og stygg fordi ansiktet mitt ser slik det ser ut. Og vi har alle slike dager. Da vi hater på speilbildet, enten om man måtte mene at man er for tynn eller for tykk, at man har for brede skuldre eller for små, at man ikke har store nok pupper eller at man mener at de har alt for store. Vi har alle slike dager, uansett om man passer i størrelsen small eller xxl-large. Og i dette fellesskapet av å hate oss selv for slik vi ser ut, er det ikke enkelt å komme seg ut av denne spiralen. For det er det, det er; En ond spiral. Og nettopp denne onde spiralen, er jeg dritt lei!

Det er mange år siden jeg valgte å slutte å lese kvinnemagasiner. Det er svært få av oss som faktisk vet hvor mye de påvirker oss, selv uten at vi merker det selv. Det tar visstnok bare noen sekunder fra vi ser et bilde til vi blir påvirket av det. Men det er ikke bare kvinnemagasiner som er verstinger. Reklameplakater på gaten, t-banen eller bussen, reklamen vi får dyttet ned i postkassa, artikler som popper opp på internett, reklamer på tv, blogger om alle disse perfekte menneskene. Det er over alt! Og det påvirker oss, enten vi vil eller ikke. Jeg valgte å slutte å lese kvinnemagasiner fordi jeg ble fortalt at jeg både skulle elske meg selv for den jeg er og på samme tid hvordan jeg kunne bli tynnere, sunnere, bedre og best. For jeg var jo ikke bra nok slik jeg var, var jeg vel.. Jeg ble dritt lei og jeg innså hvor mange stygge tanker jeg har tenkt om meg selv mens jeg vokste opp, fordi disse magasinene fortalte meg at jeg ikke var bra nok, ikke sånn egentlig.

Jeg er ikke den tynneste, ei heller den tjukkeste. Jeg bare er sånn som jeg er. Lårene disser når jeg går, jeg får bilringer når jeg sitter og dobbelhake når jeg gjør noe rart med ansiktet mitt. Jeg har strekkmerker, cellulitter og kviser. Og alt for mange dager går jeg ut med fett hår! Jeg er ikke perfekt, men dette har ingenting med hvordan kroppen min ser ut. Kroppen min er normal for meg og det er ingenting feil med den! Jeg er ung, frisk og rask og det at lårene mine treffer hverandre når jeg går, har ingen betydning for hvor mye jeg er verdt. Jeg er dritt lei av å føle at jeg må se "perfekt" ut for å være mer likt, for å bli akseptert osv. Det viktigste jeg gjør hver eneste dag er å si til meg selv at jeg er bra nok, akkurat slik jeg er. Ikke noe "men..", ikke noe tvil. Jeg er bra og det er du også!

Beklager så mye kroppen. Beklager for alle gangene jeg har sultet deg. Alle gangene jeg har ment at du er ekkel eller stygg. Beklager alle gangene jeg har hatet deg for å ikke se annerledes ut. Beklager for alle gangene jeg har grått over deg fordi du ikke så ut som hun jenta på reklameplakaten. Beklager at jeg har latt meg påvirke av reklamer og samfunnet, jeg angrer på det nå. For du er perfekt slik du er. Det er ikke noe galt i at lårene treffer hverandre, det er ikke noe galt med bilringene mine eller dobbelhaka som melder seg i ny og ne. Beklager kroppen! Stay body positive, bitch!

Pupper og innovertiss

Jeg våkner av at jeg har sovet meg forbi alle alarmer fra mobilen. Det gjør ingenting. Jeg har fri i dag og jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Jeg snur meg rundt i senga, som jeg nå ligger alene i, og jeg smiler. Sola står inn i rommet og lyser opp verden. Det varmer helt inn til hjertet. Jeg kan ligge der litt, med sola i ansiktet, og late som om det er sommer utenfor vinduet. En sånn varm og lun sommermorgen. Hvor du spiser frokost og kjenner sommerfuglene i magen. En sommerdag du kommer til å bruke ute i parken, på brygga, i sjøen, på hverandaen, hvor du spiser jordbær rett fra boksen og drikker lunken øl. Når festivalbåndene begynner å komme på armene og hudfargen sakte, men sikkert får en mørkere tone. En sånn dag. Sånn ligger jeg, med sola i ansiktet. I dag er det 8.mars og det er hundre år siden kvinner fikk stemme. Jeg kjenner det banke under huden i brystet. Hjertet der inne er med meg i dag. Min indre Pippi er med meg. Vi kvinner er så fantastiske skapninger. Jenter, kvinner, i alle former og farger. Store, små eller midt i mellom. Rødt, blondt, brunt, grønt, lilla, rosa, oransje, blått hår. Oss alle. 

Feminisme for meg er noe veldig viktig. Vi må ta tilbake feminismen fra det motstanderne av det har gjort det til. Å stigmatisere kvinner og menn som er feminister er et viktig grep for å bekjempe det. Å være feminist er så mye mer enn hår under armene, brenne bh'er og å hate menn. Feminisme går ikke ut på dette. Feminister er både kvinner og menn som kjemper for likestilling. Å disse feministene kommer i alle former og farger, med forskjellige mengder hårvekst og med eller uten bh'er. Feminisme er retten til å være den man vil være og se ut slik man vil se ut. Om noen velger å la håret gro, så er det greit. Om man velger å være glattbarbert, så er det greit. Retten til å bestemme over egen kropp og eget liv. Lik lønn for likt arbeid. Retten til utdanning og retten til like muligheter.

Vi jenter må bli flinkere til å fortelle hverandre hvor bra vi er. For det er vi. I stedet å fortelle hverandre at vi ikke duger, at vi ikke er pene nok, at vi ikke er tynne nok, at vi ikke er ditten og datten nok. Vi må slutte å bekjempe hverandre. Kvinner burde heller stå sammen. For motstanden er nok der ute så vi trenger ikke å skape mer mellom oss selv. Menn står sammen for å bekjempe fremgangen i kvinnekampen. Menn står sammen om å ikke la oss slippe til. Vi trenger å stå sammen for å trenge igjennom hos disse menneskene. For å kreve vår plass. Det går ikke alene. Sammen må vi kjempe for våre egne rettigheter. 100 år etter at vi fikk stemmerett er ikke kvinnekampen over, selvom de fleste kvinner ser seg fornøyd med hvor langt vi har kommet. Kvinner tjener mindre enn menn, blir voldtatt, har mindre sannsynlighet for å få en toppstilling, sliter med kroppshysteri som forårsaker spiseforstyrrelser, osv. Vi har kommet langt, men ikke langt nok. Det er først når vi setter oss ned og ser oss fornøyde med fremskrittet vårt, at kampen er tapt. Vi må aldri gi opp! Tenk på søstrene før oss. Mødrene, tantene, bestemødre, oldemødre. Tenk på kampen de har kjempet for å bane vei for oss kvinner i dag. Vi kan ikke la deres kamp gå til spille. Vi må fortsette å kjempe helt til vi har like mange rettigheter som menn. 

Gratulerer så mye, fantastiske jenter, kvinner og damer! Gratulerer med kvinnedagen og alt den står for. Jeg feirer 8. mars og at det er 100 år siden kvinner fikk stemme før første gang, med girlpowowowowoweer musikk og øllebøll seinere i kveld. HIPP HURRA FOR KVINNENE!!