Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

I'll be the only one holding the tickets, del to

Tiden vi fikk sammen var egentlig utrolig kort. Fem uker. Fem lange, korte uker. Da jeg så deg for andre gang, første gang etter at jeg ble singel, hoppet hjertet over et slag der du kom ned trappa, hvor jeg gjemte meg i ølen min og motet var ikke-eksisterende. På den tiden hadde jeg vært singel i en måned kanskje og jeg begynte såvidt å venne meg til å være singel, fri og frank. Jeg braste ut i verden den dagen med en vilje om å klare å begi meg ut i jungelen igjen og på mange måter klarte jeg nettopp det. Med et dundrende hjerte og peptalk fra bestevenn sendte jeg meldingen som førte oss sammen, som skulle vare disse fem rare, fantastiske, morsomme og berusende ukene. Disse fem ukene som skulle inneholde så alt for masse, og følelsen av alt for lite. Da vi kysset for første gang, hvordan de sterke hendene dine tok på meg og svøpte meg inn i nattens lekenheter. Alle gangene jeg har ledd av hele mitt hjerte med deg, og hvordan du har ledd tilbake med hele ditt hjerte, med det fine, fine smilet ditt. Det er kanskje det jeg kommer til å huske best. Smilet ditt. Latteren din. Øynene dine som sperrer seg opp når du blir ekstra gira og det blendahvite smilet ditt. Smilet jeg har gjentatte ganger tenkt så mye på at det har tatt nattesøvnen fra meg. Du, den karen med det fine smilet og skjegget, som jeg aldri skulle begynne å like, noe jeg selvfølgelig endte med å gjøre. 

Jeg husker regnet rundt meg. Vinden. Hvordan jeg ikke merket meg hvor fort gatenavnene forsvant bak meg, hvor fort jeg kom meg dit. Dit hvor jeg traff deg første gangen, og som skulle bli stedet hvor det hele skulle avsluttes. Det var torsdag kveld og Oslos uteliv hadde nettopp våknet til live. Jeg husker hvordan jeg beveget meg så fort, men hvordan det hele føltes som sakte film. Hjertet som trommet takten til det ulmende motet i brystet. Motet jeg alltid har trodd jeg har hatt i meg, men som jeg aldri før har sett slikt til. Motet som gjorde meg rolig, tross det bankende, vonde hjerte. Motet som rommet hele meg, fra topp til tå. Denne torsdagskvelden i slutten av april som skulle vise seg å bli den dagen da motet vokste seg større enn jenta, da det vokste ut av henne og strakte seg over hele byen. I dag skulle de ta byen og denne gutten med storm. 

Hjertet banket ukontrollert. Stemmene rundt meg ga ingen mening. Ordene i hodet mitt overdøvde alt. Hjerteslag og innøvde replikker. Og så ser jeg deg. I sekundet jeg ser deg og du ser meg, forsvinner alle ord jeg har øvd på i de to siste dagene. Hjertet stopper også. Den overdøvende trommingen fra det har sluttet. Jeg er helt rolig. Motet har vokst så det rommer hele meg og motet får meg til å være helt rolig. Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke redd. Uten at jeg vet hvilke ord som skal komme ut av munnen min først, så veit jeg nøyaktig hva jeg skal si. Jeg har aldri før følt en slik ro. 

Ute har det begynt å regne enda mer. Det er bare oss to i Øvre Slottsgate. "Før du går.. Kan jeg få snakke med deg litt?" henger fortsatt i luften. "Ja, det kan du", svarte du, med det smilet ditt, det alvorlige ansiktet, men det lekende smilet. Jeg tar meg selv i å lure på hva han tror jeg kommer til å si. Han står der ved lyktestolpen og ser på meg. Venter på at jeg skal begynne, tålmodig som alltid. Og jeg tar den tiden jeg trenger. Med det flammende motet i magen åpner jeg munnen og ut kommer ord, som former setninger som forklarer det jeg trenger at han vet. At når jeg fikk den meldingen av han på tirsdag så gjorde det vondt, jeg ble såra og jeg ble skuffa. At jeg hadde begynt å like han. At når han sa at han hadde møtt en ny og ville bare holde seg til en av gangen, så gjorde det vondt, fordi 'en av gangen' gjaldt aldri for meg. At jeg var skuffa. At det stakk litt bak ribbeina. At jeg har hatt det utrolig morsomt med han og at det kanskje er det tristeste, at det nå kommer til å opphøre. Alt sammen. Mens jeg forteller ser jeg han i øynene. Jeg ser rett på han og viker ikke med blikket. Mens jeg forteller alt så er jeg nødt til å se smerten i øynene hans. Og jeg ser det. Jeg ser det stikke bak ribbeina hans der jeg står foran han, modig som faen, og forteller alt, at jeg er såra, skuffa og at det hele var egentlig jævlig dårlig gjort. Jeg så den smerten i øynene jeg trengte å se og jeg fikk fortalt han alle disse ordene jeg trengte at han fikk høre. 

Dette er en av de historiene som tok slutt før man selv var klar for at de skulle ende. Men dette er også en av de bedre historiene. En historie som handler om to mennesker som møtes, som har det helt fantastisk sammen i fem lange uker, før det hele ikke går lenger, men at det er helt greit. Det er trist og kjipt, men det er greit. Historien ender der den er nødt til å ende. Den ender med at jenta er modigere enn hun trodde hun kunne være. At hun møter han og får fortalt han alt hun trenger at han får vite. Og etterpå så vet han alt. Han vet den andre siden av saken og de prater sammen, og de ler sammen, som en bra avslutning på det hele. De deler sine sider og er glade for at den andre fortalte nettopp det. Hjertene er lette, selv om det hele er trist, for det er det, det stikker bak hjertet, men bak der med den stikkinga ligger også en letthet og håp. Historien avsluttes i gaten de møttes for første gang, med en lang klem og ordene "Vi sees", for akkurat det er jeg sikker på: Vi kommer til å sees og vi begge kommer til å ha det bra.

Del èn

I'll be the only one holding the tickets

Jeg lå der i senga klar for søvn, tenkende at jeg aldri kom til å få noe svar, da mobilen plutselig lagde lyd ved siden av meg. Det kunne like gjerne ha vært en tikkende bombe og da jeg åpnet meldingen ble alt sprengt til fillebiter. Jeg tror jeg hadde foretrukket å aldri ha fått noe svar..

På tirsdag fikk jeg en melding som velta livet mitt på hodet. Og ikke minst.. hjertet mitt. Da var dagen hvor jeg måtte gå tilbake til tekster jeg har skrevet før. Lese ordene og (om mulig) visdommen som ligger i disse ordene. Jeg visste nøyaktig hvilket innlegg jeg skulle rulle meg ned til. Jungel-innlegget mitt. Hvor jeg prater om dette med å våge, være modig. Å tørre å sende melding til disse karene, disse jentene, som opptar alt for mye tid i tankene våre, som får det til å krible i magen og får oss til å smile. Og om at man aldri veit hvordan det vil gå. Om at man ikke veit om det vil gjøre helvetes vondt eller bli noe helt fantastisk bra. Om at man aldri veit. For det er her i jungelen, vi aldri tror vi kommer oss ut av, eventyrene venter. De vil komme og de vil slutte før man selv er klar for det, og noen ganger vil det være så fantastisk fint og andre ganger vil det gjøre helvetes vondt.
Denne gangen gjorde det vondt. Jeg kjenner det, den trykkende, stikkende følelsen bak ribbeina. Jeg kjenner at jeg er trist. At jeg skulle ønske at tingene var annerledes. At jeg kunne forandre ting. At jeg skulle ønske jeg kunne trollbinde han med flørtende blikk og lekende kyss. At jeg kunne være den fantastiske meg og bare ved det forandre meningen hans. Han, han med det fine smilet og skjegget. Men det kan jeg ikke. På samme måte som jeg ikke kan noe for hva hjertet mitt føler, kan ikke han noe for hva hans føler. 

Jeg kan ikke la deg fly videre uten at du veit hva jeg føler. Jeg klarer ikke å vandre videre uten at du veit. Jeg trenger å snakke med deg. Du må vite ordene jeg har sittet inne med alt for lenge. Du må vite at det gjorde vondt når jeg fikk vite at ting hadde forandra seg siden sist. Du må høre fra meg og jeg må se deg når jeg forteller deg at jeg har begynt å like deg. Du må vite at jeg ble såra og skuffa. Jeg kan ikke sitte igjen med alle de usagte ordene. Ordene som kommer til å spise meg opp levende over tid. Ordene som kommer til å bli større og større med tiden, som kommer til å romme så mye smerte og mørkhet at jeg drukner i dem. Jeg må gi dem videre. Du må vite.
Så der stod jeg, foran en liten scene på Crossroad club, når jeg fikk meldingen fra en venninne at du var på utestedet jeg skulle på etterpå. Pulsen steg og tankene bleknet. Jeg måtte komme meg dit nå og det fort. Det var nå eller aldri. Ordene, setningene, jeg hadde øvd på i to dager, disse tingene jeg trenger at du får vite, begynte å repetere seg selv, på repeat, over og over igjen, så fort at jeg ikke klarte å henge med. I kveld skal jeg være modigere enn jeg noen gang har vært før. Jeg skal gå til deg og spørre om å få prate med deg. Jeg skal åpne hjertet mitt, jeg skal si ordene jeg ikke kan bære på alene og jeg trenger å se smerten i øynene dine når jeg sier at jeg er såra, at jeg har vondt på grunn av deg. Jeg skal ha en samtale jeg aldri har hatt med noen før. Og jeg skal være modig, modigere enn jeg noen gang har vært. 

Hjertet løper løpsk og jeg har ikke oversikt over tempoet til føttene. Gatelysene forsvinner fortere enn vanlig bak meg, og gatenavnene flyr forbi. Det er nå eller aldri. Nå eller aldri. Det er nå. 

Fortsettelse følger....

We'll digg our way out, and still say no

Singellivet kan sammenlignes med en jungel. For det er det, det er. Det er så mye der ute og det er så vanskelig å finne frem. Spesielt når du nettopp har ankommet jungelen, igjen. Når du ikke husker de tidligere opptråkkede stiene dine, og hvor det har kommet utallig nye stier siden sist du var der. Så du bruker lang tid på å lære hvordan du skal finne frem i denne jungelen. Og når du først klarer med stødige ben å liste deg frem, uten å bli spist, da er det alle disse reglene å ta hensyn til. Jungelloven. Alle de uskrevne reglene, man aldri helt har forstått hvorfor folk følger, gjerne slavisk. For hvorfor skal vi følge alle disse teite reglene? Hvorfor skal man vente så  og så mange dager før man ringer eller sender karen med det fine smilet en melding? Hvorfor skal man oppføre seg på den og den måten? Hvorfor kan vi ikke bare drite i alt? Kan vi ikke bare sende han en melding samme dag og fortelle hvor fint smil han har? Hvorfor kan man ikke bare si til folk at, hei, jeg tror jeg liker deg litt, lyst til å bli bedre kjent med hverandre? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre og si det vi føler for? For det er hjertene våre det er snakk om. Det er kjærlighet, eventyr og bankende unge hjerter det er snakk om. Tenk så mye man går glipp av ved å følge alle disse reglene. All usikkerheten om han eller hun liker deg, for du liker han eller hun. All denne usikkerheten med hvor lenge man burde vente før man kontakter denne jenta med de fine øynene eller gutten med det fine skjegget. Den vonde følelsen i magen når ting går til helvete, når han ikke er interessert eller hun ikke er interessert. Den vonde smerten i magen og alle spørsmålene. Ja, men.. Ventet du ikke mange nok dager før du sendte melding? Hadde du ikke fulgt alle reglene i jungelloven? Hvorfor funket det ikke da? Burde du ha latt være å sende den meldingen, for ble du kanskje ikke litt masete da?



Sannheten er at man aldri veit om det vil ende godt eller ikke, om man følger uskrevne regler eller ei. Man vet aldri hvor det vil ende. Men jeg mener det er bedre å drite i disse teite reglene og sende den meldingen, be han over og spør om hun har lyst til å finne på noe. Vær litt modig. Vær litt rebell. Ikke vent i de tre dagene før du kontakter vedkommende, ikke la være å si det du har lyst til å si. Fortell henne hvor fine øyne hun har og fortell han hvor fint smilet hans er. Fortell at du liker selskapet deres og si at du har lyst til å bli bedre kjent med dem. La oss være modige og eventyrlystne for hjertene våre. La oss våge å utsette oss selv for avvisning og la oss åpne oss selv i håpet om at noen gjengjelder det. For det er det vi ønsker er det ikke? Når han faktisk gjengjelder det. Når hun faktisk gjengjelder det. Det er det vi ønsker, er det ikke? Så la oss svinge oss i ljianene. La oss fare igjennom denne helvetes store jungelen, og la oss drite i disse idiotiske reglene, og la oss aldri temme våre hjerter av en haug med regler, ingen liker å følge uansett. La oss være frie, eventyrlystne og ville.

22:03

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om det du driver med nå er det du ønsker å gjøre. At valgene du tar gjør deg til det mennesket du har lyst til å være. Ønsker jeg å kline med skjeggete karer som får meg til å smile, for så å aldri prate med de igjen? Ønsker jeg å fly videre uten å lære ham å kjenne? Ønsker jeg å gå ut der i verden for så å aldri ville slå meg ned? Skal jeg fly hvileløst gjennom livet uten å aldri våge. I frykt for å bli skuffa. I frykt for at hjertet skal gjøre vondt igjen. Skal jeg dermed låse meg inne i meg selv og aldri la noen faktisk kjenne meg, for om de kommer for nærme kan det gjøre vondt. Jeg må en gang være modig. Jeg må en gang våge å åpne meg for et annet menneske. Jeg må en eller annen gang våge å gi av meg selv, å søke etter det som er vanskelig. Ikke bare til venner, ikke bare til familie. Jeg har et stort ønske om at en fin kar der ute skal lære denne jenta å kjenne. Og jeg ønsker at han skal lære den virkelig meg å kjenne. Ikke hun som sier det hun tror hun burde si, men sier det hun mener uansett om han liker det eller ikke. For om han gjør det, så liker han den virkelige utgaven av meg og det er ingen annen utgave jeg vil at noen skal like. Jeg vil ikke bli likt for noe jeg må spille resten av livet. Jeg ønsker bare å være meg selv. Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å åpne seg og gjøre seg selv sårbar for andre. Åpne seg opp og blottlegge det blodige, bankende hjertet der inne. 

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om hva du ønsker her i livet. Det kommer til et punkt hvor du må velge å være modig og eventyrlysten, eller feig og trygg. 

Mens hjertet banket, kroppen strittet imot og kvalmen steg i brystet.. Mens skottene spilte for alt de var verdt i bakgrunn, heiende på henne, kjempende for at musikken deres skulle få motet hennes til å gro.. Mens 17-trikken rullet forbi vinduet, oppover Trondheimsveien, videre mot Grefsen.. Mens det tikket inn en sms fra bestevenn hvor hun siterte skottene "Grow some balls, and speak your mind!!".. Mens hun i tredje etasje gikk ut med søppelet og tok seg en røyk... Mens alt dette her skjedde. Mens livet skjedde som normalt i hovedstaden, i hele Norge, tok en jente i Heimdalsgata et valg. Hun valgte å ikke være feig lenger. For selvom kroppen, magen og det dundrende hjerte talte imot, var det et sted der inne i henne som brant sterkere. Det var motet hennes. Og hun og motet trykte sammen på "Send", og i sekundet de gjorde det, var hun fri. Hun var ikke lenger en fange av sin egen feighet. Hun valgte å ikke lenger være feig, men modig. Vågal. Eventyrlysten. Det spilte ingen rolle om han ikke kunne, om han ikke ville. For hun hadde fortsatt våget. Hun hadde våget å prøve. Å det er det som betyr noe. Å prøve, våge. For om man skal sitte hjemme resten av livet uten å prøve, så vil man aldri oppnå eventyrene man drømmer om. Da vil man for alltid sitte på denne sofaen alene, undrende over livet man kunne hatt. Jeg tok et valg og jeg valgte å ta de valgene som former livet mitt slik jeg ønsker det skal være. Og jeg ønsker at det skal være et liv hvor jeg er modig, hvor jeg prøver, hvor jeg våger.

Sannheter, del èn

Sannheten er at jeg ikke har det så veldig bra om dagen. Og det er ikke så veldig mange som vet om det. Og jeg vet ikke selv hva det egentlig er. Jeg er ensom, jeg er redd, jeg er sliten og jeg er rastløs. Jeg er glad og lykkelig når jeg går igjennom gatene med skottene på øra og sola i ansiktet. Jeg smiler oppriktig til folk og hjertet er varmt i slike øyeblikk. Men så kommer de kveldene jeg sitter hjemme alene. Hjertet banker fort og tankene raser. Jeg må finne på noe. Jeg må komme meg ut. Jeg vil drikke og jeg vil le. Jeg vil kline med fine gutter og jeg vil bare føle lykke. Jeg vil være glad og jeg vil mest av alt bare være lykkelig. Så jeg går ut der, drar med meg det jeg får med meg av venner og bekjente. Drikker øl etter øl, drink etter drink. Jeg smiler og jeg føler meg bra. Jeg har det bra. Jeg prater med fine karer og fremmede mennesker. Jeg ler oppriktig og hjertet banker lett under brystet. Det er som om jeg kan puste igjen. Så drar jeg hjem, med følge eller uten. Så ligger jeg der i sengen og på et tidspunkt blir jeg alene igjen. Bare meg og verden. Og det er da det begynner. Det er da det ikke går bra lenger. Det er da jeg sender melding til karen med skjegget og inviterer over. Når det ikke passer, sitter jeg nok en gang fast med meg selv. Det er da panikken slår inn: jeg er nødt til å være med meg selv i kveld. Jeg er nødt til å sitte her med alle tankene jeg ikke vet hva går ut på, og ikke vite hvordan jeg skal takle dem. Det er da jeg er nødt til å håndtere noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg og jeg vet enda mindre hvordan jeg skal takle dette. Hvordan takle en sorg og en smerte som man ikke vet hvor stammer fra? Hvordan takler man en krise man ikke vet hvorfor man har? Hvordan flykter man fra det som ikke kan flyktes fra, når alt man flykter fra er en selv? Når alt man gjør om dagen går ut på å flykte fra en selv, vil man tilslutt gå på trynet. Og det er det jeg gjør nå. Jeg tenker på èn hele døgnet, bare fordi det er enklere enn å tenke på meg selv og hva som foregår med meg. Det er enklere å legge all sin energi i andre personer, når du ikke lenger klarer det med deg selv.

Men kommer man noen vei, når man bare fortsetter å flykte fra seg selv? Jeg vil ikke få det bedre og jeg vil ikke kunne puste uten at det gjør vondt om jeg ikke stopper opp snart. Om jeg ikke lar meg selv ha det vondt. Om jeg ikke lar meg selv være alene med meg selv og lære hvor godt det kan være. Jeg må ta tilbake tiden med meg selv. For slik tid er spesiell, og hvis man ikke kan være alene og trives med det, så kan man ikke trives i livet generelt. Det var noe min kloke storebror lærte meg da jeg var liten. Jeg har alltid satt stor pris på tid alene, hvor jeg gjør det jeg har lyst til. Tegne, skrive, male, bare være. Det er blitt tatt fra meg. Og sannheten er: jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det tilbake eller hvordan jeg skal klare det. Sannheten er at jeg ikke vet, noen ting lenger. 

Åtte sannheter har blitt populært i bloggverden om dagen, og jeg liker egentlig slikt. Det er spennende å lære mer om disse menneskene man leser om og ser på bildene til. Jeg lagde min egen vri og jeg har ikke blitt utfordret av noen. Ikke utfordrer jeg noen heller. Jeg skriver om en sannhet av gangen og skriver litt mer om det. Om det blir åtte til sammen eller flere, det får vi se. 

Livet + Lisbeth = Sant

Forrige uke dere. Dere skulle vært der. Som en flue på veggen. Våkende over meg som prøver seg på verden igjen. Jeg er sikker på at dere hadde ropt og heiet på meg. Jeg som tok på meg skoene jeg egentlig skulle spare til våren og varme dager. Skoene som skulle bære meg avgårde på årets første single eventyr i hovedstaden. Jeg tenkte på forrige innlegg jeg skreiv om at når jeg først skulle ut der, så var det ikke lenger snakk om jeg var klar for verden, men om verden var klar for meg. Jeg følte meg rede til å teste det ut. Å finne ut om jeg var klar for verden og om den var klar for meg. Og det var den. Og det var jeg. Det var som om jeg og verden gikk hånd i hånd nedover Torggata, videre innover i sentrum. Hælene slo og hodet var rakt. Jeg smilte det lure smilet mitt og verden smilte tilbake. Det var meg, verden og oss.



Forrige uke dere. Dere skulle virkelig vært der. Det var konsert og heite gutter. Det var musikere og øl og latter. Det var lange blikk og modige hjerter. Mitt modige hjerte, som banket så hardt at jeg trodde det brått skulle slutte, hyperventilerende på en dobås. Det var et øyeblikk der, når du kom ned trappa og mitt falmende mot slo til, hvor jeg tenkte at jeg ikke klarte det. At jeg ikke fikk meg selv til å snakke med deg. At jeg ikke turte å utfordre verden mer den kvelden. Men jeg gjorde det. For jeg var klar for verden og jeg kunne ikke bry meg mindre om hvor klar verden var for meg. Så jeg sendte deg en melding, og du kom bort til meg. Og det var latter, øl, myke lepper og smilende øyne. Det var sterke hender, varme kropper og bankende hjerter Det var skjeggete haker og lange lokker. Det var netter som strakk seg over til morgenen. Det var unge bankende hjerter, som banket ikke bare i takt med byens puls, men i takt med resten av verden.