Følg ravnene. De vet hvor du skal

Det er onsdag kveld og jeg har nettopp kommet hjem. Jeg veit ikke hva det er som får meg til å bestemme meg for å skrive det, om det er ølene jeg har drukket, om det er skrivepresset, dette presset jeg selv skaper, presset for å være bra nok, god nok, bare være nok til at tekstene mine blir bra, bra nok til at tekstene gjør noe med folk der ute som så mange tekster der ute skrevet av de flinkeste folk gjør med meg. Jeg setter meg ned foran laptopen, åpner den opp og slår den på. Jeg begynner å skrive, fortvilet, takknemmelig, og på et tidspunkt begynner jeg å grine. Tårene bare triller og triller. Jeg klarer ikke å stoppe dem, jeg prøver ikke å stoppe dem. Jeg spør hvordan man våger. Hvordan våger man å skrive? Å publisere? Å skrive en bok? Hvordan gjør man det? For jeg er så redd, jeg er livredd og hva om jeg ikke er bra nok, skriver jeg. Hva om jeg faktisk ikke er bra nok og den eneste drømmen jeg har ikke kommer til å gå i oppfyllelse. Jeg gnir tårer og snørr på genserermet og skriver videre. Vet ikke hva det er som får meg til å kontakte henne, men jeg bare må, jeg må vite, jeg må takke henne for bøkene hun selv har skrevet og hvor mye de betyr for meg og jeg trenger å vite hvordan man skriver. Hvordan gjør man dette her? Hvordan skriver man en bok? Hvordan skriver man når man er lammet av frykt?

"Jeg er så vanvittig redd. For ordene mine er aldri bra nok," skriver du. Og samtidig sitter jeg og tenker at fy faen så godt hun skriver, og om jeg skriver halvparten så bra som fansen, så skal jeg være lykkelig. Det er en åpenbar grunnløs frykt du kjemper mot, Lisbeth.
Kjære vene, hva skal jeg si? Tusen, hjertelig takk for disse nydelige ordene. Det gjør meg så glad og rørt å høre hva dette har betydd for deg. Fordi det har betydd noe for meg også. Dette var aldri "bare bøker". Det var virkelig for meg, og det har blitt virkelig for andre. Det er sterkt å se. Og siden du spør: Kanskje det er nettopp det som er hemmeligheten? Å skrive noe man tror på og tar på alvor selv. Sjanger spiller ingen rolle, så lenge man skriver det som trenger å skrives. Ikke bekymre deg, Lisbeth. Du sier jeg fanget deg med de første ordene, men du gjorde det samme for meg, så framtida ser lys ut. Og selvfølgelig kan vi være venner Uttrykksikonet heart

Et par uker etterpå, det er søndag og vi er en hel gjeng, samme gjengen som var hos meg dagen før, og vi er fyllesyke og bakfulle, men vi lovte å komme på signeringen hennes, vi hadde snakket med henne dagen før, dokumentert hele kvelden og hun hadde ledd seg ihjel, vi var gærne og vi lovte at vi skulle komme bakfulle og jævlige og hilse på henne når hun hadde signering på Eldorado bokhandel og vi står nå i kø, det er trøtte tryner så langt man kan se og der sitter hun, det er noen uker siden jeg skrev til henne i fortvilelse, i panikk, i søken etter noen kloke ord som kunne roe ned det hamrende hjertet mitt, det bankende hjertet som vil skrive mer enn noe annet her i verden, jeg vil skrive, jeg vil fengsle og jeg vil så gjerne få det til, og frykten for å ikke lykkes er så stor at jeg til tider er redd det holder meg unna å lykkes, men jeg lover meg selv at jeg skal lese ordene til Siri hver gang jeg tenker det, at jeg ikke er bra nok, at jeg aldri kommer til å klare det, at uansett hvor hardt jeg kommer til å jobbe så er jeg ikke bra nok, og hver gang jeg tenker dette skal jeg lese ordene hennes og minne meg selv på at jeg klarte å fengsle henne fra de første ordene jeg skrev, Siri Pettersen mener at "fy faen så godt hun skriver" og kanskje, kanskje det ikke er så skummelt lenger, kanskje finner jeg litt mot, i hvertfall nok til å aldri gi meg og jeg står der i køen på Eldorado for signering av bøkene hennes og jeg har med meg Råta, fordi Evna fikk jeg signert på slippfesten og jeg beveger meg litt bakover i rekkefølgen av bøkene, denne gangen er det Råta, neste gang er Odinsbarn, og Siri skriver: "Kjære Lisbeth! Følg ravnene. De vet hvor du skal..". Og jeg hører på Siri og lover meg selv å følge ravnene, for jeg veit, jeg veit så godt, at hun har helt rett.

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.

Puster vi fortsatt?

Kan vi ikke bare pakke sekken og flykte, sammen? Kan vi ikke dra ut av byen og se asfalt bli byttet ut med grønne sletter og jorder så langt øye kan se? Kan vi ikke sette oss i bilen uten mål og mening, bare kjøre, kjøre til havet, til sjøen, skogen, bare du og jeg, jeg og du, oss og ingen andre. Oss to på eventyr, vekk fra alle byens lyder og skyggene bygningene kaster etter oss. La oss vandre barbeint i gresset, la oss bade i det glitrende, blå vannet og hyle ut i skogen som de ville dyrene vi er. La oss fortape oss i stillheten bare skogen og naturen kan gi oss. La fuglene være bakgrunnsmusikken og la hakkespetten slå takten til hjertene våre. 

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

Å hoppe ut i det

Jeg har tenkt mye på det i det siste. Stemmen helt bakerst i hodet har bestemt seg for lenge siden. Nå er det den logiske, den tenkende delen av hjernen som gjenstår. Den med alle spørsmålene. Den som lurer på om dette faktisk lar seg gjøre. Om jeg klarer det, om jeg har det i meg. Den mer tvilende delen av hjernen min. Den som alltid får meg til å tenke meg om to ganger, selv de gangene jeg burde bare hoppe uti. Det er som når jeg står på kanten av brygga og man veit at vanner er kaldt, men man veit også at man kommer til å hoppe uti for det om. Men så er det denne delen i hjernen som får kroppen til å tvile, som nekter bena å røre seg. Det er som om det er en vegg foran deg og du får ikke til å hoppe. Du må krangle litt med deg selv. Du må overbevise deg om noe du veit allerede. Du veit du kommer til å hoppe, nå gjenstår det bare å overbevise den delen av hjernen din som tviler og tviholder på kroppen din. Men så gir du til slutt faen, og før den delen av hjernen rekker å reagere, før den rekker å fryse kroppen din og nekte den å hoppe, så gjør du nettopp det, du hopper og braser ut i det iskalde vannet som får ilinger til å fyke igjennom kroppen din, det gjør vondt, men det er godt også, så bryter du overflaten og gisper etter luft, skriker kanskje litt, ler, så tar du et par svømmetak og sier at det ikke er så ille allikevel. Og selv om hjernen din, den delen av hjernen, har lyst til å kjefte på deg så innser den at du hadde rett. Det var ikke så ille, det er ikke så skummelt, og du hadde det i deg.



Noe av det jeg frykter mest er å aldri gjøre det jeg egentlig vil. Ting som er vanskelig og skummelt. Ting som ikke kommer så lett, men som egentlig er de største drømmene. Jeg er så redd for å aldri gjøre det jeg drømmer om. Men hva drømmer jeg om? Jeg har alt for mange drømmer og jeg aner ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Hvilken utdannelse skal jeg ta? Hvor vil jeg søke jobber? Jeg veit at jeg vil gjøre noe stort, og med noe stort så mener jeg noe som betyr mye for meg. Noe som står hjertet mitt nært. Jeg vil skrive bok, jeg vil jobbe med festival, musikk, arrangementer. Jeg vil jobbe for en organisasjon som kjemper for ting jeg tror på, Amnesty, NOAH, Fagforbundet, Dyrevernalliansen. Jeg vil jobbe innenfor kultur. Jeg vil hjelpe, jeg vil bidra, jeg vil få andre hjerter til å banke like hardt som mitt. Jeg vil gjøre noe stort, noe som påvirker andre. Jeg vil være en del av en festival, arrangere den, drive den, være en del av denne institusjonen som for tusenvis av hjerter til å banke i takt, som får tusenvis av hjerter til å falle pladask. Disse hjertene som er åpne, for musikk, kjærlighet og magi. Jeg vil jobbe med å gjøre verden til et bedre sted. Å kjempe side om side med mennesker som tror på det samme som meg: rettferdighet, like rettigheter. Jeg vil hjelpe dyrenes rettigheter og stå opp for dem som ikke har en stemme. Jeg vil være med på å påvirke, få andre engasjert. Jeg vil hjelpe enkeltindivider. Jeg vil gi ut en bok, bøker. Jeg vil skrive, skrive til fingrene blør. Jeg vil trollbinde folk, jeg vil at ordene mine skal bety noe for andre, gi dem noe. Jeg vil at noen skal elske boka mi, slik jeg elsker andres bøker. Jeg vil gjøre alt dette. Alt dette og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg aner ikke hva jeg burde studere for å få til noe av dette, eller hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg frykter at jeg aldri får gjort noe av dette. Det er kanskje det skumleste jeg veit. For jeg vil gjerne utrette noe stort, jeg vil utrette noe som betyr mye for meg. Jeg ønsker å se tilbake på livet når jeg er ved slutten, og se tilbake på en bra tid. At jeg gjorde det jeg ville. At jeg jobbet med noe som stod hjertet mitt nært. At jeg var ett godt menneske som kjempet for andre og utrettet gode ting. Og når jeg tenker etter.. Når jeg kjenner virkelig godt etter, så er det ett sted i meg, en stemme, som kan fortelle meg, at tross alle mine frykter, tross min tvil på meg selv, så veit jeg at jeg kommer til å gjøre noe bra og stort ut av livet mitt. Jeg veit at jeg kommer til å se tilbake på livet mitt når jeg er ved slutten av det, og se tilbake på ett fantastisk liv. Jeg veit alt dette. Det jeg ikke veit enda, er hvordan jeg skal klare å oppnå nettopp det. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette, men jeg holder fast ved det jeg veit: At jeg er sterk nok, at jeg har mot nok til å oppnå hva enn jeg vil. At jeg kommer til å ha et fantastisk liv med betydning. At jeg aldri skal komme til å la frykten overskygge takten til hjertet mitt. Alltid skal jeg høre dem, hjerteslagene. De modige, sterke, taktfaste hjerteslagene. Dunk, dunk, dunk.