Søndagen og dagene før der

Jeg våknet opp med en arm rundt meg. Jeg sa at jeg ikke hadde noe mat til oss og det var både sant og løgn. For jeg hadde ikke nok til oss, jeg hadde egentlig bare mat til meg. Alt jeg klarte å tenke på var tomatsuppa jeg skulle lage meg med litt dårlig samvittighet etter at han hadde gått. Satser på at han ikke liker tomatsuppe anyway. Resten av dagen tikket det inn meldinger fra en kry venninne. Jeg befant meg i sofaen til A, som jeg hadde forlatt på nachspielet i natt. Jeg visste at hun var i trygge hender, så jeg lot hun bare sove videre der hun hadde slukna på sofaen. Hun hadde overlevd og ringte meg når hun var på vei hjem. To andre og jeg er invitert på smågodt og filmkveld hos henne. Jeg og A ligger rett ut ved siden av hverandre på sofaen og bryr oss ikke hvor mye vi breier oss ut. Vi var på fylla i natt, det var ikke de to andre. Vi trøkker inn trynet med smågodt, prater mer enn vi ser på filmen og A og jeg oppsummerer gårsdagen. Det hender jeg snur meg bort fra TVen og lukker øynene litt. Kroppen er utslitt. Todagers fylla tar på. I morges tuslet jeg hjem fra øvre løkka til nedre. Sola hadde akkurat begynt å lyse opp byen og fuglene kvitra. Han spurte om han ikke kunne få sove hos meg. Det kunne han jo. Vi bestemmer oss for å bestille pizza. Smågodtet A har invitert oss på er ikke nok. Jeg kjenner magen rumler av sult. Dette er dagen da vi spiser tre pizzastykker for mye, hver, og fniser over eventyrene til A og meg.

Når det er dager som dette, dager hvor det ikke er noe fint lys ute, ikke noe lys som løfter humøret, som får deg til å ville skrive de vakreste setninger, lyset som får deg til å ville erobre verden eller bare i det hele tatt å gå ut, over dørterskelen og ut i verden. På dager som dette når ting er greit, men egentlig ikke. Når det er tungt å puste, tungt å smile, bare tungt. Slik det har vært i veldig lang tid nå. I så lang tid har jeg hatt en smerte i brystet og den ser ikke ut til å bli mindre. De skarpe kantene er slipt litt ned, så jeg blør ikke lenger for hver tanke som dukker opp, men det gjør vondt fortsatt. Jeg fant noe jeg ville ha og det ønsket ikke det meg. Det gjør vondt. Og det går ikke over. Det varer, det er med meg hver eneste dag, og selv om sola skinner så løfter det bare sløret nok til at jeg klarer å smile, nok til at jeg klarer å kjenne varmen, la den fylle meg, nok til at jeg klarer å kjenne glede og lykke for bare ett øyeblikk, men når sola går ned, når dens stråler ikke lenger treffer ansiktet mitt, legges sløret tilbake over meg. Det gjennomsiktige, gråe sløret som har vært med meg i lang tid nå. Så på dager som dette, hver dag, så prøver jeg å gjøre ting som gjør meg glad og mindre av det som gjør meg trist. Jeg lagde en liste over ting som gjør meg glad og lykkelig og en liste over ting som gjør meg trist og deppa. Jeg skal gjøre mer av den første lista og prøve å gjøre mindre av den siste. For jeg vil ha det bra, men det er bare ikke alltid opp til meg. Så på dager som dette gjør jeg ting på den første lista. Jeg ser på skjeggete karer og fine damer. Jeg hører på musikken som får meg til å smile. Jeg leser bøker som gir meg gåsehud. Jeg går meg en tur. Jeg ligger på sofaen i en ball med katten som er varm og myk. Jeg lager meg tomatsuppe og spiser den til de nyeste episodene av GIRLS. Jeg lager meg kaffe om morgenen og gode frokoster. Jeg skriver, skriver og skriver. Jeg er med vennene som får meg til å le så jeg får vondt i magen. Jeg ler når jeg klarer det. Å midt i alt det gråe, i alt det ufokuserte, så er det små ting som gjør meg glad. Som gjør dagene litt lettere å bære, som presser tankene lenger vekk, som gir meg pauser. Og før jeg vet ordet av det er dagen over og jeg overlevde enda en. Hver dag gjør jeg det og hver dag kommer det en ny en jeg må beseire. Så begrav deg i pelsen til katten, hunden. Ligg inntil brystet til favorittpersonen din. Ta på skjegg om du kan. Les de bøkene som gir deg gåsehud. Lag deg den beste kaffekoppen og ta den til når sola står opp. Se på bilder av skjeggete karer med langt hår og heite tattoverte damer. Ta en øl med noen som får deg til å le. Gled deg over de små gledene i hverdagen. Så skal du se at det gråe sløret blir løftet vekk innimellom og det er lettere å puste, å le, å smile uten at du må gjøre deg til. Så skal du se at midt i alt det gråe og ufokuserte kaoset, så er det små gleder som gjør det hele lettere å bære. Jeg heier på deg. Jeg heier på oss alle. Så la oss klare dette sammen. Heia oss!

Dagdrømmer på en søndag

Hun lister seg ut av senga, den varme gode senga med den fine karen i. Han karen som hun har ligget tett inntil hele natten. Da hun våknet kjente hun den varme, myke kroppen hans helt inntil henne. Han hadde fortsatt armen sin rundt henne og det varmet henne mer enn kroppsvarmen hans. Hun kunne kjenne den jevne pusten hans i nakken og det fikk henne til å smile. Ute var det sol og verden så varm ut, tross snøen hadde lagt seg som et tynt teppe over hustakene. Hun trer en t-skjorte over hodet, tusler ut av soverommet i bare trusa og lukker igjen døra så forsiktig som mulig. Før hun lukker den helt snur hun seg og ser på den sovende karen i senga. Det lange fine håret hans og skjegget som hun har sovet inntil i hele natt. Armene hans som har holdt rundt henne og holdt henne varm. Det uskyldige og avslappa ansiktet, de lukkede øyelokkene som skjuler de vakreste øynene og de mykeste leppene i verden. Ute på kjøkkenet finner hun frem ingrediensene og setter alt på kjøkkenbenken. Hun skrur på radioen på det laveste og danser til den popete musikken som blir spilt. Håret er bustete, ansiktet sminkeløs. Hun som synger på radioen synger om denne kjærligheten som er så vanskelig, men faen så god, og du er så enig. For det kan være så jævlig vanskelig noen ganger, men faen så godt det er også. Det er vel derfor vi holder ut alt tullet. Det er vel derfor vi aldri gir opp, ikke egentlig, ikke helt, etter hver gang det går til helvete. Når hjertet blir knust for hundrede gang og man lover seg selv "aldri igjen". Men så står sola opp og det er en ny dag, tiden går og plutselig møter man noen, på kafè, på utestedet du alltid går på, på vei til jobb. Ett eller annet sted. Og plutselig er alt bra igjen. Hjertet banker tungt og sola slutter aldri å skinne. Og det er da man skjønner det at det hele er verdt det. Uansett hvor mye smerte man måtte føle gang på gang, så gir man egentlig aldri helt opp. Og nå står hun her, en søndag morgen og lager pannekaker til mannen som sover i senga hennes. Hun danser til musikken på radioen og alle hjerter er glade. Det blir frokost i senga, det beste hun veit på en søndag; Pannekaker og en skjeggete kar i senga. 

Det er vel lov å dagdrømme litt på en søndag? Jeg selv derimot startet dagen min med å lage meg havregrøt og koke meg kaffe. Sola lyste opp verden og snøen ligger som et tynt teppe på hustakene, men den eneste karen ved siden av meg er pusekatten. Det er ingen å dele pannekakefrokost med, for det er slik det er best med pannekakefrokost; å ha noen å dele den med! 

Snø på bakfulle søndager

Allerede før jeg åpnet øynene, kjente jeg hvordan hodet verket. Det gjorde vondt helt inn til sjela. Øllene fra i går hadde kommet for å hjemsøke meg, men da jeg åpnet øynene og så hvor utrolig hvitt det var ute i verden, så forsvant alt annet og hodepinen kunne ha det så godt. Barnet i meg hylte av glede og jeg satte meg opp i senga og lente meg frem i vinduskarmen. Snøen hadde kommet i løpet av natta og morgenen, og den hadde lagt seg som et hvitt teppe over byen min. Store tunge snøfnugg dalte fra himmelen og jeg ble sittende, smilende, å se på dette en stund. Jeg tenkte på deg med en gang, plukket opp mobilen og skreiv "SNØ!!" før jeg sendte det avgårde, hvor enn du måtte befinne deg. Jeg visste at du kom til å bli like glad som meg når du så det. Vi hadde snakket om det så mange ganger og ventet på snøen i hva som føltes ut som en evighet. Seinere den søndagen pakket jeg meg inn i tjukke klær, før du ringte på døra mi og vi gikk sammen mellom trærne i parken og fortalte om lørdagen vår. Jeg fortalte om at jeg hadde klart å legge kebaben jeg kjøpte på vei hjem fra byen i ovnen i stedet for kjøleskapet og hvor gøy du hadde hatt det i går, og når vi passerte Geologisk museum stoppet vi opp og jeg fortalte deg om pappa som pleide å ta meg med hit når jeg var liten nesten hver helg, kanskje også på noen søndager, og du spurte om de hadde en T-Rex der og jeg svarte at, ja, det har de, og du ble supergira og ville gå inn en tur, men så kom jeg på at det kostet penger, ikke mye, men nok og vi fortsatte i stedet å gå på stiene folk hadde tråkket opp i snøen og det ble mørkere og mørkere rundt oss, der vi vandret alene. Himmelen var svakt rosa og det ble snøen også. Hele verden badet i svakt rosa og hvitt og det var egentlig kaldt, men jeg holdt meg varm, den ene søndagen hvor jeg våknet opp med hodepine som gikk sakte, men sikkert over.

Hva gjør du på søndager?

For hva skal søndagene egentlig brukes til? Til å snu seg i anger, rulle deg rundt inn i dyna og sverge på å aldri komme ut fra den igjen, der man våkner opp og innser hva man fant på i går, hvem du klina med og hvem du dro med deg hjem? Skal den brukes til å kurere skallebank og hamrende hjerter? Til å dyrke kreativiteten, skrive, skrive og skrive enda mer, mens kaffekoppene forsvinner og sola beveger seg over himmelen? Bruker du den til å ligge i armkroken til han du vil være med for evig og alltid, eller kanskje hun du trodde du aldri skulle få? Er det sommerfugler og røde kinn? Dekkes det på til frokostbord og presskannekaffe? Er det pannekakefrokoster med sultne, romlende mager? Er det lange samtaler over kaffekopper om gårsdagens fangst og hvem som klina med hvem, mens man sitter der å ler, virkelig ler, fordi det er mer komisk enn noe annet? Er det sol, overskya, regner det akkurat denne søndagen?



Vi fem sitter rundt bordet som er i retning baren. Og blikket mitt er festet, nesten like mye som blikket til han i baren. Mens ølen forsvinner og tomme glass blir byttet ut med nye fulle, stiger motet og faenskapet i deg. Hvorfor ikke? Hva i helvete har du å tape? Svaret er: Ingenting. Ikke en dritt! Så når glassene er tomme og menneskene småfulle, tusler de ut i Torggata for å bli spredt for alle vinder. Men før hun når utgangsdøra stopper hun opp ved baren og han som har stirra minst like mye på henne som hun har gjort på han, kommer bort til henne, legger hun igjen en hvit liten lapp. Og mens hun smiler lurt og takker for seg, hamrer hjertet under huden og hun snur seg og går ut døra, ut der hvor vennene venter, heiende og lattermilde. "Hva sa han?" spør de i kor og svaret ditt er latter som fyller gaten. Om folk snur seg og ser på dere, så ser de en vennegjeng som ler og klemmer. De ser fem forskjellige mennesker som skal i fem forskjellige retninger. Og hun ene jenta som alle retter oppmerksomheten sin til er den modigste jenta i hele verden, akkurat denne dagen, denne søndagen. 



Søndager har blitt til den dagen i uka jeg liker best. Lørdager er det så mange forventninger til, skyhøye forventninger som ofte blir lagt i grus. Søndager forventer man ikke stort. Det er den dagen som er åpen for hva som helst. Du kan gjøre den til hva du enn ønsker. Om det er å sove bort dagen på sofaen med dritt-tv stående på i bakgrunnen. Om det er å gjøre de tingene du aldri får tid til å gjøre, ta oppvasken, vaske badet, skrive disse artiklene som ikke skriver seg selv. Søndagen er den siste sjangsen før hverdagen begynner igjen, til å gjøre hva du enn ønsker. Du kan forme den slik du vil. Les en bok, lag kaffe eller te, besøk fine folk, møt dem for kaffe eller øl, spis ute, gå deg en tur, finn deg en kafé med vindusplass og se på menneskene som går forbi til koppen er tom. Det er noe med "nå eller aldri", det gjør noe spesielt med meg. For det er på søndager jeg er modigst, det er da faenskapet fyller meg og jeg blir til et lite monster. Monster i den forstand at jeg gjør ting jeg aldri ville gjort ellers. Det er nå eller aldri. Siste sjangs. Så jeg drikker øl med folk jeg ser sjeldent, jeg ler og har et hjerte som banker lett, jeg er glad og smiler mye, og jeg reiser meg opp med en lapp i hånden og gir det til han jeg har sett på hele kvelden. Det er det jeg gjør på søndager. Jeg er modig som faen.