Vidunderlig helt greit

Jeg har nesten ikke skrevet et ord siden siste dagen i november og det er greit, det er godt, for jeg har lov, jeg har skrevet mer enn hva jeg noen gang kanskje har gjort, det føles i hvertfall sånn og jeg har gjort alt annet enn å skrive. Jeg har vasket klær, ryddet stua. Jeg har lest, lest Monstermenneske og hjertet mitt eksploderer og trekker seg sammen og jeg har brettet kanten på sidene hvor det var setninger som satte meg ut, setninger og ord som fikk meg å få vondt og jeg gjør aldri det, uansett hvor fine og bra bøkene måtte være, så bretter jeg aldri eselører i dem, for jeg elsker bøker og jeg tar så godt vare på dem, men i denne boka må jeg det, jeg må merke sidene for å kunne lese dem senere igjen og det er så mange av dem, noen ganger glemmer jeg det, men det er greit, for det er så fint, hele boka er så fin og vond og så fin.

Jeg har vært hjemme i en måned, ikke festet, ikke dratt ut, vært skikkelig asosial, selv om jeg ikke har tenkt over det i det hele tatt. Jeg har avslått å bli med ut, jeg har sett at folk har hatt det gøy og det har vært noen fantasiske kvelder ute og jeg blir bare glad når jeg ser bildene på facebook dagen etter og jeg er ikke redd for å gå glipp av ting lenger. Fobien mot å gå glipp av ting har sluppet taket, jeg kan fortsatt kjenne den, men jeg velger å lytte til kroppen og hjertet og hodet i stedet og de forteller meg at jeg heller vil bli hjemme, lese bok, kose på katt, lage taco og sovne på sofaen før klokka ti. Fordi kroppen er sliten. Hodet er tomt. Jeg trenger hvile, sovne tidlig på sofaen, enda det er helg, enda jeg kan være oppe så lenge jeg vil, så sovner jeg før klokka ti, før klokka ni, med How I Met Your Mother på tv'en som spør om jeg fortsatt ser på etter fire episoder og jeg gjør ikke det, jeg har sovnet og det er helt greit. Jeg trenger å lese magiske ord i magisk fine bøker, under dyna, i sofaen. Jeg trenger å klappe på myk pusepels og begrave hodet mitt i magen på katten, kjenne varmen fra han og høre brumminga som kommer fra et dyp langt inni han. Jeg trenger å sitte oppe å game Dragon Age, jeg trenger å romance Cullen eller Blackwall, å le av Iron Bull og Dorian. Jeg trenger å pusle hjemme, farge håret, pakke julegaver, prate i timesvis på telefonen med M og jeg trenger å være hjemme. Det er vinter og jeg har gått litt i hi og for første gang så blir jeg ikke stressa av dette. Oslo og livet der ute venter på meg og det er helt greit. Alt er helt greit og det er så vindunderlig deilig. Jeg er ikke lei meg om dagen, jeg er ikke angstfull. Jeg er ikke ufattelig glad, jeg er ikke tvers igjennom lykkelig. Og det er så fint. Det er så greit. Det er så vidunderlig greit.

Følg ravnene. De vet hvor du skal

Det er onsdag kveld og jeg har nettopp kommet hjem. Jeg veit ikke hva det er som får meg til å bestemme meg for å skrive det, om det er ølene jeg har drukket, om det er skrivepresset, dette presset jeg selv skaper, presset for å være bra nok, god nok, bare være nok til at tekstene mine blir bra, bra nok til at tekstene gjør noe med folk der ute som så mange tekster der ute skrevet av de flinkeste folk gjør med meg. Jeg setter meg ned foran laptopen, åpner den opp og slår den på. Jeg begynner å skrive, fortvilet, takknemmelig, og på et tidspunkt begynner jeg å grine. Tårene bare triller og triller. Jeg klarer ikke å stoppe dem, jeg prøver ikke å stoppe dem. Jeg spør hvordan man våger. Hvordan våger man å skrive? Å publisere? Å skrive en bok? Hvordan gjør man det? For jeg er så redd, jeg er livredd og hva om jeg ikke er bra nok, skriver jeg. Hva om jeg faktisk ikke er bra nok og den eneste drømmen jeg har ikke kommer til å gå i oppfyllelse. Jeg gnir tårer og snørr på genserermet og skriver videre. Vet ikke hva det er som får meg til å kontakte henne, men jeg bare må, jeg må vite, jeg må takke henne for bøkene hun selv har skrevet og hvor mye de betyr for meg og jeg trenger å vite hvordan man skriver. Hvordan gjør man dette her? Hvordan skriver man en bok? Hvordan skriver man når man er lammet av frykt?

"Jeg er så vanvittig redd. For ordene mine er aldri bra nok," skriver du. Og samtidig sitter jeg og tenker at fy faen så godt hun skriver, og om jeg skriver halvparten så bra som fansen, så skal jeg være lykkelig. Det er en åpenbar grunnløs frykt du kjemper mot, Lisbeth.
Kjære vene, hva skal jeg si? Tusen, hjertelig takk for disse nydelige ordene. Det gjør meg så glad og rørt å høre hva dette har betydd for deg. Fordi det har betydd noe for meg også. Dette var aldri "bare bøker". Det var virkelig for meg, og det har blitt virkelig for andre. Det er sterkt å se. Og siden du spør: Kanskje det er nettopp det som er hemmeligheten? Å skrive noe man tror på og tar på alvor selv. Sjanger spiller ingen rolle, så lenge man skriver det som trenger å skrives. Ikke bekymre deg, Lisbeth. Du sier jeg fanget deg med de første ordene, men du gjorde det samme for meg, så framtida ser lys ut. Og selvfølgelig kan vi være venner Uttrykksikonet heart

Et par uker etterpå, det er søndag og vi er en hel gjeng, samme gjengen som var hos meg dagen før, og vi er fyllesyke og bakfulle, men vi lovte å komme på signeringen hennes, vi hadde snakket med henne dagen før, dokumentert hele kvelden og hun hadde ledd seg ihjel, vi var gærne og vi lovte at vi skulle komme bakfulle og jævlige og hilse på henne når hun hadde signering på Eldorado bokhandel og vi står nå i kø, det er trøtte tryner så langt man kan se og der sitter hun, det er noen uker siden jeg skrev til henne i fortvilelse, i panikk, i søken etter noen kloke ord som kunne roe ned det hamrende hjertet mitt, det bankende hjertet som vil skrive mer enn noe annet her i verden, jeg vil skrive, jeg vil fengsle og jeg vil så gjerne få det til, og frykten for å ikke lykkes er så stor at jeg til tider er redd det holder meg unna å lykkes, men jeg lover meg selv at jeg skal lese ordene til Siri hver gang jeg tenker det, at jeg ikke er bra nok, at jeg aldri kommer til å klare det, at uansett hvor hardt jeg kommer til å jobbe så er jeg ikke bra nok, og hver gang jeg tenker dette skal jeg lese ordene hennes og minne meg selv på at jeg klarte å fengsle henne fra de første ordene jeg skrev, Siri Pettersen mener at "fy faen så godt hun skriver" og kanskje, kanskje det ikke er så skummelt lenger, kanskje finner jeg litt mot, i hvertfall nok til å aldri gi meg og jeg står der i køen på Eldorado for signering av bøkene hennes og jeg har med meg Råta, fordi Evna fikk jeg signert på slippfesten og jeg beveger meg litt bakover i rekkefølgen av bøkene, denne gangen er det Råta, neste gang er Odinsbarn, og Siri skriver: "Kjære Lisbeth! Følg ravnene. De vet hvor du skal..". Og jeg hører på Siri og lover meg selv å følge ravnene, for jeg veit, jeg veit så godt, at hun har helt rett.

47,467

Det er en dag igjen av NaNoWriMo og jeg nærmer meg femtitusen ord. Jeg har førtisjutusen og det skal gå akkurat å fullføre i tide. Når jeg er ferdig, når siste dagen i november er over og jeg endelig kan slappe av igjen, ikke konstant tenke på hvor mange ord jeg har, hvor mange jeg må skrive, hvor mange som er igjen, når siste dagen i november er over og det hele er over, femtitusen ord er skrevet, da skal jeg slappe av igjen. Jeg skal rydde leiligheten, ta oppvasken, vaske klær. Jeg skal lese, lese bøker jeg har kjøpt, men ikke har hatt tid til å lese. Jeg skal game Dragon Age, jeg skal få romanse med Blackwall eller Cullen. Jeg skal spise ordentlig middager igjen og ikke bare leve på kaffe og klementiner. Jeg skal se på tv-serier, Arrow, Master of None. Jeg skal ta en pause fra skrivingen, la dokumentene hvile i mappen på skrivebordet, før jeg etterhvert åpner tekstene, redigerer, skriver videre. Jeg skal gjøre ferdig julegavene til folka, mens jeg ser på tv. Jeg skal pynte leiligheten, planlegge julaftenfesten om to uker.  Jeg skal drikke øl med folka igjen, bli med ut på Hula i helgene, finne på ting etter jobb. Jeg skal gjøre alt dette og enda mer som jeg ikke har hatt tid til å gjøre under NaNoWriMo. Det har vært så gøy å være med. Å skulle skrive femtitusen ord på tretti dager, hvor man bare skriver og skriver og skriver og det er ingen regler, regler finnes ikke, skriv absurd, skriv ordentlig, bare skriv. Selv når man ikke veit hva man skal skrive, så bare skriv. Man produserer flere ord på tretti dager enn hva man ville kanskje ha gjort i løpet av et år om man skreiv på egenhånd. NaNoWriMo er et fantastisk konsept hvor det går ut på å skrive minst femtitusen ord eller mer i løpet av november og produsere noe som kanskje en dag blir bok. Man følger med på andre som også gjør det samme, skravler i forum og samles til skrivemøter der hvor man bor og hele tiden har man en heiagjeng som heier på alle. Man pusher seg selv på en måte man kanskje ikke ellers hadde klart og det er morsomt, det er stressende og det er vanskelig, men det er så verdt det. Jeg har en dag igjen å skrive ferdig. Jeg mangler 2533 ord og jeg veit jeg skal klare det. Jeg kan da senke skulderne mine, vite at jeg klarte det, jeg klarte å produsere et svimlende antall ord på tretti dager og jeg er awesome. Karakterene mine har fått liv i seg, jeg begynner å kjenne dem og jeg er ikke i nærheten av å være ferdig med å skrive, men det hele har fått en begynnelse. En begynnelse jeg enda ikke veit hvor vil slutte.


Fortsettelse følger.

Jeg skriver på slump. Slutten av november nærmer seg og jeg har bittelitt over førtitusen ord. Femtitusen har aldri vært nærmere, men jeg har ikke mer å skrive om. Det blir ikke bra, det blir ikke sånn jeg vil ha det. Egentlig vil jeg bare slutte, men jeg er så nærme, jeg kan føle det, slutten og jeg vil klare det, for en gang skyld så vil jeg klare det, så jeg fortsetter, jeg tvinger frem ordene og det går, jeg klarer å skrive to tusen ord her og der og tallene går opp, det nærmer seg og jeg kan slappe av enda en kveld. Jeg lager meg taco klokka ti på kvelden en søndag, spiser den i sofaen med julebrus i glasset, mens jeg ser på Sofa eller Friends eller noe annet og jeg ser på bilder på Pinterest samtidig, på mobilen, for inspirasjon til julepynt og hvordan jeg kan pynte til Lillelillelillellillejulaften-festen jeg har invitert til den 12. desember og jeg må finne frem juletreet, julepynten, jeg må lage de morsomme, fine julegavene jeg har tenkt til å lage til folka som kommer, det er allerede en skjeggis som har meldt seg frivillig til å være julenisse og jeg gleder meg, mens jeg sitter i sofaen under dyna med mobilen i hånda på Pinterest, seint på en søndag, sliten, fordi jeg har så mye jeg skal rekke, så mange ord å skrive, så mange gaver å lage, men jeg er glad selv om jeg er sliten fordi det kommer til å bli så bra på lillelillelillelillejulaften-festen, hvor fine folk kommer, hvor vi skal drikke øl, masse øl, og gløgg, spise pepperkaker og dele ut julegaver og bare være sammen og feire jul bittelitt tidligere enn alle andre. 

En hypotetisk tekst

Hun har lovet seg selv å ikke skrive om han, så hun skriver om alt annet i stedet. Hun har begynt å skrive en historie som hun har slitt med å finne ut av lenge nå, men den begynner å falle på plass.  Hun kunne ha skrevet om hvor mye hun savner han. At når hun legger seg om kvelden så kan hun kjenne at han ligger ved siden av henne og holder rundt henne. Men hun gjør ikke det. Hun skriver heller om disse menneskene hun fortsatt holder på å bli kjent med. Denne teksten som handler om Oslo, om dem alle, om alt. Hun klarer å sette av tid til å skrive. Det går litt sakte, men ordene kommer. Hun har bestemt seg for at tekstene ikke skal handle om han, så hun skriver om alt annet i stedet. Om disse karakterene som er med rundt i Oslos gater, om politikk, om hvordan hjertet er lett om dagen. Hun blir kjent med disse folkene som ikke eksisterer, men egentlig så eksisterer de alle. De er rundt henne nesten hele tiden, med henne. Men hun sier at de egentlig ikke eksisterer og kanskje de ikke gjør det heller. Hun får endelig fortalt historier som er så sanne at hun gråter mens hun skriver dem, samtidig som de aldri har hendt. Hun får fortalt denne historien hun har villet fortelle, på en måte som ikke skader noen, som ikke påvirker noen. Hun vil ikke skrive om han, fordi hun syns det er teit at alle tekstene skal være om han, det blir for dumt. Hun er en smart kvinne og her sitter hun å skriver og skriver om en som ikke burde oppta alle disse ordene. Det er alltid lettest å skrive om det som får hjertet til å brenne, det som får noe i henne til å bevege seg, tenne ilden, det som betyr noe. Det er akkurat det han gjør og derfor de aller fleste tekster blir om han, for han får henne til å brenne, han får noe i henne til å bevege seg og hun klarer ikke å skrive om ting som ikke er sant. Så hun skriver om alt annet, fordi hun skriver ikke om han, hun skriver om denne gjengen som fant hverandre i Oslo, disse folka som enda ikke veit hvor gode venner de kommer til å bli og hvor mye de kommer til å bety for hverandre, om ting som engasjerer henne, om disse tingene som får hjertet til å brenne. Hun skriver om alt annet enn han og fortsatt handler alle tekstene om han.

Litt nå for tiden (og fortiden)

På mandager så går jeg fra jobb kl. 14.14 for å ta bussen som går 14.24, for å rekke timen som er 15.00. Siden begynnelsen av februar har jeg tatt 34-bussen mot Tåsen, opp til Voldsløkka. Jeg begynner å kjenne igjen de som skal av på samme stopp, av de samme grunnene som meg. Når jeg begynte å dra dit så var det snø, det var iskaldt og det var vanskelig å gå på fortauet fordi det var helt islagt. Nå er det bart, vinterjakka er bytta ut med en liten, lett jeansjakke og jeg går ikke lenger som en pingvin, livredd for å skli. Noen mandager så regner det, luggen kan være våt når jeg sitter på venteværelset, andre ganger er det sol og jeg myser mot vinduet jeg sitter vendt mot inne på kontoret hans. Dette vinduet jeg ser ut av, jeg kan se hustaket til det røde huset på andre siden av veien, den oransje mursteinpipa, strømledningene som henger imellom stolpene, kanskje en fugl som sitter der på ledningen og balanserer, mens jeg balanserer på den kjedelige kommunale stolen jeg sitter på, mens jeg forteller, forteller og balanserer, for jeg forteller alt, alle disse tingene jeg har brukt 24 år på å dytte så langt ned i meg at jeg til tider ikke har vært sikker på om det har skjedd meg, og jeg føler ingenting der jeg forteller, mens rynkene mellom brynene hans blir dypere og dypere, og det gikk fint i begynnelsen, da følte jeg ingenting når jeg fortalte, jeg føler fortsatt ikke mye, men jeg kjenner det, jeg kjenner det nå at sorgen som har bodd i kroppen hele mitt liv, den bor der fortsatt og den er like reell den dag i dag, som den var da jeg var sju, elleve, eller seksten. At det ikke har hjulpet enda hvor hardt jeg har forsøkt å dytte problemene ned, legge lokk på dem, i håp om at det du ikke kan se, det finnes ikke. Men det finnes og det bor i meg, det har bodd i meg hele mitt liv og det bor i meg den dag i dag. Etter en time, får jeg beskjed om at vi er ferdige for i dag, men jeg føler meg aldri ferdig, jeg kunne ha sittet der i flere år å fortalt, men det går jo selvfølgelig ikke, så jeg tar bussen mot sentrum igjen, den samme bussen, ikke de samme menneskene og jeg drar hjem, kanskje lager jeg meg middag, kanskje drar jeg ut igjen, drikker noen øl med venner, kanskje jeg går på skogstur med en hund, kanskje jeg leser en bok i sofaen eller sovner før klokka sju under pledd. Alt som rører seg i meg om dagen er ikke så fint, men livet suger ikke helt, det er fint, det er øl på fredag som er på en torsdag, ute i sola med den eldste kompisen jeg har, det er å spise ute med ei fin ei og prate om Tinder-folk, det er øvingskonsert-fest i en gammal garderobe eller puppedusker som svinges på Parkteateret. Det er så mange fine og bra mennesker som får meg til å glemme litt, som får meg til å le, som får meg til å grine av glede, som får meg til å bli alt for full midt i uka. Jeg klarer ikke å fokusere på å skrive for tiden, for det er så mye vondt om dagen, men når jeg har energi til det, når det slipper litt opp og jeg klarer å fokusere på alle de bra tingene, de fine, de triste, de som får meg til å smile og kanskje felle en tåre i samme slengen, så skal jeg fortelle om eventyrene mine igjen, jeg skal fortelle om den kvelden med puppedusker og pinup'er, kvelden med metallkonsert i en gammal garderobe, samme kvelden som jeg fikk en etterlengtet klem og morgenen etter hvor jeg fikk en etterlengtet sms, om kanskje en han eller to og om de rare, morsomme, triste øyeblikkene som har skjedd og som kommer til å skje. 

Bacon & coffee

Det er søndag morgen. Solstrålene strekker seg igjennom ruta, for persiennene er ikke nede. Det er begynnelsen av sommeren og man kan allerede kjenne hvor varm denne dagen kommer til å bli. Jeg våkner ved siden av en varm kropp. Hodet banker svakt og jeg skjønner at hodepinen vil melde seg seinere. Det ble alt for mange øl, alt for mange drinker og alt for seint i natt. Vi var på Hula til lyset ble slått på og E sang for oss alle. Vi  hadde stått ute og han holdt rundt meg og når de spilte sangen hans, hadde han svingt meg rundt og vi hadde dansa der ute i mørket, folk lo, vi lo, men vi ga så jævlig faen. Vi hadde gått hjem i mørket, mot leiligheten min, og vi hadde gått omveier, bare for å kjenne på den svale sommernatten, for å sette oss på en benk i en park for å kline, vi la oss i gresset og så på himmelen som sakte, men sikkert ble lysere og lysere, og jeg fortalte han at når jeg var med han så var jeg ikke redd, jeg var ikke redd lenger. Jeg var ikke redd og han var ikke redd og vi klina på gresset i parken, før vi reiste oss opp og fortsatte på ferden hjem. Vi brukte så ufattelig lang tid hjem den natten. Men jeg orker ikke å tenke enda, det er for tidlig, jeg er for bakfull og sola er alt for sterk. Jeg legger meg nærmere denne varme kroppen ved siden av meg, kjenner den svake lukten av parfymen hans. Legger armen min rundt ham og sover et par timer til. 

Jeg dras opp fra drømmenes dyp av at det beveger seg ved siden av meg. At han trekker dyna forsiktig av seg, setter seg på sengekanten. Det er noen trøtte gjesp som kommer ut av han. Jeg har øynene igjen. Veit ikke helt om jeg er våken eller om jeg sover. Kanskje noe midt i  mellom. Kan høre skrittene hans mot gulvet, på vei mot do. Katten mjauer god morgen ved døråpningen, han bøyer seg ned og hilser på katten, klør han bak øret. Jeg kan se for meg at katten blir glad av å bli hilst på. Jeg smiler der jeg ligger fortsatt meg lukkede øyne og snart så faller jeg ned i drømmenes dyp igjen.

Det lukter kaffe, men mest av alt lukter det bacon. Bacon? Jeg har da ikke det.., tenker jeg. Hodet er grumsete og det er nesten så jeg ikke helt veit hvor jeg er. Jeg åpner øynene. Jo, jeg er fortsatt hjemme. Jeg befinner meg i senga mi, denne gangen også aleine. Ute skinner sola fortsatt og nå melder hodepinen seg. Hei, du drakk for mye i går. Bacon- og kaffelukta får meg til å dra de trøtte lemmene mine opp fra senga. Jeg går sakte ut i gangen, mot kjøkkenet. Der står han. På mitt kjøkken, påkledd, med en stekespade i hånden og det freser i panna foran han. Han har vært ute på butikken og kjøpt frokost til oss. Det lange håret hans er rufsete og ansiktet trøtt, enda det er mer våkent enn mitt. Det stikker i meg. Faen, så vakker han er. Med hes og mørk stemme ønsker han meg god morgen og han smiler når han ser meg. Sola strekker seg over gulvet på kjøkkenet, like foran føttene mine. Jeg smiler jeg også. Varmen brer seg om i kroppen min. Katten snor seg mellom beina mine. Jeg stryker han over hodet, før jeg går inn på kjøkkenet, før jeg tråkker ut i solstrålene på gulvet, til kokken min. God morgen, sier jeg før jeg strekker meg på tå for å kysse han.

/

Jeg har vært litt dårlig på å skrive i det siste, gi dere fine, vonde eller ekte historier. Dette er noe jeg har begynt å skrive på i det siste som jeg ville dele med dere. Den er kanskje ikke sann, men den er veldig ekte. 

Den svarte linjen mot alt det hvite blinker taktfast mot meg. Det er som om den sitter å trommer takten, er utålmodig. "Kom igjen da.." Jeg ser på den. "Skriv noe!" Blink. Blink. Blink. "HVA SOM HELST!" Katten sitter på gulvet og ser opp på meg. "Kos meg!". Alle krever sitt, men det siste er vanskeligst å motstå. Alt det hvite som skriker etter ordene jeg alltid har på tuppen av fingrene, men aldri når jeg setter meg ned for å skrive. Dette hvite jeg har begynt å hate. Denne lille svarte streken som alltid skriker sånn mot meg. Jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet. Han blunker fornøyd, begynner å svinse sakte rundt meg, mens han stryker seg inntil meg med hele kroppsvekten sin mot meg. Jeg blir liggende å lekekose med katten i flere timer. Det er mørkt ute og det er seint og jeg har ikke skrevet noe i dag heller. Jeg har hatt flere timer til å fylle opp alt det hvite med det sorte, men ingenting har kommet. "Det er lenge siden du har blogget!". Utenfor blinker blålysene som er på vei opp Trondheimsveien. I noen sekunder er stua mi som et diskotek. "Du burde skrive en bok!". Stua mi er mørk, det eneste som lyser den opp er lyset fra gatelysene utenfor vinduet. Lyset beveger seg på veggene mine i takten til vinden utenfor. Jeg har en sang på hjernen. Biffy. Det er lenge siden jeg har hørt på dem. Jeg hørte på dem på bussen, da jeg hadde snørt på meg skoene, kost katten farvel og busset opp mot Tonsenhagen. Jeg satte på den siste plata, første sangen. Lot sangene spilles en etter en. Helt til de dro meg med til helt andre steder enn der hvor jeg befant meg på 31-bussen mot Grorud T. Rockefeller en onsdagskveld, gjerder mot ribbeina, plastikkglass med øl som drikkes opp i store slurker før man kaster det tomme begeret på gulvet og danser videre, hjertet dundrende i brystet, svette som rant fra panna, halsen som var hes av synginga. Denne jenta jeg har så lyst til å skrive om, som går igjennom gatene i Oslo, som danser med hendene over hodet til takten til musikken, som drikker øl på de mørkeste bulene, som lever aller mest når hun går alene med musikk på ørene og alt hun kan se er skotuppene foran seg mens hun beveger seg igjennom byen, denne jenta som jeg ikke helt veit hvem er, som egentlig ikke er meg, men som jeg begynner å kjenne, denne jenta jeg har så lyst til å skrive om og alt hun gjør, om livet i Oslo, om mennene hun kysser, de hun ikke kysser, om vennene hun sitter oppe med til sola står opp, mens de deler en sigg, alle disse eventyrene, nedturene, oppturene, tårene, latterne som befinner seg og utspiller seg i denne jenta, det er det jeg søker etter, fortellingene hennes og alt som må fortelles på en riktig og sann måte og før jeg vet ordet av det så er sangen over og jeg er fremme på Tonsenhagen og jeg tenker at jeg skal skrive når jeg kommer hjem i kveld, jeg skal sette meg ned, sette på samme sangen og jeg skal skrive, å da jeg kommer hjem, da setter jeg på samme sangen, da setter jeg med ned ved skrivebordet, slår på pc'en og ser på den svarte streken mot alt det hvite, katten mjauer nede ved føttene mine og det er ingen ord som kommer ut. Så jeg setter meg ned på gulvet og stryker katten over hodet. 

Jeg skriver om å skrive ærlig igjen, brått og brutalt. Hver dag har jeg lyst til å skrive, men når jeg setter meg ned, så kommer ikke ordene. Jeg skriver derfor korte tekster, men jeg skriver. Det er ikke så viktig hva, bare så lenge jeg ikke stopper opp. Så jeg skriver om det å ikke vite og ikke ville vite. Om begynnelser og når begynnelsene begynner. Jeg skriver om at jeg skal skrive ærlig, men så sitter jeg å ser på TV i stedet, med Word-dokument åpent, ventende, tomt. Jeg skriver om at jeg ikke skriver. Jeg leser Lena Dunham til langt på natt, for så å ikke få sove. Jeg kjenner jeg ikke er en eneste smule interessert i noen av de som viser meg interesse. Følelsene mine har gått i dvale. Det har vært for mye av dem og de alle har for det meste bare gjort vondt, så hjertet mitt har tatt litt ferie. Jeg er apatisk og hører ikke skrittene mine. Musikken på ørene er så øredøvende, ordene er overdøvende og jeg hører ingenting. Jeg stenger ute verden fordi det gir meg litt pusterom. Jeg gråter ikke lenger, for jeg føler ikke. Om man ikke føler, er man da? Jeg går hjem tidlig fordi hodet trenger å sove. Jeg gråter på bussen på vei hjem, jeg er to stopp unna, men jeg klarer ikke å holde de igjen. Jeg snur hodet litt på siden sånn at ikke alle på den fulle bussen skal se det, men egentlig så gir jeg faen. Jeg skal av om ett stopp og det river i brystet og jeg vil bare ikke. Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg gjør det fordet. Jeg sovner med en pusekatt inntil magen min, full og trist og sliten. Jeg skriver tomme ord, ord som er tomme. For det er det dette er, det er tomhet, det er et vakuum. Jeg lever i vakuum og apati. Det er dette her det hele har ført meg til. Men jeg gråter ikke. Jeg ser på TV om kveldene og sovner som oftest på sofaen. Jeg snur meg der jeg fortsatt ligger med alle klærne på, jeg er varm, jeg kjenner at pannen min er fuktig, det svir i øynene. Jeg snur meg og ser at katten ligger foran meg. Jeg stryker han forsiktig over hodet, for han har sovnet han også, og jeg kjenner en enorm varme inni meg når jeg ser på han, sovende lykkelig, trygg og varm. Jeg skriver om det å ikke får til å skrive. 

You own everything that happened to you. Tell your stories. If people wanted you to write warmly about them, they should've behaved better

Jeg øver meg på å skrive ærlig igjen. Å ikke sensurere følelsene, ordene jeg egentlig vil bruke, men som jeg lar være og bruker andre, mer kryptiske, bortforklarende ord. I lang tid nå har jeg valgt å ikke skrive historier, hendelser, fordi jeg redd for at enkelte som leser dem føler seg støtt eller ikke liker det. Jeg skreiv en gang rett fra levra. Uredd. Men en dag skreiv jeg som jeg alltid gjorde og så var det en jeg virkelig brydde meg om som ikke likte at jeg var så ærlig om oss. Og det respekterer jeg. Jeg respekterer at andre kanskje ikke vil ha livet sitt utlevert, men jeg utleverer ikke andre, men meg selv. Ingen kan finne ut hvem jeg skriver om, med mindre de var der selv eller om jeg har fortalt det allerede vil venner som leser. Det jeg skriver er ikke andres hemmeligheter, men mine følelser, mine hendelser i livet og mitt synspunkt på opplevelsene jeg opplever. Jeg kan skrive om andres følelser, men det er kun slik jeg tolker dem selv. Slik jeg opplever dem, tror de kan føle. Jeg skriver min egen sannhet, det trenger ikke å være andres sin sannhet. Sannheten og virkeligheten er forskjellig for oss alle. Jeg mener det at ingen leser samme bok. Vi tar til oss ting på forskjellige måter, får forskjellige følelser av en bok og lager våre egne bilder i hodet som ikke er likt noen andre. Jeg har ingen ønsker å skrive stygt om noen, henge ut noen eller få noen til å føle seg dårlig. Jeg ønsker bare å lette mine egne følelser, opplevelser og inntrykk. Om du er en del av dem, så er det fortsatt min historie også. Fra den dagen så ble jeg redd. Jeg ble redd for at hen skulle føle seg utlevert, jeg ble redd for at hen skulle få vite hva jeg følte og tenkte. Etterhvert gikk det over i at jeg ikke ville at noen av skjelettene i skapet mitt skulle komme frem. Hvite løgner, ubetydelige hemmeligheter. Det gikk over til at jeg ikke lenger klarte å skrive. Ikke engang tekster kun for mine egne øyne. Jeg var ikke lenger ærlig med meg selv. Jeg unngikk ordene jeg ville skrive, historiene som befinner seg inni meg, fordi jeg ikke ville innrømme så mange av de forskjellige tingene. Jeg orker ikke å skrive ordene for noen av dem bringer med seg smerte og sorg. Jeg orket bare ikke. Jeg turte ikke. Så jeg øver nå. Jeg sitter å skriver rett ut. Jeg skriver om de ekte, rå følelsene mine og jeg håper at jeg for første gang virkelig skal klare å skrive historien som brenner på innsiden. Alle tekstene ordene som jeg aldri har latt komme ut. Jeg sitter her i kveld og skriver og skriver. Jeg skriver om pinlige øyeblikk, følelser jeg er flau av i ettertid, ord som blir sagt som kanskje aldri burde bli sagt eller sagt på en annen måte..  Kleine, rare, kjipe, fine, magiske følelser, tanker, hendelser. Mine historier. Alle tankene, følelsene. Uansett hvor flaut det er å innrømme, uansett hvor pinlig det faktisk er. Jeg prøver å være ærlig med meg selv igjen og det er ganske så skummelt og det er langt i fra enkelt. Men for at jeg skal kunne lykkes i det jeg elsker her i verden, om jeg skal lykkes i det å skrive, kanskje en dag i fremtiden få gitt ut noe, så må jeg være ærlig med meg selv og skrive slik jeg egentlig ønsker å skrive, fortelle de historiene jeg ønsker å fortelle og gjøre det med slik hjerterå smerte og glede at det blir et hjertebarn jeg kan være fornøyd over. Jeg kan ikke la meg hindre i at folk ikke liker hva jeg skriver, enten om det er om dem eller ikke.. Du er kanskje en del av historien min, men det er min historie også og min historie å fortelle.

Jeg våkner rett etter at klokka har blitt åtte. Det er søndag morgen og jeg var hjemme før klokka ti i går kveld. Det eneste av alkohol som ble konsumert fra min side var noen slurker jeg stjal til meg fra venninnen min sin øl. Allikevel er kroppen tung og sliten, å det føles ut som om jeg har løpt maraton, vært på tidenes fylla dagen før og hatt meg med en sirkusartist. Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene, samtidig som det er en pusekatt som har oppdaget at mennesket hans er våknet. 

Jeg skulle egentlig sette meg ned for å spille playstation, men jeg ender opp med å lese de to bøkene til Virginia Woolf "Et eget rom / Tre guineas" når det er en oppdatering som tar evigheter. Når oppdateringen er ferdig er jeg opptatt og jeg blir tatt tilbake til en verden som ikke lenger eksisterer. Eller gjør den det? Mange av problemstillingene Virginia skriver om i boken "Et eget rom" er på sett og vis problemer vi har den dag i dag, fortsatt. Som kvinne i dag vil du fortsatt møte mange av de samme problemene Virginia beskriver i boka si. Kvinner i offentligheten må forvente å få mer kritikk, bli avfeid og få trusler oftere enn menn i offentligheten. Kvinner må forvente å få kritikk på noe en mann mest sannsynlig aldri ville fått kritikk for. Kvinner velger å trekke seg fra den offentlige debatten grunnet sin egen sikkerhet. Florence Aryanik har vært borte fra offentligheten en stund nå grunnet grove trusler, men velger nå å trosse det. Hun er tilbake og velger å være en del av debatten, selv om det er folk der ute som ønsker å få henne til å tie stille. Det er modig og det er tøft gjort av henne! Det tar noe ekstra av deg, om du er født med kjønnet kvinne, om du skal være en del av den offentlige debatten. Noen ganger krever det noe ekstra av deg bare å kunne gå til bussen....

/

Jeg skriver ofte og lenge, men jeg rekker ikke alltid å poste innleggene. Jeg finner frem bilder som jeg mener passer sånn passe og jeg er nesten klar til å trykke publiser, men jeg liker å gå ordentlig over ett innlegg sikkert ti ganger før jeg publiserer det, og når man har en person på den andre siden, som vil ut i skogen, til vannet, nå, så fort som mulig, for å bade, ja, da blir det liggende i utkast sammen med alle de andre innleggene og venter på en dag det er rolig på jobb, slik at jeg kan gå igjennom å faktisk trykke på 'Publiser'.

Jeg hadde så lyst til å prate med deg her om dagen. Jeg var full, glad og hadde nettopp kommet hjem fra byen. Og alt jeg ville var å prate med deg. Le av vitsene dine, høre stemmen din. Men jeg lot det bli med tanken. Det er kanskje slike stunder som gjør meg aller mest trist. Det er det at jeg ikke engang kan ringe deg, prate med deg, fordi alt er for komplisert til det. I forrige uke trodde jeg verden skulle bli snudd på hodet, men det var ingen nyheter, alt var som det skulle, alt var normalt, og på sett og vis ble verden min snudd på hodet på grunn av det. Fordi tankene som dukket opp overrasket meg. Jeg ble overrasket over tristheten jeg følte ved alt dette normale. For ting var slik de skulle, det var ingenting mer. Og dette fylte meg med en tristhet jeg ikke visste jeg kunne føle på. Det var en tomhet etter noe som aldri hadde vært der. Noe som aldri hadde blitt skapt. Eneste stedet det ble skapt, var i hodet mitt og når jeg innså at det bare var med det, var det en tristhet som satt dypt i meg. Skuffelse. 

//

Alt jeg leser er av Tomas Espedal og jeg leser over alt. På jobb, når jeg venter på folk, før jeg løper til trikken. Ordene hans fengsler meg og drar meg av gårde i en fart jeg ikke har følt på, på lenge. Han får meg til å skrive lange, usammenhengende setninger som henger sammen, bruke alt for mange kommaer og skrive uten å tenke. Slik blir både magi og kaos skapt. 

Jeg leser og skriver og leser enda mer. Ordene jeg leser får det til å krible i meg. Det kribler av kreativitet, av inspirasjon og av leseglede. Så tar jeg meg en pause og lar fingrene gli over tastaturet og hva jeg skaper, hva det ender opp som, spiller ingen rolle, men jeg skaper, jeg lager noe og det er det som er det viktigste. Ute snør det og inne er det varmt. Når jeg står opp alt for tidlig om morgenen er panneluggen bustete og savnet etter senga stort sekundet jeg forlater den. På kjøkkenet lages det havregrøt, den besteste havregrøten i verden, som spises i sofaen, under varmeteppet, med den svarte kaffekoppen til. Og ute om morgenen regner det, det snør eller det er skyfritt, så skyfritt og klart at man kan se stjernene, bare om man stopper opp og tar seg tid til å se. Hver dag er den samme, men helt forskjellig for alle andre. Jeg bruker tiden på bøker, på å skrive og på nye episoder av favoritt tv-seriene. Så dusjer jeg. Jeg dusjer lenge og under varmt varmt vann. Der tenker jeg alle tankene jeg har tenkt tusen, millioner, av ganger fra før av og jeg prøver å finne svarene, finne løsningene og om det gjør for vondt, om jeg har lyst til å lette opp litt, så lar jeg tårene renne. Jeg lar tårene renne, saltvann og varmt ferskvann i skjønn forening, nedover kroppen, ned på dusjgulvet og ned i røret. Borte. Jeg håper alltid det hjelper å tømme seg, at jeg blir lettere av det, at tankene ikke er like tunge lenger. Så går jeg ut av dusjen, varm, våt og naken. Og når jeg legger meg den kvelden tenker jeg fortsatt på de samme tankene. Disse tankene som gjør meg så trist og som jeg kjemper med hele dagen, hele kvelden, hele tiden. Disse tankene jeg ikke ser ut til å bli kvitt eller som jeg klarer å flykte fra uansett hva jeg prøver å distansere meg med. Enten om det er å lese, skrive og lese enda mer. Enten om det er å lage lange gode frokoster og høre på favorittradioen. Enten om det er å se utallige episoder av en tv-serie som ikke får deg til å tenke for mye. Enten du gjør alle disse tingene for å flykte eller ei, så er de der. Alltid et sted bak deg, alltid i skyggen din. Du ser deg i speilet før du legger deg og du innser at luggen din er bustete allerede før du legger deg. Det er vel bare en slik person du er. En som er litt bustete og aldri har det perfekte håret. Hun som klærne aldri sitter helt perfekt på eller skrittene som aldri er sikre nok. Ute snør det og med ett så var tankene og minnene der. Til og med snøen får deg til å tenke på det. Du legger puta og lukker øynene, og etter en stund så forsvinner denne verdenen du befinner deg i. Før ringeklokka vekker deg neste dag og det hele starter på nytt. Repeat. 

15.30

Kaffekoppen er så full at den er på randen til å renne over. Med skjelvende hender løfter jeg koppen mot munnen og drikker grådig. Øynene er tunge etter nok en natt med for lite søvn. Ordene, de skrivende ordene tar i fra meg nattesøvnen. Jeg tenker på denne historien hele tiden. Jeg tenker på at jeg aldri i verden kommer til å klare å gjennomføre det, før jeg så tenker 'hold kjeft'. Håret mitt blir kortere og kortere om dagen. Det er kvelder hvor word-dokukmentet stirrer tomt på meg hvor jeg reiser meg opp av frustrasjon og forlater pc'n der alene i sofaen, senga eller hvor nå enn den befinner seg, for å gå bort til bokhylla, tar ut bøkene som har rørt noe i meg. Jeg blar igjennom disse bøkene jeg elsker og håper at det står noe der som får alt til å løsne. Jeg håper at litt av dens magi kan smitte over på meg og min kreativitet. Men når bøkene bare stirrer tomt tilbake på meg og minner meg på at jeg må skape noe eget, ikke noe som allerede er skrevet, setter jeg de frustrert tilbake på plassen sin i hylla og går ut på badet. I speilet møter jeg meg selv, trøtte øyne uten sminke. Jeg tar frem saksa og begynner å stusse håret, klipper av ett par centimeter. "Du får bare kortere og kortere hår for hver gang jeg ser deg", sa en venninne til meg for et par dager siden. I speilet ser jeg den samme jenta med de samme trøtte øynene, men håret er blitt enda ett par centimeter kortere. Fornøyd rufser hun til håret sitt og går ut igjen. Hun slår av lyset i stua, lukker igjen skjermen på pc'n og drar med seg dyna fra sofaen tilbake igjen til senga. Hun tenker der hun ligger i senga, rett før hun sovner, at hvis hun kommer til å bruke flere år på dette prosjektet, så kommer hun til å ikke ha noe mer hår igjen.

Det er siste dag på jobb, klokken halv fire er det offisielt ferie. I morgen skal jeg ta på meg en fin kjole og dra på sommerfest med jobben, på fredag reiser jeg til hytta i Sverige, søndag er det Patti Smith, og på mandag reiser jeg til Kragerø hvor venner venter i et hvitt hus ute på en øy. Først skog, fuglekvitter og gress under føttene. Et lite, rødt torp i skogen. Våkne opp med en lodden venn i enden av senga, som logrer når jeg våkner og dytter den kalde, våte snuta si i ansiktet mitt og en liten kar på gulvet som mjauer god dag. Så turer jeg tilbake til Oslo for å høre på den råeste dama jeg veit om, Patti, før jeg nok en gang slenger sekken på ryggen og reiser til sørlandet, hvor hvitvinskvelder, reker og bølgeskvulp venter. Jeg skal lese bøker hele dagen, jeg skal strekke på meg i sola eller i sofaen om det regner, jeg skal trekke lungene fulle av saltvannslukt, jeg skal spille kort til langt på natt, jeg skal skrive videre på historien som driver meg til vanvidd, jeg skal sitte oppe med brodern til langt på natt og diskutere saker som får hjertet til å banke hardt, jeg skal ligge på bryggekanten og fiske krabber som da jeg var liten, jeg skal la Patti og bandet hennes inspirere meg, jeg skal stryke igjennom pelsen til katten og hunden jeg ser alt for skjeldent, jeg skal synge på Pinks sanger med jentene slik at hele øya hører oss, akkurat som i fjor, og viktigst av alt; jeg skal puste ut. Jeg skal kjenne på savn og glede meg til å være tilbake i hovedstaden, men først av alt skal jeg nyte å reise bort litt. Reise bort fra trafikken utenfor vinduet mitt om natten, sirenene, blålysene, stemmene til alle de forskjellige menneskene ute i gata, trikken som gjaller bortover på skinnene sine, reise bort fra muligheten til å hoppe på t-banen og ligge i en armkrok om natten, reise bort fra fine folk som blir igjen i Oslo, reise bort fra å måtte stå opp for å gå på jobb i nummer nitten. Reise til hjertero og kjenne på litt savn. Ferie, dere. Det trenger jeg virkelig.