Jeg føler meg litt flink, på tross av alt som har skjedd. Når ting går til helvete har jeg som regel en tendens til å bare dø. Innvendig og utvendig. Men denne gangen har jeg tatt opp kampen selv. Jeg har grått slik at øynene har vært så hovne at jeg nesten ikke kjente igjen meg selv. Det har vært snørr og masse, masse gørr. Det har vært hes stemme etter skriking og roping. Det har vært knuste hjerter og brennende hoder. Men jeg har også ledd, masse. Jeg er så heldig at når først livet går til helvete så har jeg, om ikke bare noen få, men absolutt fantastiske mennesker rundt meg. Familie som støtter opp og blir sint med meg. Venner som tar meg imot når jeg faller og drar meg opp på beina igjen, og holder meg der, til jeg atter en gang klarer å gå selv, stødig. Det har vært alkohol, jentekveld og kompiskveld. Venninne som dukker opp dagen etter uten å spørre med to andre fininger, bare fordi hun visste at jeg trengte noen rundt meg. Og med en flaske sprit. Selvfølgelig med en flaske sprit. Jeg har hatt en pusekatt som har skjønt at a'mor ikke har hatt det så bra denne uka, så han har sovet inntil meg eller ved siden av meg, hver eneste natt. Og når det stormer på det verste, da har jeg klart å holde meg oppe, noenlunde stødig, med god hjelp av sterke mennesker i ryggen.
Det er ingen kur for kjærlighetssorg eller knuste hjerter. Man må bare la tiden vandre og la tiden ta med seg de vondeste følelsene. La tiden slipe ned de spisse kantene. Det er mye som hjelper i mellomtiden. Familie og venner. Venner som dukker opp, som holder rundt en. Som får en til å ikke være ensom. Som drikker med deg og prater dritt med meg. Som får deg til å le. Av hele ditt hjerte, og som ler sammen med deg. Som er der med deg langt ut i natten. For det er natten som er verst i begynnelsen. Da du er alene og har mer en nok av tid til å huske alt det vonde. Sengeplassen som er tom. Ensomheten som kommer snikende. Venner som lager mat til deg, for du har ikke spist på nesten en uke. De verner om deg, de passer på deg. De er der til du klarer å gå igjen på egenhånd. Når du selv begynner å huske måltider og kjenne sulten i magen. Når du ikke lenger ligger å vrir deg ut i natten, men sovner på kanskje ikke første, men andre forsøk. Når du ikke lenger tenker på han når du står opp om morgenen. Ett skritt av gangen. Museskritt. I mellomtiden hjelper det å krydre dagene med fine folk, tv-serier og heite mannfolk. Det er da man spiser den ekstra sjokoladeplata man ellers ikke unner seg. Det er da man tar på seg leppestiften man ikke egentlig er komfortabel med å gå med. Det er da man farger håret, lakker neglene og har på seg den fineste kjolen. Så går man ut der, ut i verden.. og håper at du ikke vakler i dag. Du setter den ene foten fremfor den andre, og går videre.
