Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai

Rett frem, fremover

Ser du meg fortsatt? Ser du meg i solskinnet? Henger lukten av meg fortsatt i luften? Ser du meg fremdeles? Har jeg etterlatt spor etter meg, spor du kommer over hvor enn du vandrer? Eller vandrer du på en sti hvor jeg aldri før har vært, en sti langt unna meg, så langt unna at du nesten ikke husker hvordan ansiktet mitt ser ut lenger? Ser du meg når du ser det hvite håndkledet ditt? Det som var mitt, det som bare jeg brukte. Ser du meg i det, naken, etter å ha dusjet, kanskje dusjet med deg, ser du meg i det der jeg står uten noe annet? Vått hår og ett lurt smil. Har det fortsatt lukten min på seg? Har du luktet på det for å sjekke? Når du lukker øynene om kvelden, savner du noen gang kroppen min som en gang pleide å ligge ved siden av deg? Savner du varmen fra kroppen min, de myke leppene mine som kysset deg i mørket? Når du legger hånden på den siden jeg pleide å ligge, med øynene lukket, lurer du på om det hele bare er en drøm og når hånden din treffer madrassen, skulle du da ønske at det var min kropp som var under hånden din? At det var meg der ved siden av deg, holdende rundt deg, tumlende rundt i lakenet, oss to og varmen fra oss begge? Finner du fortsatt hårstrå fra meg på puta di? Stikker det i hjertet ditt da? Gjør det noen gang vondt? Når du ser de oransje hårstråene. Tenker du da på det lange, oransjrøde håret mitt, som ser ut som flammer i sola? Tenker du på ansiktet under dette håret, de grønne øynene mine som lyser når de ser deg, smilet mitt som kommer ved synet av deg? Ser du meg fortsatt? Er det øyeblikk hvor det gjør vondt når du ser på meg? Hvor du stopper opp og tenker "Faen, som jeg savner deg"? Stikker det i hjertet når du hører latteren min og det ikke er deg jeg ler av? Om jeg ringte deg nå og fortalte deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg, ville du blitt glad da? Ville hjertet banket hardt ved lyden av stemmen min, ordene mine som fortalte deg at det er en tomhet her uten deg? Eller er stillheten god? Er stillheten fra meg, tomheten fra mitt nærvær, er det behagelig? Er det det du trengte? Fungerer det? Har jeg ikke etterlatt noe sterkt nok til at det er et ekko i all stillheten? Hører du meg der i ekkoet eller er det ekkoet til dine egne skritt du hører best?

Sola skinner inn igjennom de store vinduene i stua mi, pusen ligger på magen og maler, jeg ler av tv-serien på tv. Sola fortsetter å varme, jeg fortsetter å smile til fremmede og dagene fortsetter uten at noen kan stoppe de. Og jeg lar de fortsette, dag ut og dag inn. Dager som forsvinner for øynene mine. Jeg sitter på t-banen og smiler uten grunn, med live-albumet fra Rockefeller hvor du hører deg og venninna di hyle på forskjellige punkter i salen, det er en eller to ganger du kan høre oss le og det varmer i brystet og det sprer seg til resten av kroppen. Jeg står opp om morgenene, pusser tennene, møter øynene i speilet. Jeg kler på meg, legger mascaraen på vippene og farger leppene røde. Jeg tar oppvasken, jeg skifter kattekassa og jeg henter posten. Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg våkner om morgenen, ikke før jeg legger meg og ikke i løpet av dagen. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet banker sin taktfaste rytme. Før banket det en rytme jeg visste hva var til, nå synger den sin egen sang. En sang jeg ikke kan navnet på helt enda, en sang jeg må høre mange ganger først før jeg begynner å like den, venne meg til den. Jeg går på jobb, jeg går i parken med venner og jeg fortsetter der jeg slapp. 

For jeg ser deg fortsatt overalt, i alt. Jeg ser deg i sola som minner meg om varmen som spredte seg i meg når du så på meg. Øynene dine som fikk det til å krible i hele meg. Smilet ditt som fikk meg til å bli forlegen som en liten jente. Ansiktet ditt som er det vakreste jeg veit om. Jeg kjenner fortsatt lukten din av deg når jeg går i en folkemengde. Jeg ser deg fortsatt sitte i vinduskarmen min å røyke når jeg ser bort på vinduskarmen. Jeg ser deg i senga mi, ved siden av meg, under den svarte dyna og det er nesten som om jeg kan kjenne armene dine rundt meg om natten. Jeg ser deg fortsatt i drømmene og jeg hører navnet ditt bli hvisket av vinden. Jeg kjenner fortsatt armen din rundt meg når vi er ute blant andre mennesker. Jeg kan le av noe jeg ser eller tenker på og strekker meg etter mobilen for å sende deg melding, men når hånden treffer mobilen stopper jeg brått og legger den fra meg igjen. Jeg ser bilen din parkert utenfor leiligheten min og jeg ser deg sitte der ventende på meg. Jeg ser deg over alt, i alt. Jeg hører deg i ord som sies, jeg ser deg i alt jeg gjør, jeg føler deg hvor enn jeg er. Og hver gang jeg ser deg, hver gang jeg lukter parfymen din, hører navnet ditt, ser alle disse sporene etter deg, så stikker det i hjertet, det vrenger seg og det gjør så inni helvetes vondt. Hver gang mister jeg pusten og hver gang er det like vondt å få den tilbake. For du er ikke borte, du er bare for langt unna. 





Jeg knyter på meg de godt brukte Converse-skoene og tenker på at jeg må husker å sette pris på tiden som er igjen hvor jeg kan bruke de, for snart kommer kulda, snart kommer isen. Snart kommer tiden for mønstrede såler og tjukke jakker for å holde kulda ute og beina på jorda. Så trasker jeg gjennom sentrum, hopper på en buss eller trikk, jeg ser ikke mot Schous bryggeri, men rett frem. Hele tiden ser jeg rett frem. Mens jeg går eller ruller forbi i en trikk så ser jeg rett frem. Fremover. For det er meg og verden igjen, hånd i hånd, gamle kjente. Det er meg og ingen andre og hele jævla resten av verden. Så jeg står opp om morgenen, jeg går på jobb, jeg møter venner, jeg ler, jeg smiler, jeg lever. Jeg griner ikke når jeg våkner om morgenen lenger, jeg griner ikke i dusjen heller. Jeg tar på meg skoene og går videre, og når du ser meg på bussen og jeg sitter der for meg selv, med musikk på ørene og du ser meg smile, så smiler jeg fordi jeg kan, fordi jeg smiler uten grunn og jeg veit at alt kommer til å ordne seg. Jeg sitter der på bussen og smiler for meg selv, og ser rett frem, rett frem i fremtiden. 

15.30

Kaffekoppen er så full at den er på randen til å renne over. Med skjelvende hender løfter jeg koppen mot munnen og drikker grådig. Øynene er tunge etter nok en natt med for lite søvn. Ordene, de skrivende ordene tar i fra meg nattesøvnen. Jeg tenker på denne historien hele tiden. Jeg tenker på at jeg aldri i verden kommer til å klare å gjennomføre det, før jeg så tenker 'hold kjeft'. Håret mitt blir kortere og kortere om dagen. Det er kvelder hvor word-dokukmentet stirrer tomt på meg hvor jeg reiser meg opp av frustrasjon og forlater pc'n der alene i sofaen, senga eller hvor nå enn den befinner seg, for å gå bort til bokhylla, tar ut bøkene som har rørt noe i meg. Jeg blar igjennom disse bøkene jeg elsker og håper at det står noe der som får alt til å løsne. Jeg håper at litt av dens magi kan smitte over på meg og min kreativitet. Men når bøkene bare stirrer tomt tilbake på meg og minner meg på at jeg må skape noe eget, ikke noe som allerede er skrevet, setter jeg de frustrert tilbake på plassen sin i hylla og går ut på badet. I speilet møter jeg meg selv, trøtte øyne uten sminke. Jeg tar frem saksa og begynner å stusse håret, klipper av ett par centimeter. "Du får bare kortere og kortere hår for hver gang jeg ser deg", sa en venninne til meg for et par dager siden. I speilet ser jeg den samme jenta med de samme trøtte øynene, men håret er blitt enda ett par centimeter kortere. Fornøyd rufser hun til håret sitt og går ut igjen. Hun slår av lyset i stua, lukker igjen skjermen på pc'n og drar med seg dyna fra sofaen tilbake igjen til senga. Hun tenker der hun ligger i senga, rett før hun sovner, at hvis hun kommer til å bruke flere år på dette prosjektet, så kommer hun til å ikke ha noe mer hår igjen.

Det er siste dag på jobb, klokken halv fire er det offisielt ferie. I morgen skal jeg ta på meg en fin kjole og dra på sommerfest med jobben, på fredag reiser jeg til hytta i Sverige, søndag er det Patti Smith, og på mandag reiser jeg til Kragerø hvor venner venter i et hvitt hus ute på en øy. Først skog, fuglekvitter og gress under føttene. Et lite, rødt torp i skogen. Våkne opp med en lodden venn i enden av senga, som logrer når jeg våkner og dytter den kalde, våte snuta si i ansiktet mitt og en liten kar på gulvet som mjauer god dag. Så turer jeg tilbake til Oslo for å høre på den råeste dama jeg veit om, Patti, før jeg nok en gang slenger sekken på ryggen og reiser til sørlandet, hvor hvitvinskvelder, reker og bølgeskvulp venter. Jeg skal lese bøker hele dagen, jeg skal strekke på meg i sola eller i sofaen om det regner, jeg skal trekke lungene fulle av saltvannslukt, jeg skal spille kort til langt på natt, jeg skal skrive videre på historien som driver meg til vanvidd, jeg skal sitte oppe med brodern til langt på natt og diskutere saker som får hjertet til å banke hardt, jeg skal ligge på bryggekanten og fiske krabber som da jeg var liten, jeg skal la Patti og bandet hennes inspirere meg, jeg skal stryke igjennom pelsen til katten og hunden jeg ser alt for skjeldent, jeg skal synge på Pinks sanger med jentene slik at hele øya hører oss, akkurat som i fjor, og viktigst av alt; jeg skal puste ut. Jeg skal kjenne på savn og glede meg til å være tilbake i hovedstaden, men først av alt skal jeg nyte å reise bort litt. Reise bort fra trafikken utenfor vinduet mitt om natten, sirenene, blålysene, stemmene til alle de forskjellige menneskene ute i gata, trikken som gjaller bortover på skinnene sine, reise bort fra muligheten til å hoppe på t-banen og ligge i en armkrok om natten, reise bort fra fine folk som blir igjen i Oslo, reise bort fra å måtte stå opp for å gå på jobb i nummer nitten. Reise til hjertero og kjenne på litt savn. Ferie, dere. Det trenger jeg virkelig.

Sannheter, del èn

Sannheten er at jeg ikke har det så veldig bra om dagen. Og det er ikke så veldig mange som vet om det. Og jeg vet ikke selv hva det egentlig er. Jeg er ensom, jeg er redd, jeg er sliten og jeg er rastløs. Jeg er glad og lykkelig når jeg går igjennom gatene med skottene på øra og sola i ansiktet. Jeg smiler oppriktig til folk og hjertet er varmt i slike øyeblikk. Men så kommer de kveldene jeg sitter hjemme alene. Hjertet banker fort og tankene raser. Jeg må finne på noe. Jeg må komme meg ut. Jeg vil drikke og jeg vil le. Jeg vil kline med fine gutter og jeg vil bare føle lykke. Jeg vil være glad og jeg vil mest av alt bare være lykkelig. Så jeg går ut der, drar med meg det jeg får med meg av venner og bekjente. Drikker øl etter øl, drink etter drink. Jeg smiler og jeg føler meg bra. Jeg har det bra. Jeg prater med fine karer og fremmede mennesker. Jeg ler oppriktig og hjertet banker lett under brystet. Det er som om jeg kan puste igjen. Så drar jeg hjem, med følge eller uten. Så ligger jeg der i sengen og på et tidspunkt blir jeg alene igjen. Bare meg og verden. Og det er da det begynner. Det er da det ikke går bra lenger. Det er da jeg sender melding til karen med skjegget og inviterer over. Når det ikke passer, sitter jeg nok en gang fast med meg selv. Det er da panikken slår inn: jeg er nødt til å være med meg selv i kveld. Jeg er nødt til å sitte her med alle tankene jeg ikke vet hva går ut på, og ikke vite hvordan jeg skal takle dem. Det er da jeg er nødt til å håndtere noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg og jeg vet enda mindre hvordan jeg skal takle dette. Hvordan takle en sorg og en smerte som man ikke vet hvor stammer fra? Hvordan takler man en krise man ikke vet hvorfor man har? Hvordan flykter man fra det som ikke kan flyktes fra, når alt man flykter fra er en selv? Når alt man gjør om dagen går ut på å flykte fra en selv, vil man tilslutt gå på trynet. Og det er det jeg gjør nå. Jeg tenker på èn hele døgnet, bare fordi det er enklere enn å tenke på meg selv og hva som foregår med meg. Det er enklere å legge all sin energi i andre personer, når du ikke lenger klarer det med deg selv.

Men kommer man noen vei, når man bare fortsetter å flykte fra seg selv? Jeg vil ikke få det bedre og jeg vil ikke kunne puste uten at det gjør vondt om jeg ikke stopper opp snart. Om jeg ikke lar meg selv ha det vondt. Om jeg ikke lar meg selv være alene med meg selv og lære hvor godt det kan være. Jeg må ta tilbake tiden med meg selv. For slik tid er spesiell, og hvis man ikke kan være alene og trives med det, så kan man ikke trives i livet generelt. Det var noe min kloke storebror lærte meg da jeg var liten. Jeg har alltid satt stor pris på tid alene, hvor jeg gjør det jeg har lyst til. Tegne, skrive, male, bare være. Det er blitt tatt fra meg. Og sannheten er: jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det tilbake eller hvordan jeg skal klare det. Sannheten er at jeg ikke vet, noen ting lenger. 

Åtte sannheter har blitt populært i bloggverden om dagen, og jeg liker egentlig slikt. Det er spennende å lære mer om disse menneskene man leser om og ser på bildene til. Jeg lagde min egen vri og jeg har ikke blitt utfordret av noen. Ikke utfordrer jeg noen heller. Jeg skriver om en sannhet av gangen og skriver litt mer om det. Om det blir åtte til sammen eller flere, det får vi se. 

Different people

Jeg reiste fra blokkene til fjellene. Fjellene med snø og spisse kanter. Fjellene som ga meg følelsen av å befinne meg i et postkort. Av å være så utrolig liten og skjør, til stor og sterk. Fra soveromsvinduet, stua, kjøkkenet.. Uansett hvor du snudde deg dukket det opp nye hvite topper som tok pusten fra meg. Det var så fantastisk vakkert og jeg klarte aldri å bli kvitt den forelskelsen. Det reiv i hjertet og det var så godt. Det var godt å føle noe godt. Det var deilig å ikke kjenne den tunge, nervøse magen som vrir seg på grunn av stress og tanker og ting jeg ikke får gjort noe med. 

Jeg reiste bort for noen dager jeg. På søndag pakket jeg sakene mine og hoppet på flyet til byen jeg har lært å hate. Men jeg skulle ikke bli der lenge. For jeg skulle videre, hvor det var flere fjell og finere folk. Venninna mi og jeg. Hun som er min valgte søster, som jeg nå skulle møte familien til som jeg følte jeg allerede kjente. Det ble vin, regnbuekilt-laging, kaker og god mat. Det ble dager hvor jeg kunne lene meg tilbake og slappe av. Ikke tenke på meldinger jeg burde eller ikke burde sende. Ikke tenke på flyttingen som snart må skje og det at jeg har ingen steder å bo. Ikke tenke på noe annet enn at jeg skulle kose meg, her og nå. At alt det andre fikk vente. Jeg fikk fikk en tredagers pustepause. Og det var godt. Det var godt å få puste litt igjen.

Så reiste jeg fra fjellene, tilbake til blokkene. Nå er jeg hjemme igjen og den vonde, kvalmende følelsen er tilbake. Magen min vrir seg på grunn av stress og tanker som stresser meg enda mer. Jeg har gått på en smell. Jeg føler meg svak, teit og dum. Jeg føler meg så sårbar at jeg vil synke ned i et hull og aldri titte opp igjen. Hjertet banker fortere, men jeg klarer ikke å være modig. Jeg er så feig om dagen at jeg ikke kjenner meg selv igjen en gang. Jeg som alltid har hatt bein i nesa og hevet hodet. Nå blir jeg en geleklump bare av tanken på å sende en melding til en skjeggete kar. Jeg føler jeg har mistet meg selv. Det er som om hun er der et sted. Den jenta jeg egentlig er. Det er som om hun slår mot veggene inni meg og prøver å bryte seg løs. Og jeg heier på henne. Jeg ønsker ingenting annet enn at hun skal vinne. Så jeg prøver å rive ned murene fra andre siden. Hjelpe henne. Hun på innsiden og jeg på utsiden. Sammen skal vi klare det. Vi må klare det. For vi overlever ikke av å leve på denne måten. Så jeg prøver å puste. Inn og ut. Ut og inn. Jeg prøver å drepe de kvelende tankende og den vonde følelsen i magen. Jeg prøver å svelge kvalmheten som ligger som et lokk over meg om dagen. Jeg prøver å bekjempe dette med nebb og klør. Ikke faen om jeg gir meg.

Livet + Lisbeth = Sant

Forrige uke dere. Dere skulle vært der. Som en flue på veggen. Våkende over meg som prøver seg på verden igjen. Jeg er sikker på at dere hadde ropt og heiet på meg. Jeg som tok på meg skoene jeg egentlig skulle spare til våren og varme dager. Skoene som skulle bære meg avgårde på årets første single eventyr i hovedstaden. Jeg tenkte på forrige innlegg jeg skreiv om at når jeg først skulle ut der, så var det ikke lenger snakk om jeg var klar for verden, men om verden var klar for meg. Jeg følte meg rede til å teste det ut. Å finne ut om jeg var klar for verden og om den var klar for meg. Og det var den. Og det var jeg. Det var som om jeg og verden gikk hånd i hånd nedover Torggata, videre innover i sentrum. Hælene slo og hodet var rakt. Jeg smilte det lure smilet mitt og verden smilte tilbake. Det var meg, verden og oss.



Forrige uke dere. Dere skulle virkelig vært der. Det var konsert og heite gutter. Det var musikere og øl og latter. Det var lange blikk og modige hjerter. Mitt modige hjerte, som banket så hardt at jeg trodde det brått skulle slutte, hyperventilerende på en dobås. Det var et øyeblikk der, når du kom ned trappa og mitt falmende mot slo til, hvor jeg tenkte at jeg ikke klarte det. At jeg ikke fikk meg selv til å snakke med deg. At jeg ikke turte å utfordre verden mer den kvelden. Men jeg gjorde det. For jeg var klar for verden og jeg kunne ikke bry meg mindre om hvor klar verden var for meg. Så jeg sendte deg en melding, og du kom bort til meg. Og det var latter, øl, myke lepper og smilende øyne. Det var sterke hender, varme kropper og bankende hjerter Det var skjeggete haker og lange lokker. Det var netter som strakk seg over til morgenen. Det var unge bankende hjerter, som banket ikke bare i takt med byens puls, men i takt med resten av verden.

Vaklende skritt og svarte laken

Sulten river i magen, men jeg velger å overse det. Jeg klikker meg igjennom bildene dine på face. Jeg har blitt en av dem. En av dem som vil så gjerne være både sterk, tøff og modig, men ikke klarer noen av delene. Når den eneste mulige venninna i Oslo velger å ikke bli med deg, står du igjen med valgene: være tøff og rå, og gå alene, eller sitte hjemme og sutre over hvor teit og dum du er som ikke tør å gå ut der og rocke hovedstaden ene og alene. Du velger selvfølgelig det siste. Det blir ikke skrevet historier om folk som deg vet du, tenker du. Å det er faen meg sant. Men det burde det gjøre. For det er fortellingene om disse selvstendige jentene med bein i nesa som har fucka meg opp. De som tar på rød leppestift og høye hæler, for så å møte opp alene på åpningsfesten til det nye utestedet, disse jentene som står ved baren, speidende etter han, han som inviterte henne uformelt via Facebook  Og når hun ser han, går hun selvsikkert bort til han og dere har en helt fantastisk kveld. Det er latter, øl, og sex. Det er magi og krøllete lakener. 

Men det er det ikke. For denne jenta vaska bort sminka si, la seg under dyna og så på Pinlige sykdommer på NRK helt til hun gikk å la seg i senga for så å ikke få sove. Hun lå der å tenkte på deg. Om du så etter henne eller tenkte på henne.  Om du lurte på hvor hun var eller om hun kom, for hun hadde jo satt seg på som "Skal". Var du der nå med en annen jente ved din side? Smilte du til henne som du smilte til meg? Hadde du smilt til meg på den måten? Og hvilken "måte" er nå denne "måten"? 

Det er bare deg, rommet og mørket. Gatelyktene svinger sakte i den svake vinden, og rommet blir svakt opplyst av et bevegende lys. Utenfor går folk mot sentrum og du kan høre latter og livlig prat. Det er trange utesteder som venter på å bli enda trangere. Og her ligger du. Du føler deg ikke hjemme, men det er jo ikke noe rart. Du skulle jo vært der ute du også, nå. Du skulle vært der med en øl i hånden og et smil om munnen. Du skulle vært der ute, men du klarer bare ikke. For om du hadde gjort det, om du hadde gått dit, og om du fant han og han fant deg, om han inviterte deg med til sitt bord med vennene sine, om han ble med deg hjem den natten, om alt dette hadde skjedd, hadde du vært klar for det da? For følelsene som kanskje hadde fulgt med? Hadde du vært klar for å begynne på singellivet med hele ditt hjerte? Eller hadde det vært halvhjertet? Hadde det føltes feil og rart? For om du ikke går ut og mener det med hele ditt hjerte, er det da riktig å gjøre det?

Den tomme senga føles ut som om den drukner deg, og du lar den sluke deg hel. Du lar mørket omfavne deg og svøpe deg inn. Det er både varmt og kaldt på èn og samme gang. Det er som om det er høye bølger, men samtidig vindstille. Du snur deg mot vinduet og titter ut. Det har begynt å snø. Månen kan ikke ses i kveld. Der ute venter verden og du funderer på om du er rede til å møte den og alt det den medbringer. Din sviktende modighet tyder på at du ikke er det. Det er ikke det at du er feig eller dum som gjorde at du ble hjemme i dag. Det var fordi du ikke er klar for å møte verden på en respektabel måte. Du vil ikke gå ut der mens du fortsatt vakler. Du vil gå ut der og være sikker i hvert eneste skritt. Du vil at hælene skal slå så det ljomer gjennom gata og du vil at hodet skal være hevet med lepper dekket i rødt.

Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.

Because God tricked us and this is all just a joke on us

"Jeg snubler rundt i det som kalles dager. Noen snegler seg av gårde, andre merker jeg ikke har vært her engang. Livet er ikke så enkelt om dagen. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare sippe eller sutre. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg sterk ettersom dagene går. Dagene mine har blitt som en magnet for problemer og det meste ser ut til å gå til..helvete. Jeg kan sitte i sofaen hjemme, alene, og plutselig bryte ut i gråt. Ikke over en spesiell ting, bare alt. Kjærlighet, leilighet, jobb, og nå har det grodd fram en god dose med dritt i vennegjengen også. Jeg skulle ønske jeg kunne sette alt på pause. Bare for å få igjen pusten. Jeg løper maraton hver dag, det er det, det føles ut som. Hjertet banker til jeg tror det skal kapitulere og stoppe. Hjertet er ikke helt med. Hodet er milevis unna. Jeg er her, men ikke egentlig. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg vil være. Alt som frister om dagen er å begrave seg under dyna sekundet man kommer hjem, og bare bli der. For resten av evigheten. Jeg glemmer å spise, jeg glemmer å ta vare på meg selv, jeg glemmer å leve. Det er vanskelig nok i seg selv å takle et brudd med kjæresten, men når resten av rammene i livet forsvinner, er det enda vanskeligere å takle alt sammen på èn og samme gang. Og uavhengig av hvor sterk man er som person, så makter man ikke hva som helst."

Dette skrev jeg for noen dager siden. Alt sammen er sant. Livet mitt siden begynnelsen av februar har bare vært en stor magnet for problemer. Livet ble mørkere og mørkere. For hver dag som kom dukket det opp nye utfordringer, problemer og forandringer som har snudd livet mitt på hode. Men er det en ting jeg vet, så vet jeg med sikkerhet er at dette kommer til å gå over. Bare ikke enda og jeg vet ikke når. Jeg vet at livet kommer til å bli lysere og jeg vet at jeg takler alt sammen. Jeg vet at jeg kommer til å huske på å spise middag etterhvert og jeg vet at jeg kommer til å huske hvordan man lever livet igjen, en dag. Bare ikke helt enda. Jeg vet at de lyse, lette dagene kommer. Når og hvor de dukker opp kan man aldri vite på forhånd og jeg tror det er ingen som gleder seg mer enn meg til nettopp dette. Når jeg kan smile med hele kroppen. Når jeg kan føle meg lett. Når det er enklere å puste og det ikke lenger er tungt over brystet. Når sola titter frem sammen med vårblomstene. Når sommeren står for dør og de lange nettene og skruttete lakenene nærmer seg. Når de lange lyse nettene skremmer bort mørket. Når mørket er lenger unna enn noen gang. Det blir lettere. Dette vet jeg. Hvordan jeg vet dette? Det er fordi det holder på å skje, i små doser av gangen. Gradvis. Litt og litt. Jeg klarer å ta igjen forspranget på problemene, jeg takler dem, og løper videre etter neste. Jeg klarer dette. Det er tungt, men det er mulig. Det har gått fra å være bekmørkt til at jeg begynner å skimte et lys. Langt der borte. Men det er et lys. Og dette lyset blir bare sterkere.

På fredag, 22. februar, skal jeg møte gutta fra Skottland. Jeg skal få møte Biffy Clyro!!! Heltene over alle helter. Kjærligheten over all kjærlighet. Musikken over all musikk. Jeg skal møte fineste Simon, James og Ben. Gutta som alltid er der med meg. De beste gutta i hele jævla verden. De som gjør meg til et lykkelig menneske. Jeg skal møte dem, og det er med dette jeg mener at jeg vet at det finnes lysere dager. Jeg kjenner varmen i brystet allerede. Børen er lettere å bære. Jeg smiler uten at jeg tenker over det. Denne kjærligheten gir meg styrke. Å det hele avsluttes med konserten deres på Sentrum Scene. Jeg skal la den rive med seg alt dritt. Jeg skal åpne hjertet for kjærligheten disse gutta gir meg og jeg skal være lykkelig. Jeg skal være brusende lykkelig og få vondt av all kjærligheten. Det er det jeg skal.

Jeg ser lyset i enden av tunnelen.

Såre øyne / bankende hjerte

Jeg startet søndagen med å krype ut av den varme senga, med den varme samboeren i, ut i stua for å krype opp i sofaen med dyna på slep. Der trakk jeg beina opp under meg og tok frem Nemi-bladet. Jeg kan ikke huske når jeg begynte å lese Nemi. Det er mange år siden det. Jeg tror i hvertfall at jeg var tenåring. Jeg var usikker og klærne satt ikke helt som de skulle. Håret var tykt, langt og blondt. Hodet hadde litt annerledes tanker enn de rundt meg. Det gjorde forsåvidt ingenting, men det var litt kjipt å aldri ha så mange venner. Jeg fordypet meg i bøker. Forsvant i andre verdener hvor tenåringer som meg, levde liv jeg bare kunne drømme om. Og tro meg, det gjorde jeg. Det var magi, kjærlighet og stjernestøv. Det var drager, tryllestaver og monstre. Monstrene var liksom aldri så skumle. De var rare, akkurat sånn som meg. Og som oftest, veldig misforstått. Akkurat som meg. Det er det jeg husker.

-

Jeg er hjemme alene om dagen. Det er så godt. Egentlig er jeg en person som elsker å være alene. Når jeg var yngre så husker jeg min eldre, kloke bror sa til meg: Lær deg å like å være med deg selv, alene. Det er når du først trives på egenhånd med deg selv at livet blir litt enklere. Eller noe i den duren.. Jeg har i hvertfall bært det med meg hele livet. Det er ganske så viktig. Problemet med denne lærdommen at jeg lærte å være alt for glad i å være alene med meg og tingene mine. Det er ikke alltid like enkelt i et samboerforhold. Aldri være alene. Jeg grøsser nesten av tanken. Meg i et nøtteskall.

-

Tiden går så fort at jeg blir nesten redd. Det er 23. januar allerede og jeg har allerede angst for eksamen til sommeren. Mine mål om å engasjere meg mer i 2013 og være mer modig tar også mye av tiden. Jeg har gått på min første politiske debatt og meldt meg som NOAH-aktivist. Politikk, skole, jobb og dyrevernsaktivisme tar mye tid altså. Og jeg har ikke begynt ordentlig engang.. Jeg trøster meg med tanken om at i det lange løp så er det hele verdt det. Jeg gjør det hjertet mitt banker for og det er noe jeg er stolt av. Det gjør det også enklere å takle når dagene blir for lange og det ikke finnes nok kaffekopper i hele verden til å gjøre øynene mine normale.


Foto: Alle bildene er linket til opprinnelig kilde

fjerde dagen i januar

Jeg har ingen nyttårsforsett, jeg har heller løfter til meg selv ikke bare for 2013, men for resten av livet. Jeg lover at jeg skal være sterk og modig, etter beste evne. Man har det i seg, man må bare våge å la seg sette seg på prøve og bevise det for en selv. Også skal jeg le. Jeg skal le masse! Jeg vet ikke helt hvilken vei jeg er på vei hen og det er både skummelt og utrolig spennende. 2013 startet med et mykt brak. Det har vært så fint. Hjertet er lett og skuldrene senket. Det har vært så mye smil og latter, og vanlige, trivielle fine ting. Det føles ut som om jeg har  kost meg mer og ledd mer i 2013 enn jeg gjorde i hele 2012. Jeg tar ingen oppsummering på 2012. Det er så lite å dra frem og se tilbake på at det er litt trist. Jeg nekter å la dette året bli slik. Jeg makter det i grunn ikke. Jeg er klar for å komme meg videre. Jeg er klar for å gå opp et nivå. Jeg grodde fast inne i fjor og jeg trenger å komme meg ut og møte nye mennesker. Le over fjollete ting, sjangle gatelangs i natten og gi nye klemmer.

Jeg lover at jeg, etter beste evne, ikke skal sette en stopper for meg selv. For jeg er min egen verste fiende og jeg er veldig flink til å gjøre meg selv ulykkelig.

14. november

Siden sist har jeg fyllt ett år til. Jeg har blitt 22. Det er veldig uvant, men samtidig så føles det ut som om jeg har vært 22 lenge allerede. Jeg har en tendens til å tenke meg ett år eldre i hodet en god stund før jeg faktisk fyller år. Jeg er vel en av de få som har litt lyst til å bli eldre. Jeg føler at på grunn av alderen min så må jeg strekke meg så mye lenger for å bli hørt eller respektert. Jeg jobber med folk som er minst ti-tjue år eldre enn meg. Og mange av disse er advokater. Jeg føler at skoene jeg går i blir så store. Jeg vandrer rundt og drar de etter meg. Jeg bråker i gangene og forstyrrer freden deres. Jeg er ung og dum. Hvis jeg gjør noe feil en dag, noe vi alle gjør, så blir det ikke like godtatt om jeg gjør det som  om andre som er ti-tjue år eldre enn meg gjør den samme feilen. Jeg ser det i blikket. I måten jeg blir snakket til på. Skoene er store og jenta er liten. 

Det jeg finner trøst i er derimot at jeg vet at jeg ikke kommer til å vandre i disse gangene til jeg skal pensjoneres. Kanskje derfor de føler seg så hevet over meg. Fordi de prøver å overbevise seg selv med det de gjør er det de vil. Jeg er ung og jeg har hele verden foran meg. Jeg skal ut å studere, reise og fortsette å forelske meg i livet. Verden venter på meg med åpne armer. Det gjør den ikke for de andre. Det må gjøre vondt å hver dag bli påminnet om sin tapte ungdom og alt de ikke lenger har foran seg.

Så min favoritt hobby er å snu situasjonen rundt. Det er jeg som ser litt stakkarslig på dem. De går jo der i gangene, med skoene som klemmer alt for hardt rundt foten.