47,467

Det er en dag igjen av NaNoWriMo og jeg nærmer meg femtitusen ord. Jeg har førtisjutusen og det skal gå akkurat å fullføre i tide. Når jeg er ferdig, når siste dagen i november er over og jeg endelig kan slappe av igjen, ikke konstant tenke på hvor mange ord jeg har, hvor mange jeg må skrive, hvor mange som er igjen, når siste dagen i november er over og det hele er over, femtitusen ord er skrevet, da skal jeg slappe av igjen. Jeg skal rydde leiligheten, ta oppvasken, vaske klær. Jeg skal lese, lese bøker jeg har kjøpt, men ikke har hatt tid til å lese. Jeg skal game Dragon Age, jeg skal få romanse med Blackwall eller Cullen. Jeg skal spise ordentlig middager igjen og ikke bare leve på kaffe og klementiner. Jeg skal se på tv-serier, Arrow, Master of None. Jeg skal ta en pause fra skrivingen, la dokumentene hvile i mappen på skrivebordet, før jeg etterhvert åpner tekstene, redigerer, skriver videre. Jeg skal gjøre ferdig julegavene til folka, mens jeg ser på tv. Jeg skal pynte leiligheten, planlegge julaftenfesten om to uker.  Jeg skal drikke øl med folka igjen, bli med ut på Hula i helgene, finne på ting etter jobb. Jeg skal gjøre alt dette og enda mer som jeg ikke har hatt tid til å gjøre under NaNoWriMo. Det har vært så gøy å være med. Å skulle skrive femtitusen ord på tretti dager, hvor man bare skriver og skriver og skriver og det er ingen regler, regler finnes ikke, skriv absurd, skriv ordentlig, bare skriv. Selv når man ikke veit hva man skal skrive, så bare skriv. Man produserer flere ord på tretti dager enn hva man ville kanskje ha gjort i løpet av et år om man skreiv på egenhånd. NaNoWriMo er et fantastisk konsept hvor det går ut på å skrive minst femtitusen ord eller mer i løpet av november og produsere noe som kanskje en dag blir bok. Man følger med på andre som også gjør det samme, skravler i forum og samles til skrivemøter der hvor man bor og hele tiden har man en heiagjeng som heier på alle. Man pusher seg selv på en måte man kanskje ikke ellers hadde klart og det er morsomt, det er stressende og det er vanskelig, men det er så verdt det. Jeg har en dag igjen å skrive ferdig. Jeg mangler 2533 ord og jeg veit jeg skal klare det. Jeg kan da senke skulderne mine, vite at jeg klarte det, jeg klarte å produsere et svimlende antall ord på tretti dager og jeg er awesome. Karakterene mine har fått liv i seg, jeg begynner å kjenne dem og jeg er ikke i nærheten av å være ferdig med å skrive, men det hele har fått en begynnelse. En begynnelse jeg enda ikke veit hvor vil slutte.


Fortsettelse følger.

Jeg skriver på slump. Slutten av november nærmer seg og jeg har bittelitt over førtitusen ord. Femtitusen har aldri vært nærmere, men jeg har ikke mer å skrive om. Det blir ikke bra, det blir ikke sånn jeg vil ha det. Egentlig vil jeg bare slutte, men jeg er så nærme, jeg kan føle det, slutten og jeg vil klare det, for en gang skyld så vil jeg klare det, så jeg fortsetter, jeg tvinger frem ordene og det går, jeg klarer å skrive to tusen ord her og der og tallene går opp, det nærmer seg og jeg kan slappe av enda en kveld. Jeg lager meg taco klokka ti på kvelden en søndag, spiser den i sofaen med julebrus i glasset, mens jeg ser på Sofa eller Friends eller noe annet og jeg ser på bilder på Pinterest samtidig, på mobilen, for inspirasjon til julepynt og hvordan jeg kan pynte til Lillelillelillellillejulaften-festen jeg har invitert til den 12. desember og jeg må finne frem juletreet, julepynten, jeg må lage de morsomme, fine julegavene jeg har tenkt til å lage til folka som kommer, det er allerede en skjeggis som har meldt seg frivillig til å være julenisse og jeg gleder meg, mens jeg sitter i sofaen under dyna med mobilen i hånda på Pinterest, seint på en søndag, sliten, fordi jeg har så mye jeg skal rekke, så mange ord å skrive, så mange gaver å lage, men jeg er glad selv om jeg er sliten fordi det kommer til å bli så bra på lillelillelillelillejulaften-festen, hvor fine folk kommer, hvor vi skal drikke øl, masse øl, og gløgg, spise pepperkaker og dele ut julegaver og bare være sammen og feire jul bittelitt tidligere enn alle andre.